La meg få introdusere et representativt utvalg av dem jeg deler kontor med for tida:
Jeg har en kollega. Han har en sønn, denne er vel nesten på min alder og har flytta til en annen landsdel. Da han dro lot han pinnedyret sitt, som han opprinnelig hadde arva av en kompis, være igjen heime sånn at foreldrene kunne passe det for ham. Pinnedyret ble gammelt etterhvert, og døde, men da min kollega og fruen var blitt enige om at det ikke sto til liv lenger og skulle hive restene i ovnen oppdaga de i siste liten at boksen også inneholdt en mengde bittesmå pinne-avleggere som var i full vigør! Det var med andre ord slettes ikke slutt på omsorgsansvaret der i gården, langt ifra, for hver eneste dag klektes det nye egg og til slutt var de oppe i sånn cirka seksti stykk.
Slik gikk det til at jeg fikk meg kjæledyr på kontoret. Dette var i januar og pinnebeibiene var cirka en centimeter lange og så ut som ekle, avlange edderkopper. Jeg fikk ganske mange til å begynne med, men pinnelivet er hardt for de minste - en hel del har strøket med fordi de ikke fikk til å skifte ham ordentlig. Nå er det fire igjen, og disse har jeg fått såpass trua på at jeg syns jeg må kunne presentere dem for internett.
Pinnedyr, altså. De er veldig artige! Det vil si, de er akkurat litt artigere enn en potteplante. De bor i en gammel kakeboks av plastikk, får sitronmelisse til mat og sitter helt, helt stille hele dagen. Hver morra når jeg kommer på jobb teller jeg dem, og da sitter de på en ny plass. Noen ganger har de skifta ham i løpet av natta, da kan det hende de har en fot i pluss eller minus siden sist jeg så dem. Noen ganger har de spist opp og må få mer mat, noen ganger spruter jeg litt vann på dem med spruteflaske.
Ellers så sitter vi nå der, på hver vår side av plastikken, og betrakter hverandre. Fire pinnedyr og en offentlig tjenestemann, akkurat litt artigere enn potteplanter.
 |
| (Det kan være litt vanskelig å finne dem før man blir vant) |
Jeg har en kollega. Han har en sønn, denne er vel nesten på min alder og har flytta til en annen landsdel. Da han dro lot han pinnedyret sitt, som han opprinnelig hadde arva av en kompis, være igjen heime sånn at foreldrene kunne passe det for ham. Pinnedyret ble gammelt etterhvert, og døde, men da min kollega og fruen var blitt enige om at det ikke sto til liv lenger og skulle hive restene i ovnen oppdaga de i siste liten at boksen også inneholdt en mengde bittesmå pinne-avleggere som var i full vigør! Det var med andre ord slettes ikke slutt på omsorgsansvaret der i gården, langt ifra, for hver eneste dag klektes det nye egg og til slutt var de oppe i sånn cirka seksti stykk.
Slik gikk det til at jeg fikk meg kjæledyr på kontoret. Dette var i januar og pinnebeibiene var cirka en centimeter lange og så ut som ekle, avlange edderkopper. Jeg fikk ganske mange til å begynne med, men pinnelivet er hardt for de minste - en hel del har strøket med fordi de ikke fikk til å skifte ham ordentlig. Nå er det fire igjen, og disse har jeg fått såpass trua på at jeg syns jeg må kunne presentere dem for internett.
Pinnedyr, altså. De er veldig artige! Det vil si, de er akkurat litt artigere enn en potteplante. De bor i en gammel kakeboks av plastikk, får sitronmelisse til mat og sitter helt, helt stille hele dagen. Hver morra når jeg kommer på jobb teller jeg dem, og da sitter de på en ny plass. Noen ganger har de skifta ham i løpet av natta, da kan det hende de har en fot i pluss eller minus siden sist jeg så dem. Noen ganger har de spist opp og må få mer mat, noen ganger spruter jeg litt vann på dem med spruteflaske.
Ellers så sitter vi nå der, på hver vår side av plastikken, og betrakter hverandre. Fire pinnedyr og en offentlig tjenestemann, akkurat litt artigere enn potteplanter.
Hahaha, nu har æ hatt høytlesing i stua :) hils pinnan i morra!
SvarSlettJeg var og besøkte dem i dag allerede, så nå er de forskriftsmessig hilst. Men den ene ser det litt mørkt ut for nå, den har nemlig mista begge frambeina i løpet av påska... I skrivende stund har jeg altså bare tre og et halvt pinnedyr, der kan du se hvordan det går når man på død og liv skal skryte av ting på internett.
SvarSlett