Gule sider og MS Paint har hjulpet meg å framstille mine bevegelser mellom trettende og tjueandre mai i år:
Som det framgår av figuren har jeg altså vært på spaghettitokt i Salten og på Helgeland. (Nordre Helgelandsflesa fant vi i kartet rett nord for Kunna, og holder ikke det som pålitelig grense så vet ikke jeg.) Det var ni dagers iherdig grabbing av sedimenter fra havets bunn og én dags landligge i sørvestkuling, og sjøl om jeg var så dårlig den aller første dagen at jeg måtte gjøre geologvurderinger liggende på ryggen på dekk gikk toktet veldig bra på alle vis og alle var fornøyde. Ikke minst jeg, som ikke fikk grabben over meg en eneste gang, og den nye IT-maskinisten som ikke hadde kjørt kran før og som ville ha fått skylda hvis jeg hadde fått grabben over meg.
I fjor på nesten den her tida skreiv jeg et riktig pedagogisk og velstrukturert innlegg om gjørmetokt etter en ukes opplevelser som skitten og søkkblaut og sjøsjuk i Sør-Troms. I år er formidlerrollen litt vanskeligere, for i år har jeg nemlig ikke helt klart for meg hva det egentlig var vi var ute og tok prøver for. Joda, jeg vet litt om formalitetene - kartlegging av biologisk mangfold, fylkene pålagt å skaffe seg oversikt over skjellsandforekomster, noe med det såkalte vanndirektivet som veldig mange har henvist til på veldig mange møter jeg har vært med på i det siste, noen har lagd en modell over antatt skjellsandutbredelse og vi skulle ut og sjekke om det virkelig var skjellsand der det var modellert og ingen andre steder og så kommer informasjonen til å brukes i en ny og mer pålitelig versjon av modellen - men det er ikke et prosjekt jeg føler noe særlig eierskap til. Vi hadde et kart med syv hundre punkter og jobben var å oppsøke dem ett etter ett, slippe ned grabben, studere det som kom opp og legge litt av det i poser.
Selvfølgelig et helt greit opplegg! Jeg liker godt å få slippe å tenke sjøl, iallfall i begrensede perioder, det er tilfredsstillende å føle seg flink nok til å gjøre det man har fått beskjed om så bra at de som ga beskjeden blir fornøyde. Dessuten har jeg lært meg å anslå karbonatprosent og mengdeforholdet mellom forskjellige arter, og jeg begynner å forstå knappene på den fancy kartplotteren som også er et multistråleekkolodd. Neste år blir det sikkert enda mer skjellsand (det har vært mye før om årene også), og da får jeg kanskje være med igjen siden jeg jo vet hva det går i, og så slipper jeg å sitte på kontor et par uker. (Det er jo det beste av alt. Sammen med følelsen av å gjøre en jobb som faktisk vises, om det synlige resultatet aldri så mye er to hundre små poser med grus.)
...Men okei, bilder? Her er båten.
Her er den samme båten. (Hvis det er flo når du går i land kan det være ei utfordring å finne veien ombord igjen etter noen timer.)
Her er grabben, tjenare grabben. For anledninga med feil ende opp fordi det var blitt vase på vaieren og den måtte greies, så prinsippet med stålkjeften som skal lukke seg rundt det som grabben måtte lande oppå vises ganske bra. Det er om at den ikke lukker seg rundt kneet ditt, men det sier seg kanskje sjøl.
Her er en dagsfangst av grus og sand og gjørme, datamaskinen som det føres logg på (skjellsand i tastaturet er ikke optimalt, lot IT-maskinisten meg forstå, men det er visst bedre enn kaffe), dessuten målestokk og kamera til forevigelse av prøven før mesteparten hives på havet igjen.
Her er en fyr som kom opp fra havets bunn. En kveld, på Rødøy, hadde jeg gleden av å servere biologisk mangfold-suppe med både småsei og snadder-fra-grabben! (Men denne var ikke med oppi der, og det var kanskje like greit, for suppespiserne var allerede litt skeptiske, enda så god de syntes suppa blei.)
Her er det søttendemai! Den dagen tok vi trettiseks prøver, og om kvelden lå vi på Støtt i høljeregn og spiste rømmegrøt med spekekjøtt og sjampanje. Skipperen hadde tegna søttendemaiduk og vi hadde nytt og heilt splittflagg (på styrhustaket altså, dette er det gamle), og så spilte vi mattis, for det er nemlig søttendemaitradisjon på Seisma etter at det ikke var TV-signal på Husøy i fjor. Og så gikk jeg og IT-maskinisten i land for å finne en postkasse å skrive oss opp i, og det fant vi, så dermed hadde jeg fått satt spor etter meg både på Støtt og på Sør-Arnøya og to plasser på Bolga. (Rødøyløva måtte jeg med tungt hjerte prioritere bort, og på Landegode fant jeg ingen postkasse. I Bodø var det mange, men der sto det folk sine navn og adresser utpå alle sammen.)
Her er refrenget til sangen som jeg aldri blei helt ferdig med:
Og til slutt: Her er jeg, jeg har funnet spennende stein, og bare se så spennende det er! Det var ingen hvilkensomhelst spennende stein heller, jeg fant den nemlig inne i selve Bolga. For Bolga går det an å gå tvers igjennom, skipper masterveileder og jeg har prøvd det og det var egentlig så spektakulært at jeg må ta med et par bilder til likevel sjøl om jeg i utgangspunktet syntes dette innlegget var fullt nå.
Her er innmarsjen til Bolgbørra.
Her er fra et par dager tidligere da jeg lå på magen på toppen av forrige bilde og skulle fotografere, men det var så skummelt at jeg ikke turde å stille inn fokus engang, med bare litt sand og lyng og gras mellom meg og hundre meter luft:
Her kan vi leke finn geologen! Og kanskje også stigen som han snart skal klatre opp for å komme ut på andre sida, jeg vet ikke om den vises.
Men det, som man sier, var det!
Som det framgår av figuren har jeg altså vært på spaghettitokt i Salten og på Helgeland. (Nordre Helgelandsflesa fant vi i kartet rett nord for Kunna, og holder ikke det som pålitelig grense så vet ikke jeg.) Det var ni dagers iherdig grabbing av sedimenter fra havets bunn og én dags landligge i sørvestkuling, og sjøl om jeg var så dårlig den aller første dagen at jeg måtte gjøre geologvurderinger liggende på ryggen på dekk gikk toktet veldig bra på alle vis og alle var fornøyde. Ikke minst jeg, som ikke fikk grabben over meg en eneste gang, og den nye IT-maskinisten som ikke hadde kjørt kran før og som ville ha fått skylda hvis jeg hadde fått grabben over meg.
I fjor på nesten den her tida skreiv jeg et riktig pedagogisk og velstrukturert innlegg om gjørmetokt etter en ukes opplevelser som skitten og søkkblaut og sjøsjuk i Sør-Troms. I år er formidlerrollen litt vanskeligere, for i år har jeg nemlig ikke helt klart for meg hva det egentlig var vi var ute og tok prøver for. Joda, jeg vet litt om formalitetene - kartlegging av biologisk mangfold, fylkene pålagt å skaffe seg oversikt over skjellsandforekomster, noe med det såkalte vanndirektivet som veldig mange har henvist til på veldig mange møter jeg har vært med på i det siste, noen har lagd en modell over antatt skjellsandutbredelse og vi skulle ut og sjekke om det virkelig var skjellsand der det var modellert og ingen andre steder og så kommer informasjonen til å brukes i en ny og mer pålitelig versjon av modellen - men det er ikke et prosjekt jeg føler noe særlig eierskap til. Vi hadde et kart med syv hundre punkter og jobben var å oppsøke dem ett etter ett, slippe ned grabben, studere det som kom opp og legge litt av det i poser.
Selvfølgelig et helt greit opplegg! Jeg liker godt å få slippe å tenke sjøl, iallfall i begrensede perioder, det er tilfredsstillende å føle seg flink nok til å gjøre det man har fått beskjed om så bra at de som ga beskjeden blir fornøyde. Dessuten har jeg lært meg å anslå karbonatprosent og mengdeforholdet mellom forskjellige arter, og jeg begynner å forstå knappene på den fancy kartplotteren som også er et multistråleekkolodd. Neste år blir det sikkert enda mer skjellsand (det har vært mye før om årene også), og da får jeg kanskje være med igjen siden jeg jo vet hva det går i, og så slipper jeg å sitte på kontor et par uker. (Det er jo det beste av alt. Sammen med følelsen av å gjøre en jobb som faktisk vises, om det synlige resultatet aldri så mye er to hundre små poser med grus.)
...Men okei, bilder? Her er båten.
Her er den samme båten. (Hvis det er flo når du går i land kan det være ei utfordring å finne veien ombord igjen etter noen timer.)
Her er grabben, tjenare grabben. For anledninga med feil ende opp fordi det var blitt vase på vaieren og den måtte greies, så prinsippet med stålkjeften som skal lukke seg rundt det som grabben måtte lande oppå vises ganske bra. Det er om at den ikke lukker seg rundt kneet ditt, men det sier seg kanskje sjøl.
Her er en dagsfangst av grus og sand og gjørme, datamaskinen som det føres logg på (skjellsand i tastaturet er ikke optimalt, lot IT-maskinisten meg forstå, men det er visst bedre enn kaffe), dessuten målestokk og kamera til forevigelse av prøven før mesteparten hives på havet igjen.
Her er en fyr som kom opp fra havets bunn. En kveld, på Rødøy, hadde jeg gleden av å servere biologisk mangfold-suppe med både småsei og snadder-fra-grabben! (Men denne var ikke med oppi der, og det var kanskje like greit, for suppespiserne var allerede litt skeptiske, enda så god de syntes suppa blei.)
Her er det søttendemai! Den dagen tok vi trettiseks prøver, og om kvelden lå vi på Støtt i høljeregn og spiste rømmegrøt med spekekjøtt og sjampanje. Skipperen hadde tegna søttendemaiduk og vi hadde nytt og heilt splittflagg (på styrhustaket altså, dette er det gamle), og så spilte vi mattis, for det er nemlig søttendemaitradisjon på Seisma etter at det ikke var TV-signal på Husøy i fjor. Og så gikk jeg og IT-maskinisten i land for å finne en postkasse å skrive oss opp i, og det fant vi, så dermed hadde jeg fått satt spor etter meg både på Støtt og på Sør-Arnøya og to plasser på Bolga. (Rødøyløva måtte jeg med tungt hjerte prioritere bort, og på Landegode fant jeg ingen postkasse. I Bodø var det mange, men der sto det folk sine navn og adresser utpå alle sammen.)
Her er refrenget til sangen som jeg aldri blei helt ferdig med:
Ja, for Mya er hvit som det hvite
Og det røde har kalkalgen fått
Og med tusinde Mytilus-bite
Får vi skjellsand i rødt, hvitt og blått.
Her er echinodermer så røde
Polycheter så hvite som sne
Og om blåskjell og o-skjell er døde
Så beholder de fargen for det!
(Ny sjanse neste vår.)
Og til slutt: Her er jeg, jeg har funnet spennende stein, og bare se så spennende det er! Det var ingen hvilkensomhelst spennende stein heller, jeg fant den nemlig inne i selve Bolga. For Bolga går det an å gå tvers igjennom, skipper masterveileder og jeg har prøvd det og det var egentlig så spektakulært at jeg må ta med et par bilder til likevel sjøl om jeg i utgangspunktet syntes dette innlegget var fullt nå.
Her er innmarsjen til Bolgbørra.
Her er fra et par dager tidligere da jeg lå på magen på toppen av forrige bilde og skulle fotografere, men det var så skummelt at jeg ikke turde å stille inn fokus engang, med bare litt sand og lyng og gras mellom meg og hundre meter luft:
Her kan vi leke finn geologen! Og kanskje også stigen som han snart skal klatre opp for å komme ut på andre sida, jeg vet ikke om den vises.
Jeg tror nok at Bolga er min nye yndlingsplass på Helgeland, i konkurranse med Myken og Træna. Hurra for maringeologisk feltarbeid som lar meg komme i land så mange nye plasser! Og takk for oppmerksomheten (спасибо за внимание) og tålmodigheten, og jeg klarer ikke å finne noe slående avslutningsbilde, men her har vi Bolga og grabben på en gang, med kreativ vinkling for å få med begge, og hvis noen noengang er interessert så skal jeg en annen gang peke ut den mest effektive stien ned fra Bolgtinden.
Men det, som man sier, var det!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar