Ja, det var altså hyttetur! Med whisky og masse damer, og med en krønsja gitar som fikk seg en MacGyver-overhaling med belter og jekkestropper og dermed ble midlertidig spillbar, og med lekk hundreogelleve-primus som vi fort blei enige om å se bort ifra og heller steike vaffelkaker på ovnen, og med husky on the rocks, og med kopper og kar som var i en sånn forfatning at de første oppvaskansvarlige vaska FEIL tallerkener og fikk seg en skuffelse når de fant stabelen med dem vi faktisk hadde brukt, og med kake og med calvados og med frokosteggerøre med utilsiktet tilsetning av utvanna Strohrum. Og så så det sånn her ut:
Og så gikk vi litt hit og dit på skitur, og på toppen var det vind og is og avbæra, men fint fordet, spesielt når man for en eneste gangs skyld er den mest erfarne fjellski-gåeren og dermed får en masse ufortjent autoritet. Og i hytta var det terningspill og tyske sangbøker og fotografering med anonymiserende lukkertid: 
Og gjett hvem som spilte fløyte! Det gikk i Greensleeves og Katjusja, for det meste, for kompetansen min strekker seg jo ikke lenger enn til det som går i e-moll i sangboka hvis det skal passe med gitaren (og D-dur og G-dur, okei).
Det var fine greier, rikelig med fliring og støle plogemuskler fra nedturen som var brattere enn noen av oss kunne huske at det hadde vært å gå opp. (Dessuten vasa vi oss bort inni skogen, så det var en del armmuskulatur involvert i nedkjøringa også, mer spesifikt de musklene man holder seg fast i busker med. Men det er bra mye mindre rasende blodtåke involvert i å gå på ski ned gjennom en bratt bjørkeskog enn i å skulle bære de samme skiene opp gjennom den, og det siste var det ikke noe av i det hele tatt denne gangen, så jeg skal slettes ikke klage på veivalget.)
Til sist et utdrag fra turens selskapsleks-høydepunkt: Kunsten å få utlendinger til å gjette navnet til Norges mest profilerte bålbrenner.
Norsk1: He has a very common Norwegian name...
Slov1: Lars!
Norsk1: That's right! And then his last name is a bit like something you would call a cat...
Slov1: ...Pussy?!
(Det her flirer vi av ennå, bare så det er sagt. Og vi kommer ikke til å gi oss med det første, for Norsk1 og den aktuelle Lars har faktisk en felles kjenning og de skal visstnok drikke øl sammen om ikke så lenge...)
Og så gikk vi litt hit og dit på skitur, og på toppen var det vind og is og avbæra, men fint fordet, spesielt når man for en eneste gangs skyld er den mest erfarne fjellski-gåeren og dermed får en masse ufortjent autoritet. Og i hytta var det terningspill og tyske sangbøker og fotografering med anonymiserende lukkertid:
Og gjett hvem som spilte fløyte! Det gikk i Greensleeves og Katjusja, for det meste, for kompetansen min strekker seg jo ikke lenger enn til det som går i e-moll i sangboka hvis det skal passe med gitaren (og D-dur og G-dur, okei).
Det var fine greier, rikelig med fliring og støle plogemuskler fra nedturen som var brattere enn noen av oss kunne huske at det hadde vært å gå opp. (Dessuten vasa vi oss bort inni skogen, så det var en del armmuskulatur involvert i nedkjøringa også, mer spesifikt de musklene man holder seg fast i busker med. Men det er bra mye mindre rasende blodtåke involvert i å gå på ski ned gjennom en bratt bjørkeskog enn i å skulle bære de samme skiene opp gjennom den, og det siste var det ikke noe av i det hele tatt denne gangen, så jeg skal slettes ikke klage på veivalget.)
Til sist et utdrag fra turens selskapsleks-høydepunkt: Kunsten å få utlendinger til å gjette navnet til Norges mest profilerte bålbrenner.
Norsk1: He has a very common Norwegian name...
Slov1: Lars!
Norsk1: That's right! And then his last name is a bit like something you would call a cat...
Slov1: ...Pussy?!
(Det her flirer vi av ennå, bare så det er sagt. Og vi kommer ikke til å gi oss med det første, for Norsk1 og den aktuelle Lars har faktisk en felles kjenning og de skal visstnok drikke øl sammen om ikke så lenge...)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar