Jeg fikk plutselig så mye sympati med de arbeidsuføre? Ikke at jeg ikke har det til vanlig, det skulle bare mangle når man er den politisk korrekteste man kjenner, men delvis sykemelding og AFP og sånn er ikke noe jeg bruker å tenke så mye på utover at det hender at folk snakker til meg om det fra radioen om morraen hvis jeg ikke er stått opp før Politisk kvarter begynner. I dag har jeg imidlertid brukt relativt mye tid på å respektere folk med kroniske smerter, og det har å gjøre med en pastarelatert hjemmeulykke jeg var utsatt for i går kveld.
Det var bare en liten ulykke, altså. Egentlig var det ikke noen ulykke i det hele tatt, bare en plutselig unnamanøver som av en eller anna grunn fikk det til å si krtsj i nakken en plass, og der sto jeg med kink og følte meg teit. Enda teitere følte jeg meg i morrest, for da var kinken slettes ikke gått over i løpet av natta sånn som jeg hadde tenkt at den skulle, og jeg måtte ta buss til jobb fordi det ikke er tilrådelig å sykle i trafikken når man ikke kan snu på hodet. Der gikk jeg resten av dagen og var ynkelig og spiste pinex og gjorde underlige gymnastikkbevegelser og tiltrakk meg oppmerksomhet og velmente råd som fordelte seg cirka fiftyfifty mellom "absolutt hvile og ro til det går over" og "for all del pass på å bruke alle muskler som normalt". (Dermed er jeg litt i tvil om hva som er lurest, men hvis det er én ting jeg har lært av Johan Bojer så er det jo at rygghall må man RO av seg, så jeg heller nok mot velment-råd-type 2.)
Og dette med kronikerne: Nå har jeg gått og syntes synd i meg sjøl i omtrent ett døgn med vondt i nakken. Det var ikke så ille at jeg ikke kunne sitte i ro og gjøre forsiktig og kjedelig datamaskinarbeid, men det gikk ikke an å komme på noe annet å snakke om i lunsjen etter at jeg hadde fortalt om denne pastaaffæren. Folk er ikke egentlig så interesserte i å høre om dine sykdomshistorier og kroppslige skavanker, jeg vet det, men hvordan får de til å være helt vanlige, alle de her som går på jobben og har vondt hele tida? Hvordan får de noe gjort? For de gjør jo det, jeg kjenner jo opptil flere av dem, og de driver ikke og maser om hvor vondt de har det. Respekt til dem, og nå skal jeg gå og legge meg og satse på at jeg er i syklende stand i morra.
Det var bare en liten ulykke, altså. Egentlig var det ikke noen ulykke i det hele tatt, bare en plutselig unnamanøver som av en eller anna grunn fikk det til å si krtsj i nakken en plass, og der sto jeg med kink og følte meg teit. Enda teitere følte jeg meg i morrest, for da var kinken slettes ikke gått over i løpet av natta sånn som jeg hadde tenkt at den skulle, og jeg måtte ta buss til jobb fordi det ikke er tilrådelig å sykle i trafikken når man ikke kan snu på hodet. Der gikk jeg resten av dagen og var ynkelig og spiste pinex og gjorde underlige gymnastikkbevegelser og tiltrakk meg oppmerksomhet og velmente råd som fordelte seg cirka fiftyfifty mellom "absolutt hvile og ro til det går over" og "for all del pass på å bruke alle muskler som normalt". (Dermed er jeg litt i tvil om hva som er lurest, men hvis det er én ting jeg har lært av Johan Bojer så er det jo at rygghall må man RO av seg, så jeg heller nok mot velment-råd-type 2.)
Og dette med kronikerne: Nå har jeg gått og syntes synd i meg sjøl i omtrent ett døgn med vondt i nakken. Det var ikke så ille at jeg ikke kunne sitte i ro og gjøre forsiktig og kjedelig datamaskinarbeid, men det gikk ikke an å komme på noe annet å snakke om i lunsjen etter at jeg hadde fortalt om denne pastaaffæren. Folk er ikke egentlig så interesserte i å høre om dine sykdomshistorier og kroppslige skavanker, jeg vet det, men hvordan får de til å være helt vanlige, alle de her som går på jobben og har vondt hele tida? Hvordan får de noe gjort? For de gjør jo det, jeg kjenner jo opptil flere av dem, og de driver ikke og maser om hvor vondt de har det. Respekt til dem, og nå skal jeg gå og legge meg og satse på at jeg er i syklende stand i morra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar