Skjærgård del 2, og med bilder

I forrige kapittel forlot vi vår hovedperson på et busstopp på et fergeleie på ei øy som skal vise seg å hete Pikku-Nauvo, iført byklær og med sekken full av velvillig utlånt stilongs og flisgenser og andre nødvendige seil-rekvisitter. På det samme busstoppet finner vi også Sanja, reder og skipper på S/Y Vaari som er en sytti år gammel skjærgårdsracer med form som en litt stor kajakk med bermudarigg. Vi lar den nyankomne seilgjesten fortsette sin fortelling: 

Årets besøk i finska skärgården begynte med en bonus-kantarellsafari i tett og fuktig skog på tur tilbake til båten som vi nesten fant på første forsøk! Ombord var Sanjas veteran-gjesteseiler Henna (svensklærer og sauna-entusiast), og dessuten en ekstra regnjakke og et par støvler som jeg kunne kle av meg alt det søkkblaute og bytte til. (Takk til Sanjas bror for utlån, men det er ikke sikkert han er klar over det.) Vi spente opp presenning og Sanja stekte stormkjøkken-sopp, og så venta vi på vind og oppholdsvær ei bra lang stund.

Høljeregn og gule ferger 1: Kantarell og oljehyr

Høljeregn og gule ferger 2: Presenninga var tett!

Nå var jo ikke egentlig dette noe blivende sted hvis målet for dagen var å ende opp en plass med badstu og bussforbindelse for Henna som skulle heim neste morra, så til slutt ble det nedpakking og oppbrudd. Da kom vinden og oppholdsværet, det var jo beleilig, og om vinden kom imot så er jo ikke akkurat det noe problem når vendingene gjennomføres på tre sekunder ved å trekke i ett tau. Vi kryssa vestover mot den beryktede gjestehavna Nauvo, der kaiavgifta er like høg som partyfaktoren og der folk stiger opp og ned de små baug-stigene på de store seilbåtene sine iført merkeklær jeg ikke kjenner igjen eller respekterer, og der man ifølge Sanja er annerledes hvis man ikke har maritimt mønster på håndduken man har med seg til dusjrommet. (Nå er man jo forsåvidt vant til å være annerledes i gjestehavner, ikke minst fra fembøringslivet, så det går som regel bra.)

I Nauvo var klestørken god og saunaen varm, og det var slettes ikke særlig fullt eller mye bråk denne gangen. Vi spilte tegn-og-gjett-spill med tilpassede regler for sånne som ikke er i stand til å forstå ett eneste ord av oppgavene, og båten vakte oppsikt og beundring. Neste dag sa vi farvel til Henna, handla røykelaks og maltbrød og satte kurs sørover mot mer öppna landskap.

Sigrid tørker paljettbukser i Nauvo

Men så var det den bronkitten, da! Sykehistoria tok ei ny og uventa vending da det plutselig ringte en lege fra Trondheim for å si at du, den der ekstra neseprøven vi tok viser at du faktisk har lungebetennelse likevel, kom og få antibiotika! Jamen, sa jeg, jeg kjenner meg jo ikke særlig syk lenger og dessuten er jeg i Finland. Hm, svarte legen, da er det kanskje en spesiell sort lungebetennelse du ikke blir så syk av, du kan få lov til å vente med medisinen til mandagen, men husk at du er smittefarlig og ikke skal kline med noen! Okei, sa jeg, og dermed ble strengere HMS-tiltak iverksatt ombord:

Lungebetennelse, altså, det var ei ny erfaring. Den hadde liketil et avansert navn som begynner med mykoplasma, men jeg var virkelig ikke så plaga med den, og vi seilte ut av hovedleia og inn i de områdene der hver enkelt stein som noen noensinne har gått på er merka med et kryss i kartet, så er det opp til deg å finne ut hvor de er i den virkelige verden. (De steinene ingen har vært borti foreløpig, de er nok foreløpig ikke med i noe kart.) Alt var fint og verden blir så liten, bare vind og seil og kart og røykelaks og bare ett anna menneske å forholde seg til - vi spiste suvenir-tørrfisk fra Gardermoen og snakka om båter og mannfolk og Svalbard og andre sånne viktige ting. Til sist endte vi opp på en holme som het Kråkskär der vi spiste pasta på svabergene i oljelampelys mens vi betrakta det enorme tordenværet som kom nærmere og nærmere og nærmere. Sanja satte opp telt på land og plasserte meg der, og så brukte hun sjøl hele natta på å justere fortøyninger så de skulle holde først i masse sørvest, så i masse nordavind og så i masse austavind som det endelig blei mindre og mindre av, og så kunne hun sove. (Selve tordenværet nådde aldri helt fram, det var greit.)

Neste formiddag våkna vi i lukta av svidd lyng og det lå en mistenkelig båt ved sida av oss, type skjærgårds-skogvokter-vesen. Fra teltplassen (som jeg hadde gått fra i løpet av natta for å legge meg i båten) velta det opp røyk og situasjonen føltes litt urovekkende, men da Sanja gikk for å sjekke var det bare kontrollert kulturlandskapspleiende halmbrenning og ingen hadde stilt noe spørsmålstegn ved det tomme teltet og oljelampa der. Senere blei det finvær og bading (det er okei å bade naken i Østersjøen hvis bikinien ligger igjen i en hage i Helsinki, for Østersjøen er jo så ugjennomsiktig) og snorkling, og etterbehandling av snorkelen med antibac, og så var det på tide å seile litt igjen, for det var jo allerede blitt siste dag før jeg måtte i land en plass med buss hvis jeg skulle rekke det der flyet jeg hadde kjøpt billett til.

Sanja har sjekka svabergene, de er godkjente

Og det var nesten alt. Siste dagsetappe var vakker og uten regn eller dramatiske telefonsamtaler, og vi fikk lufta spinnakeren ei stund før Tunnhamn og siden kryssa vi opp et sund til Kasnäs og lensa rett forbi gjestehavna der for å finne ei naturhavn med bedre odds for kantarell og grillmuligheter (nå må du scrolle opp igjen og se på det øverste bildet i innlegget, det var dette vi fant og her heter det Klobbarna, tror jeg). Men så falt det seg sånn at det blei mer vind på kvelden enn vi hadde tenkt, og avstanden til busstoppen i Kasnäs begynte å føles stor og bussen skulle gå tidlig på morraen, så Sanja fattet ei skipperbeslutning og så gikk vi for motor tilbake til gjestehavna som lå der og blinket så innbydende i augustkvelden.

Og det ble natt, og det ble morgen, fjerde dag, og jeg tok buss til Dalsbruk og til Helsinki og til Kumpula og møtte Sanna på jobb og fikk tilbake bagasjen min i bytte mot Sannas svette ullskjorter, og så blei jeg kjørt til flyplassen og så tok jeg fly til Oslo og landa med hørselen intakt, og etter det blei det ei intensiv helg med fest og sofaovernatting i det sentrale østlandsområdet, men det er ei anna historie.

Takk alle venner! Det var så fint å treffes og det var så fint å seile og det er så fint at det går an å klare seg uten bagasje bare man har nok folk av rett sort (til og med kontaktlinser fikk jeg låne, Sanja sine, de var nesten rett sort). Neste gang blir det bedre planlegging av reisedatoer, så kan jeg få være med lenger! Og neste gang blir det også uten mykoplasma, hadde jeg tenkt. Siste nytt fra skjærgården fikk jeg per SMS forleden dag, Sanja kan fortelle at begge søsknene hennes er blitt sjuke... (Hvis det er mi skyld er jeg bra mye mer smittefarlig enn noen har villet fortelle meg, jeg har ikke engang møtt noen av dem. Men unnskyld likevel, jeg har dårlig samvittighet - hvis leseren har vært på samme sted som meg og blir sjuk og det ikke går over, husk å gå til doktor.)

Såh, nå har jeg kompensert for en litt for kort seiltur med en litt for lang bloggpost. To litt for lange bloggposter, faktisk. Men nå er jeg straks ferdig, her er skipper Forsström som skjøtter sitt bestikk i finska skärgården en torsdagskveld, jeg håper vi sees snart igjen.