Stillingsbeskrivelse: Gjørmeforsker

På lørdagen sto jeg på ISPS-kaia på Lødingen i høljeregnet med bagen min, ei ukes akkumulert søppel og to toliters rømmebeger fulle av dyr på formalin. Det var en time etter at den eneste bussen til Sortland var kjørt, men jeg fikk far min til å gjøre vitenskapen en tjeneste og komme og hente meg heim etter at jeg hadde kvitta meg med søppelsekken og biologien, og så var toktet over. Det blei ikke direkte noen ferietur den her gangen, det har gått i sjø og vind og høljeregn og gjørme til knes, men vi fikk gjort bra mye likevel.

Og hva har vi gjort, egentlig? Jeg tenkte kanskje jeg skulle vise fram litt gjørmeforskerutstyr i folkeopplysningens ånd (de fleste bildene er tatt den ene formidddagen det var litt sol og relativt stilt):

Her er grabben på dekk. Den spennes opp, bukseres over rekka og senkes ned til havets bunn. Idet den treffer bunnen løses kjevene ut og klapper sammen om det som måtte finnes der nede, og så sant sedimentet er fint nok så det ikke setter seg stein i kjeften sånn at alt anna renner ut på opptur, så får man opp en relativt uforstyrra bit av havbunnsoverflata:

Etter avfotografering er det tid for å ta av en kakespadestor prøve av selve overflata, plassere den i en sikt med maskevidde 1 mm, spyle lenge og vel og påpasselig og ta vare på alt som ikke lar seg vaske bort, det er biologene sitt. Geologene nøyer seg med et par auser gjørme i en plastpose, pluss en øyeblikksvurdering av farge, kornfordeling og annet av interesse (sandig slam? slamholdig sand? sandholdig slamholdig grus? olivengrå, gulhvit, sjokoladebrun? lagdelt? skjellsand?), og så kan resten skufles overbord igjen.

Hver kveld forgiftes dagens fangst av uskyldige dyr med formalin, så de skal holde seg i rømmebegerne sine til en biolog får tid til å se på dem. En bonus med hele biologidelen av prosjektet er at vi nå vet at det går greit å transportere minst 200 liter rømme på dekk:

Neste redskap: Niemistö-kjerneprøvetakeren, for den som virkelig trenger en uforstyrret overflatesedimentprøve. Niemistöen er et stativ med plass til et halvmeterlangt plastrør som senkes loddrett ned i havet med jevn fart. Når bunnen er nådd og prøvetakeren heves igjen er røret fullt av gjørme og vann, og innholdet holdes på plass av ei plate som låser seg fast under røret så fort hevinga begynner. Sånn ser vidunderet ut etter at den er kommet på dekk igjen:

Nå gjenstår det å sette lokk på begge ender av røret, merke lokk og rør med prøvenummer og hvilken vei som er opp, stue prøven unna så godt man kan og krysse fingrene for at den forblir stående oppreist under hele resten av transporten hjem til sedimentlabben. Geokjemikerne skal nemlig analysere lag for lag nedover i prøven etter tungmetaller og organiske miljøgifter, dermed gjelder det at lagene er de samme i røret som de var i havbunnen. Vi surrer prøvene langs rekka eller kiler dem fast i kameravinsjen og håper på lite rulling:

Så sånn går det altså slag i slag. Blir det for mye sjø er det ingen vits i verken grabb eller niemistö, for alt innhold vaskes ut av dem på opptur. (Dessuten er det en viss klemfare forbundet med hundre kilo stål og leire som pendler fritt over dekk hvis ikke vakthavende geolog er tøff nok eller sterk nok til å holde dem igjen.) Vi endte med å få finfine prøver fra alle fjordene på Senja, men stasjonene uti havet fikk ligge i fred. Det skal være nok data, håper jeg, til at vi etter sommeren kan sette alt sammen og lage et komplett havbunnskart for hele Sør-Troms! Og da har gjørmeforskeren gjort jobben sin og blir blid og fornøyd.