Det her blir ikke lett. Jeg har gjenoppdaga min absolutte favoritt blant alle former for friluftsliv: Råseglferie uten motor. Jeg har sovet på en planke hver natt, jeg har hatt vondt i hele kroppen hver dag, hendene mine ble dobbelt så store som normalt, jeg er full av blåmerker som jeg ikke husker hvor kommer ifra og jeg endte bokstavelig talt opp med gnagsår i rompa. Hvordan skal jeg kunne formidle til noen som ikke allerede kjenner til fenomenet fra før at dette har vært den beste uka av alle og at jeg kunne ha fortsatt en måned til? Jeg prøvde på jobb i dag, det var fåfengt, de bare flirer og tror meg ikke.
Kanskje jeg må ty til ei anna tilnærming. Hva om jeg forteller at jeg har vært på tur med ni andre folk fra rundt omkring i landet og fra vidt forskjellige fagfelt, der ikke så mange kjente hverandre i utgangspunktet, der bare halvparten hadde noe særlig seilerfaring, der aldersspredninga var jevn og ganske brei fra 18 til kanskje 45, men der alle stilte med nøyaktig samme innstilling om å ha det fint på tur, der alle deltok på like fot, der alle viste seg å være spennende og trivelige mennesker som det var lett å være sammen med, og der til og med de tre som lå hver sin dag med spysjuke oppsummerte uka som usedvanlig bra?
Jeg skulle gjerne fått til å beskrive opplevelsen av å kanskje ikke flytte seg veldig langt i luftlinje, målt i fossile brenselsskritt, men likevel spenne over så mange ulike vær- og vindforhold på én dag at man husker den som minst tre, og den plassen man ender opp er grunnleggende forskjellig fra der man var sist, og man tror ikke ei naturhavn kan bli finere, men så kommer neste dag og det viser seg at man har tatt feil.
(Foto: Frode Røynesdal)
Nakenbading over 400 meters dyp og lufttørking mens vi siger forbi fergekaia som er full av bobiler. Røverhistorier om brugde og håkjerring. Jollepiruetter i morild etter at bålet flør over så man pent blir nødt til å ta kveld. Engelske flapjacks og avanserte sjokoladekaker, sove som ei prinsesse under toppseilet i framskotten, GPS som egentlig bare brukes til å måle farta når man ror. Innøving av synkronvinking til måpende turistfiskere i skodda. Høytlesning, fløytespill og Vømmøl. Verdens største blåbær på Stor-Fosna, der de riktignok må betales for med flått i hopetall. Lysking i fjæra i solnedgang for å få flåtten vekk!
Og dessuten: Mestring. Å få bekreftelse på at man faktisk fortsatt kan råseglfaget godt nok til å gjøre nytte for seg ombord under de fleste forhold (sjøl om det jo ble anledning til å teste ut min nye sjøsjukestrategi 'spy med et smil', til stor beundring fra det øvrige mannskap), å få anerkjennelse fra dem som virkelig kan det. Følelsen av å vite hva som skal gjøres! Eller i det minste å forstå hvorfor noe skal gjøres, når ordren kommer.
Det blir ikke bedre enn dette, virkelig ikke. Utfordringa nå er å få litt mening ut av by- og kontortilværelsen igjen...
Glimrende betraktninger, Sigrid! Kjenner igjen den åpne, frie følelsen, roen og kameratskapet. Kjenner igjen saltvannslukta, og det å sove som en prinsesse under toppseglet i framskotten. Ønsker deg mange flere slike opplevelser! Audhild
SvarSlettMange takk! Første råsegletappe i sommer starter i Tromsø allerede nå på lørdagen.
SvarSlettOg der er det forresten absolutt plass til flere, så kjære alle facebook-brautister (og andre): Slipp alt dere måtte ha i hendene og kom!