Lyntokt

Det går unna i Gråsonen! Nå også med kuling og sjø, men det tåler man fint så lenge man passer på å holde seg unna femtedekket og datamaskinene der. Toktprogresjonen til nå har vært glitrende, til de grader at det blei et planleggingsproblem for toktleder, som må til med å komme på noe de kan bruke den siste uka til etter mannskapsskiftet i Kirkenes når jeg skal gå i land. Men vi får tro at hun har det under kontroll! I mellomtida fortsetter vi med å grabbe gjørme og tråle gjørme og lagre gjørme og filme gjørme. På planleggingskartet skal gult representere den hardeste bunnen og lilla den blauteste, men alt er jo relativt, ikke minst det målet på relativ bunnhardhet som kalles backscatter. Har vi filma i mange dager nå, syv? Jeg har knapt sett mer stein enn jeg kunne ha fått med meg heim på flyet - det er utvilsomt gjørme som gjelder her i strøket.

I skrivende stund er de i gang med ei opphentingsøkt igjen, og det skal vel godt gjøres om de er ferdige til klokka fire i morra når jeg går på vakt igjen? Leggetid, med andre ord.

Gjørmetokt

Klokka fire i morrest var det plenty med gjørme på dekk, og det var bare å hive seg i oljehyret og gi seg i kast med de forskjellige variantene: Gjørme fra grabb, gjørme fra boxcorer, gjørme fra multicorer. Biologene har i tillegg gjørme fra trål å forholde seg til, det ser gjerne omtrent sånn her ut:

Multicoreren er geologene sin prøvetaker, det er et finstilt instrument som veier tusen kilo og består av seks pleksiglassrør med fjærbelastede utløsermekanismer som skal sørge for at rørene lukker seg når de er kommet ned på bunnen (dette burde jeg hatt et bilde av, merker jeg, men det blir ikke i dag - forresten hadde jeg med et sist, det er vel nummer fem). Det går med noen timer til å armere den og få den ut i havet og trygt opp igjen med full fangst, og videre få gjørma ut av rørene centimeter for centimeter og pakke den pent enten i plastposer eller i aluminiumsfolie, men det er om å passe på at det ikke kommer metall borti de gjørmeskivene som skal analyseres for tungmetaller og ikke plastikk borti de som skal analyseres for organiske miljøgifter - og så skal det vaskes og vaskes og vaskes (glasimarin gjørme er vanvittig seigt) og til slutt er det papirarbeidet. På åttetimersvakten min i dag rakk vi akkurat over én runde med multicorer, det er tilfredsstillende! I natt ligger det an til at det kommer opp en ny multicorer cirka når jeg skal stå opp, så da har jeg jo en plan for morradagen også.

Barentshavet har behandla oss bra så langt, det er skimrende lyseblått som i Karibien og ugjennomsiktig som om noen står og tømmer ut surmelk i det en plass. Og sol har vi hatt i dag - det har vært for varmt i oljehyret - og skodde har vi nå, men fortsatt melkehav og fortsatt ikke noe sjø å snakke om. Mange takk for det, Barentshav!

En ordentlig toktstart

En god soldat sover når han kan, og dusjer mens han er innaskjærs sånn at han (eller i dette tilfellet hun, altså jeg) kommer sjøsjuken i forkjøpet. Nå er det riktignok silkeføre her på 71 og en halv grader N, 26 grader E, vi steamer gjennom skodda på et blankt hav og det forventes fullt oppmøte til middag klokka halv seks.

Utsikten har vært som den pleier de siste par somrene,

det har gått mye i Sørøya og Seiland. (Men nå har vi ikke landkjenning lenger.)

Sars-båten er bygd for fiskeriforskning og er uhyre stillegående, til de grader at jeg må bort og se i ventilen når jeg våkner for å finne ut om vi er i fart. (I natt klokka fire var vi i fart, viste det seg, da var det Frank-Hugo sitt hus som passerte ventilen.) Men nå kjører vi Topas – bunnpenetrerende ekkolodd – og da sier det tikk tikk tikk på lugaren og i trappa fordi ekkoloddet sender ut et nytt ping hvert seks hundrede millisekund. Det er en trivelig lyd å våkne til, den betyr at man er underveis til et sted og at det ikke kommer til å stå noen med gjørme til knes på dekk og vente utålmodig på avløsning. Topasen må også passes av noen som kan stille litt på offset og gain når det behøves, ellers risikerer vi at ekkoet ikke blir registrert og dataene ubrukelige. Det viser seg å være ei høvelig bloggoppdateringsanledning, iallfall i finvær, for når det blir sjø duger ikke jeg til mye datamaskinjobb på femte dekk.

 

tikk tikk tikk tikk tikk

Nå er klokka blitt over åtte og jeg er på frivakt. Vi nærmer oss første videostasjon med ti knops fart, og ETA er sånn rett etter klokka fire i morratidlig, det vil si cirka på vaktskifte - det er nok bare å komme seg i seng. 

(Men helt nederst så må jeg innrømme at det var en kunstnerisk frihet, det her med huset til Frank-Hugo, for det hadde vi nemlig på babordsida og jeg har jo styrbordslugar. Jeg så det ikke før jeg var kommet opp på dekk, etter at jeg hadde sett lappen om at det bare var å gå og legge seg igjen siden Topasen hadde mista bakkekontakten. Det var jeg forsåvidt forberedt på siden jeg ikke hadde hørt noen pinging på lugaren!)

En slags toktstart

Her sitter jeg på lugaren og ser ut på gangveien som går ned på ei Tromsø-kai fra fjerdedekket på forskningsskipet G.O. Sars. Det er et syn som innebærer lettjente toktpenger for meg og ei sur utgift for ganske mange andre, siden det var meninga at vi skulle være i full stiming i retning Barentshavet nå for å komme i gang med forskninga oppe i det som de kaller tidligere omstridt område. Været er fint og meldingene gode, men det hjelper ikke når viktig forskningsutstyr er i tusen biter og mangler deler som forhåpentligvis blir levert i morra.

Så vi ligger her så lenge! Det vil si, det gjør vi ikke - i dag har vi vært så langt som til Balsfjorden for å teste instrumenter. Men det er jobb for teknikere og matroser, forskerfraksjonen har med å holde seg godt unna veien og passe sine egne saker. Håper det går i orden etterhvert, for hvis man først skal bruke den dyrebare sommeren sin med videokamera på bunnen av Barentshavet er det jo helt klart best om kameraet fungerer.

Ellers så viser jeg til mitt pedagogiske og velformulerte folkeopplysningsinnlegg fra september 2011 for den som måtte lure på hva jeg har i Barentshavet å gjøre, det er nemlig mye det samme som sist bortsett fra at vi er en helt anna plass og ikke skal være like lenge og det er færre stasjoner og absolutt ikke like djupt. Og til en høvelig AIS-tjeneste for sporing, så kan dere følge med sjøl på om vi noen gang kommer oss fra kai igjen!

Det er hit vi egentlig skal

(Ja, og så håper jeg forrige innlegg kan bli seende litt mindre pretensiøst og tilfeldig ut så fort jeg får oppdatert det med billedtekster, men det blir nå iallfall ikke med det nettet her, nei.)

Tre farger - nå oppdatert med både stedsnavn og diverse

Bleu:

Storekorsnes: Riggsyndene fra oppsettet skal greies før avgang

Sørøysundet opp - ubarbert i unnavind

Sørøysundet ned - noen må rekke en hurtigbåt og det er tretten mil å ro dit

Lunnhamna: Kjempedigre katamaraner anløper på bestilling

Seiland ser likens ut fra alle kanter (det gjør nok ikke Lasse i like stor grad)

Bare et par mil til middag, og så bare en åtte-ti mil igjen etterpå

Vert:

Kårhamn: Forebyggende værfast med tindebestigning i kveldssol

Meltefjorden: Calanus! Calanus! Calanus finmarchicus!

Hasvik: Finvær, is og geomorfologiske problemstillinger

I Meltefjorden behøver de ikke øremerker

Hillebergs idyllavdeling, Storekorsnesets lokallag

Skjermsparing i  Meltefjorden

og også i Vargsundet (zoom inn)

Olderfjorden: Finvær og småmort, klegg og smale teltplasser

 
Orange:

Sørøysundet. Oljehyr. Bra for blogg-statistikken.

Pene menn i  oljehyr, det må være ENDA bedre

Så blide! Bare et par timer igjen til Kårhamn nå.

Vargsundet: Mannskapet er forsvunnet og her står Per igjen med alt ansvaret

Tidligere og lenger ned i Vargsundet har vi akkurat vært i klinsj med en sørvestfloing og kom fra det nesten tørrskodd, humøret er på topp

Fella: Her har vi hørt at det skal være høvelig for fembøringsfolket å feire sankthans

Farvel til Leipzigs hockeysveisprydede vaktelbønder og det tsjekkiske ølet deres (mitgebracht): Landligga i Kårhamn er ferdig og vi er i fart igjen

Fastboende og tilreisende i Meltefjorden

Så mange fine teltplasser som må oppgies på grunn av moltetettheten (her i Kårhamna)

Meltefjorden: Stein!

Frie skaut i unnavindskuling, siste dag og full kontroll

Femten mil om dagen er litt over en halv knop i snitt

Jeg har plotta feriebilder på kart! De avslører at aksjonsradiusen ikke var den aller største under Braute-seglinga i år, men når jeg måler blir det over 200 nautiske mil tilbakelagt, og DET er jo like langt som med hurtigruta fra Øksfjord til Sortland.

Vi zoomer inn og får straks et tydeligere inntrykk av hvorhen i Sørøy- og Vargsundet den rette kombinasjonen av oppholdsvær og lite krevende vindforhold inntraff i ukene 27 og 28 i år:

Rekkefølgen blir Storekorsnes-Meltefjorden-Lunnhamna-Olderfjorden-Kristinehamn med landligge-Kårhamn-Hammerfest, mannskapsbytte, Hammerfest-Grunnvågen-Kårhamn-værfast i Kårhamn-Meltefjorden-værfast der-værfast der nok en dag-Hasvik. Førsteuka tar premien for utseilt distanse, andreuka vinner klart på gjennomsnittlig vindstyrke og mest stabil sørvest.

Litt synd at det til stadighet blir for seint til å legge ut ordentlige bilder, da, når jeg bruker hele kvelden på avansert kartbehandling isteden. Her er noen blåklokker fra hver sin side av Sørøysundet så lenge (skal bare en snartur til Stiklestad med omegn).

Disse har utsikt mot Seiland...

...mens de her kan se til Fella hvis de bare vil.

Fine folk ror kjempelangt

Jeg er i Trondheim igjen, det er finvær og jeg skal sitte ei uke på kontor for å gjøre ferdig noe vitenskapelig med tidsfrist. Andre folk seiler Braute-båten nå, de har modne molter og årets tidevannstabell - jeg har som vanlig ei røys med bilder som jeg har tenkt å få på nett innen rimelig tid (spesielt siden Barentshavet står på programmet allerede tidlig i neste uke). Så vi får se hva det blir til!