Skryt og hurra

Høsten går sin gang. Hytteturen var fin og det var fullt av snø på Fosen-fjellene, men her i lavlandet har det vel knapt vært minusgrader ennå og ikke meldes det heller, så det har ikke vært så mye grunn til vinterdekkbekymring så langt. Kameraet mitt er imidlertid fortsatt sund, sjøl etter at jeg skaffa meg et kjempelite skrujern og åpna det for å rikle på en del etter ei bruksanvisning jeg fant på internett, men den eminente Nikon-bruker Johan Faust var med på hyttetur og han har jeg fått låne noen bilder av så det ikke skal bli så tomt her:

(Det var en veddugnad-hyttetur, med medbrakt motorsag og med gode muligheter for kvistbålbrenning. Formålet var å gjøre NTNU-koiefolkene en tjeneste så man får lov til å booke ei hytte hos dem senere i sesongen en gang! Bra for alle, spesielt for de som fikk trena seg med øks og for den som var nyinnflytta og på sin første tur i Norge og antakelig lærte et og annet om lester og stilongs.)

Men overskrifta lover skryt? Da jeg kom på jobb etter hytteturen var det kommet epost til meg, og den lenka til dette her, og hvis det er noe i akademikerens arbeidsliv som hun har lov til å skryte av må det være at hun for første gang har fått publisert en artikkel, som førsteforfatter, i et ekte internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. PDF-versjonen er her, med navnet mitt og med figurene mine og med alle de vanskelige ordene som det for det meste slettes ikke er jeg som har skrevet, når alt kommer til alt, men sånn er det visst i publiseringsverdenen og det lønner seg å ha medforfattere som er glitrende forskere med engelsk som morsmål, for da blir artikkelen så mye bedre enn man skulle tro ut fra førsteutkastet (det VAR det jeg som skrev).

Ellers går det an å rope hurra for en fest på jobb der voksne vitenskapsmenn kledde seg ut som kanonkuler og tigre og omreisende sirkustelt, og der undertegnede hadde brukt opptil flere kvelder på å klippe i klær og sy gullborder på dem og høstet mye skryt for resultatet - dessverre uten noe kamera til å dokumentere innsatsen med. Og det er verdt et hurra at jeg får reise heim til jul med hurtigruta, og med følge! Endelig sjans til å rette opp att alle feil ifrå sist jeg skulle heim til jul med hurtigruta og blei stående akterutseilt igjen på kaia i Bergen.

Men den beste nyheten av alle: Den som er kollega med folk som er akkurat hakket over deg på avansert-fotograf-stigen, den kan ende opp med å få overta gammel-kameraet til han som kjøpte seg nytt i sommer og som nettopp hadde bestemt seg for å selge det forrige, med objektiv og alt! Og den enes gammelkamera ser nå ut til å bli den andres nykamera, med tusen nye muligheter og med fokusmotor og med større zoom og med en masse spennende knapper som det må finnes ut av. Hurra!

Surk og bæs

Det meldes regn og skletta til helga, jeg skal på hyttetur og kameraet mitt er sund.

Og ministerpostene er fordelt og gir grunn til skrekk og vantro, ikke minst hos oss som syns det er vits i at det produseres mat her i verden. 

Og vinterdekkene mine var nye i fjor, men nå er det sykkelen som begynner å bli gammel og da viser det seg at de har tenkt å slutte å lage sykler med hjul som de nye vinterdekkene mine passer på.
 
Og i går var vinduskarmen i Fyrstikkeska full av en svart og seigtflytende substans som ga klare X-files-assosiasjoner, jeg måtte ta grep og fikk substans under neglene. Ikke fikk jeg dokumentert det heller, for kameraet mitt er sund.

Og noen ting på jobb HASTER det sånn med at alle de tingene som bare haster i kursiv og ikke med store bokstaver blir lagt langt ned i bunken, og der ligger de og haster i vei og jo lenger jeg klarer å la være å tenke på hvor mye de haster, jo verre blir det å ta dem opp av bunken igjen! Ikke ser jeg noen ende på det heller, ikke foreløpig, og alle de andre dårlige samvittighetene kommer enda lenger ned i bunken. Jeg glemmer folk sine bursdager og får ikke svart på en eneste epost.

Men nå når Ivar skaffer meg masse uventa nettrafikk gjennom Braute si facebookside som jeg hermed lenker tilbake til i håp om at det vil være fordelaktig for google-rangeringa (gå dit og lik!) så må jeg jo til med å produsere nye innlegg for at ikke det her skal fremstå utelukkende som fembøringsblogg (den er nemlig her, og mye offisiellere), og da får det bare våge seg med innholdet! Et bilde skal jeg vel kunne klare å diske opp med, men jeg er redd for at det kan bli det siste på ei stund - for kameraet mitt er nemlig sund.

 

(Forresten blei det tre bilder, de kommer inn under kategorien "det motsatte av fembøring".)

"Hadd du tenkt at det går ant å bære en båt på to tonn?"

"Nei, æ trur ikke det, æ må se det først."

Klikk og se ti konfirmanter og tyve folkehøgskoleelever sette opp Braute-båten i Alta! Kallen i bilen er hundre prosent representativ for innstillinga til Skaialuft-publikum, som ellers gjerne er veltrente, turkledte menn i sin beste alder som står og flirer på parkeringsplassen når kvinner og barn driver presisjonsbæring av fembøring. Det er artig, da, det er bestandig artig, og Dagsrevy-reportasjen blei fin. Her er forresten mer av det samme, i nettavisform. 

Ivar bedriver instruksjon og kulturformidling med NRK-dekning

Etter at båten var parkert og ballasten langa opp fra flytekaia fikk den innlånte muskelkrafta servert suppe og så gikk de heim. De av oss som var kommet med fly eller hadde tilbakelagt minst tyve mil i bil i anledning oppsettdugnaden (dette inkluderer Martin som logga tredve dugnadsrelaterte mil i løpet av helga, og han bor i Alta) var slettes ikke ferdig med jobben fordet om Braute var kommet på land, for det skal jo vaskes og skrapes og smøres og flyttes og repareres og rigges vinter-presenning, og uheldigvis kunne det se ut som om flesteparten av de som kom på Finnmarks-oppsett i fjor kanskje hadde tenkt at det måtte være noen andre sin tur å reise til Alta denne høsten, for vi var virkelig ikke så veldig mange å fordele oppgaver på. Men vi gjorde en respektabel innsats og kunne klappe hverandre på skuldrene og velge hverandre inn i styret av hjertens lyst under årsmøtet.

Så fornøyde med innsatsen var vi at siste dagen premierte vi oss sjøl med å springe forbi så mange helleristninger vi kunne finne før flyet gikk! Det var ikke verst å for en gangs skyld få se noe anna i Alta enn båtforening, matbutikk, flyplassen og huset til Martin, syns jeg, og dessuten syns jeg at det er fabelaktig stilig med helleristninger og blir nok nødt til å se mer på dem en anna gang.