Det begynte med et heldig valg av lunsjbord en gang tidlig i juni, der det kom fram at kollegaer og kjenninger hadde tenkt seg til Træna for å ligge i telt, drikke øl og gå på konserter med assorterte artister og at jeg var velkommen til å være med. Seinere samme dagen gikk jeg heim og slo på gmail, og når jeg for én gangs skyld fant hollender-Hans logga på der så spurte jeg om han var interessert i å slippe alt han hadde i hendene og komme på eksotisk Helgelands-eventyr, og det var han, så da kjøpte vi billetter.
 |
| Dette er Hans og det er hundreogfemti meter ned og drygt hundre mil til Island |
Det krever ei viss planlegging å komme seg til Træna samtidig som fire tusen andre har tenkt seg dit. (Egentlig får man aller størst utbytte av planlegginga når man skal derifra og kan gå forbi de mange hundre desperate på kaia, de som ikke hadde kjøpt båtbillett på forhånd.) Turen tar dessuten tolv timer fra Trondheim, det er med nattog til Mosjøen og med en buss som går klokka fem og med innlagt høneblund i en park i Sandnessjøen før ekstrabåten raser ut gjennom værene rundt Lovund.
Dermed blir det en festival for de dedikerte! Eller, det vil si, for de dedikerte og for alle rølpete Helgelands-ungdommer i alderen seksten til tyve år som kommer dit for å drikke heimbrent og spy og høre på masete bergensk elektropop på repeat veldig høgt i teltleiren sin, men hver sin lyst. Flertallet var nok dedikerte, vil jeg anslå. Og mange av dem hadde jeg truffet før i verden! Og nittifem prosent av dem jeg hadde truffet før i verden var fra Svalbard..? (Her har man bodd andre plasser enn i Longyearbyen i seksogtyve år - det er ei interessant skeivfordeling.)
Men mye forskjellig folk, altså. De aller aller kuleste kom med egen båt og man måtte gå til småbåthavna for å besøke dem (eller for å gå på nachspiel hos dem etter at konsertområdet ble stengt, det gjorde vi jo også, en av dagene kom jeg heim med femten nærbilder av en halvnaken mann jeg ikke kjenner og det synes jeg jo er litt interessant, dere får si ifra hvis noen vil ha dem).
 |
| Vi har vært på besøk hos de aller aller kuleste og de har fin utsikt |
Festivalmoten i år var dominert av fretexkjoler, gummistøvler og en helt overveldende mengde mariusgensere i alle variasjoner (med og uten space invaders, med og uten tilbehør, med grønt isteden for rødt, med hvitt isteden for blått, i lårlang versjon uten armer og så videre). Hans sier at der han kommer fra pynter man seg når man skal på festival, men han skulle bare visst hvor utstudert en ullgenser kan anrettes.
(Det var forresten ikke så mye jeg så av denne hollenderen mens vi var på Træna, for den dagen vi kom ble han nemlig sporenstreks adoptert av en gjeng med hemningsløse partylesber som ikke ville ha noe med Tine og meg å gjøre, og dermed fikk han klare seg sjøl mesteparten av tida. Det gikk så bra som bare det, altså! Hans er rustet til å klare seg i enhver norsk situasjon, han, for han har skaffet seg en parlør som dekker alle eventualiteter, inkludert "vi må passe oss for kjønnssykdommer" og flere alternativer til hva man kan si neste morgen.)
 |
| "Dette var jammen hyggelig!" |
Og ellers:
(Det begynner å bli litt seint og jeg må bli ferdigrapportert i kveld siden jeg faktisk skal ta nattoget til Mosjøen på nytt i morra - her kommer resten av festivalen punktvis og illustrert.)
- Jeg har fått en ny stor helt, han heter Erlend Øye og jeg har bilde av ham og alt, vises det at dette er verdens kuleste fyr? Siden folk tok av seg BHene for å hive dem på ham mens de dansa er jeg imidlertid redd han ikke bare er min helt...
- Den største festivalopplevelsen var en konsert som vi ikke slapp inn på en gang, enda vi sto håpefulle i lang kø foran kapellet (litt i overkant håpefulle kanskje) - det endte med at de åpna vinduene og så kunne vi ligge helt musestille utenfor og høre på Vysotskij på svensk likevel, og det ble sol og bikiniføre og så kom min helt Erlend Øye og skulle spille og da satte de ut en liten høyttaler så vi fikk med oss mer av hva som skjedde, og folk lå i lyngen og fletta blomsterkranser og alt var fint og vakkert og alle var stille og glade, og vi venta pent til de som var inne i kapellet hadde klappa ferdig før vi begynte å klappe, så han som sang for oss skulle høre at vi var med vi óg
 |
| De har endelig åpna dørene i kapellet, men det hjelper liksom ikke |
- Noen hadde bygd en discohjell, den glitra hele dagen og det aller meste av natta
- Jeg har sånn sans for stilen til en festival som med den aller største selvfølgelighet går ut fra at tusen bakfulle folk i småsko skal komme seg heilskinna ned fra et stupbratt fjell samtidig! For det klarer de jo, om de nå blir litt bleike og stille underveis
 |
| (Husk på at det aldri blir like bratt på bilde som på ordentlig, det er det samme fenomenet som med størrelsen på fisk og høyden på bølger) |
- Det var et bilde jeg har angra lenge på at jeg ikke tok sist jeg var på Træna (like lenge som det er siden sist jeg var på Træna, og det var i 2009), men nå fikk jeg sjansen igjen! Kjære alle finner, forklar meg hvorfor dere er en sånn trussel for Nato?
...Nå rekker jeg ikke mer siden det er blitt natt, men dette er uansett tidenes muligens lengste innlegg allerede, så det er kanskje like greit. Jeg har ikke fått nevnt cellorockere eller kvaltaco eller frierier på storscenen eller at Hans blei intervjua av NRK radio eller at verdens kuleste svenske i hele verden heter Timbuktu eller at jeg trodde kameraet kanskje var kræsja, men det ser ut til å ha kommet seg igjen, så da er det bare ei teltstang og noen plugger på minuskontoen, men sånn blir det.
Konklusjonen etter det hele er som følger: Om jeg ikke har gjort NOE anna bra i år, så har jeg i alle fall sørga for at festivalens sannsynligvis aller mest fornøyde deltaker i det hele tatt kom seg til Træna. Det kunne ikke ha blitt større fullklaff, jeg regner det som min personlige fortjeneste!
Og neste gang, da blir det med båt, altså.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar