Nitten små, én stor og en postbil - NÅ MED BILDER! (Ikke av postbilen.)

Det var nå de her pinnedyrene igjen. Av de fire som blei vist fram for internett med brask og bram rundt påsketider var det bare én som overlevde til sommeren, men den så til gjengjeld ut til å mestre tilværelsen bra - spiste bringebærblader om natta og sto muse stille hele dagen. Om jeg var borte fra kontoret ei ukes tid tror jeg ikke den egentlig lot seg merke med det, men den trengte jo litt vann og litt fersk mat innimellom, så når jeg skulle være borte lenge var det om å gjøre å skaffe seg pinnepasser.

Etterhvert begynner det å bli ganske mange på jobb som har hatt besøk av insekter på kontoret (bestandig i boksen sin, såklart, bestandig i boksen) mens jeg har drevet og farta til Russland og Finland og Helgeland og sånn. Vanligvis har jeg kommet tilbake til samme antall dyr som jeg reiste fra, eventuelt litt færre, og det var nok noe slikt jeg forventa da jeg dro ut på tokt nå sist og pinnen fikk flytte opp til den dyreglade gjeste-masterstudenten Nadine i tredjeetasjen. Der tok jeg imidlertid grandiost feil! Det var ikke gått ei uke av toktet før jeg fikk epost om at gratulerer, jeg var blitt bestemor...og da jeg var vel tilbake i Trondheim og fikk kakeboksen igjen var det ikke ett, men tyve pinnedyr i den.

Tyve pinnedyr er litt for mange å ha på kontoret, da må jeg få tak i nye kakebokser og tenk hvis vaskedama oppdager dem. Nadine fikk beholde fem av avleggerne i et norgesglass, så det ikke skulle bli så tomt oppe hos henne, og siden har jeg drevet adopsjonskampanje. Nå har det ikke vært den voldsomme responsen blant geologene foreløpig, men på oppsettet forrige helg fikk jeg napp hos en biologkontorist i Bergen! Så etter å ha kommet heim fra Frankrike, kontrollert at pinneantallet hadde holdt seg konstant siden sist (mor og fjorten barn), sjekka værmeldinga i Trondheim og Bergen etter minusgrader og fått bekrefta at jada, mottaker var fortsatt interessert, så pakka jeg seks små insekter forsiktig i to bittesmå esker med vått papir og sitronmelisse i, rulla dem inn i bobleplast, la dem i konvolutt og leverte dem på post-i-bunnpris på veien heim fra jobb i går.

Sytten kroner viser seg å være portotaksten for seks pinnedyr i størrelsesorden 2-3 cm. Nå reiser de til Bergen og alle fingre må krysses for at de kommer levende fram! De åtte småpinnene som er igjen beholder jeg som reserve så lenge.



Oppdatering: Nå er det blitt dagen etter og jeg har vært og henta noen bilder, for det er det jo klart dere er interessert i, sant?

Andregenerasjons pinnevandrer

...og her er moderskipet (bebisen sitter nederst på tommelen min)

Og så kooooser de (men egentlig sannsynligvis ikke)