To Roma-observasjoner og en påminnelse om AIS

Sist jeg var i Roma, det var i 2009, da var det et bilde jeg glømte å ta og jeg har tenkt på det siden. Nå har jeg vært og tatt det! Det blei tre bilder, viste det seg, og de viser tilsammen hvordan Roma-byen fungerer:

Først går man rundt i smale gater og passer seg for biler som kommer i full fart, og det er skyggefullt og vanskelig å orientere seg siden ingen gamlebyer i verden holder seg med rettlinjede gater og Roma er alle gamlebyers bestemor.

Så nærmer man seg enden av den smale gata. Turiststrømmen tiltar, det dukker gjerne opp juggelboder, fortausrestaurantene har dyrere øl enn for hundre meter siden og det kan se ut som det er noe interessant der framme.

Og så er smuget slutt og BÆNG! Gigantisk to tusen år gammel severdighet i strålende solskinn.

Du kunne ha gått nabosmuget isteden og aldri ant at du var i nærheten av Pantheon engang. Sånn er det tydeligvis med alt i hele Roma, man bare runder et hjørne eller går inn ei åpen dør på ei kirke som ser ut helt som alle andre, og så blir man overfalt av verdensberømt kunst og arkitektur. Plutselig Forum Romanum, plutselig Caravaggio, plutselig Trevi-fontenen. (Det er stilig.)

Jeg var i Roma i embeds medfør og embedet medførte en del spasering til og fra konferanselokaler, langs brede fortau dekorert med valgkampplakater. Det tok meg en halv dag med spekulering før jeg kom fram til et tilfredsstillende svar på det spørsmålet her: Hvem er det som systematisk har vært rundt og herpa alle motstandernes plakater med sprittusj?

Rekke på rekke med plakater, fra alle tenkelige partier - alle logoer er blitt kryssa over på mistenkelig identisk vis. Så til slutt kom jeg over denne varianten og alt blei klart som dagen:

Hvis ikke velgerne får se partilogoen sånn som den skal se ut etter at de har avgitt den riktige stemmen, så kommer de bare til å bli forvirra når de står der i valglokalet! De lureste PR-folkene tar konsekvensen av det her og tegner liketil inn penna som setter krysset. Mysterium løst!

Det var alt jeg hadde å si om Roma i denne omgang, ikke minst fordi det er seint og jeg må få sengklær på lugarkøya og slå av aggregatet (som er nytt og stillegående og gjør verden til et bedre sted, ikke minst for folk som bor og oppholder seg nært kaia der vi har fortøyd). Det er tokt og her ligger vi:

og på samme måte som de foregående år er det bare å gå til for eksempel denne nettsida, taste inn korrekt båtnavn og siden spionere av hjertens lyst. De første dagene er vi berggrunnskartleggingsassistenter på de ytterste skjær - la oss håpe på østavær og på gummibåtens samarbeidsvilje og på at det ikke blir baluba med fuglefredningsautoritetene på tross av at alle dispensasjonspapirer er i skjønneste orden.

I have been a fool for lesser things

Oppdatering to dager på rad! Det blir nok ikke noen vane, men så er det jo en gebursdag som er anledninga den her gangen og den er det jo viktig å få på rett plass til neste gang jeg lurer på hvilken dato det egentlig var. (Det er femte mai.) Jubilanten er ute på ekspedisjon og tar ikke telefonen, da får han finne seg i å bli hengt ut med både bilde og navn på internett isteden:

(de bomma såvidt på årstallet der, ser jeg)

Okei, unnskyld. Jeg har da en mengde bilder som er av den ekte herr samfunnsforsker Holand, det er ikke det. Mange er riktignok i kategorien støvler i solnedgang eller ryggen til en skiløper i det fjerne, men de kan vel være fine likevel.

For ikke å snakke om en klassiker i de kretser der jeg vanker i yrkeslivet: Målestokk i motlys ved interessant geologisk lokalitet.

Det er fint, og ikke så reint lite uvant, å plutselig ha fått et sånt liv der folk finner nye fjell til deg og tar deg med opp på dem. (Nå er det ikke alle som er bestigelige, såklart, vi nevner i fleng Forbordfjellet og det-høgste-punktet-i-Bjugn.) NSB har gode dager med all togpendlinga jeg bedriver for tida, og jeg hadde tenkt at de godt kunne få regne med den inntekta ei stund framover. Før eller seinere kommer også jeg til å lære meg kommunene i Nord-Trøndelag og landene i Afrika, og da får jeg nye quiz-kategorier å hevde meg i! Når det gjelder telemarkkjøring lover jeg ingenting.

Ivar lager livsfarlig god pesto og kan hele Abba-repertoaret, og han har en skikkelig skikkelig stor TV som viser actionkomedier. Gratulerer med dagen! Du er en fin fyr, det har jeg til og med hørt at de har sagt på radioen.
 
Og se her: Firlinger!

Har DU noe ull?

Ny maimåned, ny turné! Første etappe gikk til Inderøya med fjæresykling og ølsnobberi og støtting av det lokale næringsliv, andre etappe foregår i kjeldress til knes i lam. (Videre kommer Roma og Trondheim og Øksnes Vestbygd, etter planen, men det får det heller meldes fra om fortløpende.)

I heimhuset er alt som det skal, kleskoden er stilongs og mor mi baker store marsipankaker når eldhusabstinensen gjør seg gjeldende - det er redusert åpningstid i anledning lamminga, nemlig. Arbeidsferien min kom ei uke tidligere i år enn den vanligvis har gjort (ifølge pålitelige nett-arkiver), og det merkes på en mjukere start og på at ingen dyr er fått kommet på mark ennå og på at matmora på Elvenes ikke har fått ta imot et eneste lam så langt i år, men det skal det nok bli rikelig med anledning til fra og med i morrakveld.

...Og med det har jeg stilt meg sånn at jeg blir nødt til å få det her innlegget publisert mens det ennå er sånn nogenlunde lørdag! Den gikk fort, tida, men det har vært fint å være heime og føle seg høg og slank og til nytte.

(Resten av bildene av ferske blaute lam tenker jeg skal få vente til neste anledning.)

Gammelt nytt fra Jotunheimen

Nå er det vår og elvene i Innherred går tjukke og leirgrønne, jeg ser dem fra toget når jeg trosser alle geofarer for å få servert middag på Straumen en kveld. Det er en skummel narkis i vogna, han er sjuk og høglytt og plager stakkars tenåringsjenter (du ska bære pass dæ, kjerring, æ har revolver), men etter Åsen er han borte og da går det an å konsentrere seg om analog-blogging på store kopiark jeg finner i kontorsekken. Siden det snart er ei uke siden mor mi ringte og anklaga meg for å ha SLUTTA, så er det vel dags for å få formulert de siste billedtekstene fra den ferien som forlengst er forbi. Så her går? (Men jeg er ikke på toget nå lenger, nå er jeg på sofaen i Fyrstikkeska og her har jeg både internett og et kopiark som jeg kan skrive av.)

Altså: Bilder.

Jeg har kvikklunsj-åkleet fra veggen over ei av talløse Vågå-senger.

Jeg har utsikten mot en Glittertind som er himla langt unna i finværet, om det kanskje er lett å lure seg sjøl med at toogeihalv mil, det er da slettes ikke noe å rynke på nesen av, spesielt ikke når det er første dag og ingen har fått gnagsår enda og blitt lei og sliten, og ikke holder det på å bli mørkt, og ikke har Turistforeningens bandvogn kommet åmende opp gjennom Veodalen og plukka med seg alle de som virkelig ikke syns det var så artig i det uendelige sporet lenger og heller ville rekke betjenthyttemiddagen.

Jeg har noen tilfeldige folk på tur ned fra den samme Glittertinden dagen etter, i det samme finværet, jeg blei nødt til å stoppe dem siden de var så fine og jeg kan vel ha kommet til å si noe sånt som at det her blir et blinkskudd som jeg skal tjene meg rik på å selge til blader og nettsider (men nå fikk dere det helt gratis her isteden).

Jeg har utsikten fra 2460 meter med eller uten bre, med noen søsken som baser hverandre på trygg side av toppskavlen (huff) og andre søsken som står sivilisert i ro og fryser, og antakeligvis med kameraet pekende i retning Galdhøpiggen sjøl om opplysningene rundt dennes eksakte geografiske posisjon hadde vært litt mangelfulle på oppturen.

Jeg har et øyeblikk fra egen nedkjøring, da jeg en stakket stund lå nesten først i feltet og det foreløpig ikke var noen som hadde måttet vente på meg (jeg kjører nemlig en strikt overlevelsesstrategi når jeg skal ned fra fjell, og den har funka utmerket så langt - eneste aberet er jo at reisefølget blir kalde og sultne og begynner å kjede seg og lure på om det kanskje kan spøke for middagen denne dagen OGSÅ...).

***

2012-skisesongen var over rundt 14. april, leser jeg meg fram til, og nå når Jonathan har vært på besøk helt fra Svalbard og skifta dekk på sykkelen min og når det bare er et par dager til første del av årets skjellsandtokt (ikke med meg, for jeg sparer min innsats til rundt søttendemai) og når gåsa ploger i vei med stø kurs mot Frosta og når huseieren har funnet blåveis i bedet, så tenker jeg vel kanskje at det er på tide å sette strek for vinterbildene i år. Skjønt jeg mener å huske at det var noen som trua med en aller aller siste tur i helga, så hvem vet?

Ett eneste representativt påskebilde før det blir for seint

Abspazierung

 

Det heter ikke det.

Men på fredagen gikk det ikke an å være på jobb, da blei jeg isteden nødt til å tvinge en sjuk mann til å ta meg med opp på et Levanger-fjell. Og det var et utmerket bytte, enn at jeg ikke gjør det hver dag. (Det er bare for at det ikke er så mange Levanger-fjell å ta av.)

Etterpå var det mer finvær, og jeg fikk et nytt bekjentskap som er miljøaktivist og kompis med hotellkonger, og så var det handballkamp for Jenter 12 (10-9 til bortelaget), og kapp-sudoku, og sjampanje i rødvinsglass, og jeg blei gjenkjent på coopen i Verdal av en geografistudent fra 2003, og enda en skitur gikk i retning et Fosen-fjell og var like fin, og dessuten med bål. Til sist var det musikklinjeforestilling med lettkledte attenåringer i Inderøy kulturhus, inkludert en smaksprøve på forståelig skepsis fra voksne damer - men det er jo sånn som hører til i kategorien for stek som skal tåles.

Og tilbake på kontoret var det fortsatt altfor fint vær, men i det minste er det skidag på onsdagen.

(Det var på tide med noen bilder igjen, bare bær over med at alle turene ser akkurat likens ut for tida.)

Salman e sungen

I dag har jeg fulgt en begravelse på webkamera.

Jeg skjønner at det høres ut som et groteskt tilfelle av kikkermentalitet, og det er pinlig å skrive om og jeg vet ikke engang om jeg tør å innrømme det overfor folk som faktisk var der, men sånn blei det. I Vågå kommune tar de bilde av kirka si annahvert minutt og legger det ut på internett, og jeg gråt på kontoret da jeg oppdaterte nettsida og det plutselig var blitt svart av folk på kirkegården.

Det var selvfølgelig ikke noen hvilken som helst begravelse, jeg visste om den fra før. Anne Marie var mora til Ivar og døde nå på mandagen, og hadde det ikke vært for min relativt velutviklede sans for hva som Passer Seg kombinert med min generelle ubrukelighet i sørgelige settinger så kunne jeg vel ha fått en plass i gravfølget, jeg óg. Men vi treftes aldri, for sånn blei det ikke, og skal man først gråte over noen man ikke rakk å møte så er det like greit å gjøre det for seg sjøl og ikke foran ei heil slekt man heller ikke kjenner, tenker jeg.

Likevel.

Det blei en dag med mye fundering rundt døden. Mest på dem som plutselig og uavvendelig får den en generasjon nærmere enn det jeg har måttet forholde meg til hittil (så heldig har jeg vært), og som straks må til med å fatte beslutninger om salmevalg og dødsannonse og om hvem som skal si ifra til hvem så ikke noen av søskenbarna blir avglømt og ikke får vite om dødsfallet før de tilfeldigvis ringer avdødes mobiltelefon dagen før begravelsen. Mye på minnestunder og på hvor fine de er, når folk holder taler om ting som kanskje skjedde for seksti år siden og fortsatt får forsamlinga til å både flire og gråte sånn at det blir vanskelig å synge allsanger etterpå på grunn av alle følelsene. En del på mine egne døde, som det gudskjelov ikke er så mange av foreløpig, og på hvordan verden kunne ha vært hvis den hadde vært bare litt annerledes, for eksempel hvis det bare var de slemme som fikk kreft eller bare de ensomme som blei demente.

Men ikke minst på de som lever og som man kan ringe til for å forsikre seg om at jada, alt er i orden med hus og heim og med Inger og bestefar og katta og bedriften, og visstnok også med ham som ikke vil vedkjenne seg geolog-søstra si når han er på feltarbeid med barske finske gullgravere. Og om man ikke ringer dem, så lar de vel høre fra seg hvis de syns det går for lang tid mellom bloggoppdateringene, iallfall!