Det var ikke meninga å legge opp til sånn facebook-aktig sjølmedlidenhet av typen "å, det er så synd i meg men jeg vil ikke si hvorfor, dere må spørre" her sist, jeg beklager og lurer på om jeg kanskje skulle skrevet noe helt anna isteden. Uansett, for å komme flere bekymringsmeldinger i forkjøpet blir jeg visst nødt til å si et par ord til om saken: Jeg fikk fryktelig dårlige nyheter heimefra på torsdagen i forrige uke, om akutt sykehusinnleggelse for en av de aller nærmeste. Det er ikke noe jeg kan gjøre, og ikke vet jeg noenting heller - jeg er ikke teknisk sett pårørende - så jeg bare venter mens jeg gjør alminnelige greier fram til begynnelsen av desember når jeg forhåpentligvis kan cashe inn alle de her avspaseringsdagene og reise heim for å gjøre nytte for meg.
Jeg er redd og bekymra, selvfølgelig, men det er såvisst ikke meg det er synd i i denne saken her og det hjelper ikke å gruble. Dessuten skjer det andre ting óg, fine ting, som den der instant-Tromsø-opplevelsen med så mange venner på bare ei lita helg, for eksempel. Jeg har til og med så smått begynt å fuske litt i hjerteknuserfaget igjen, tro det eller ei! (Men akkurat det spørs det vel om det kommer til å bli noe særlig mye blogging om - jeg nevner det visst bare av ren ekshibisjonisme.)
Jeg er redd og bekymra, selvfølgelig, men det er såvisst ikke meg det er synd i i denne saken her og det hjelper ikke å gruble. Dessuten skjer det andre ting óg, fine ting, som den der instant-Tromsø-opplevelsen med så mange venner på bare ei lita helg, for eksempel. Jeg har til og med så smått begynt å fuske litt i hjerteknuserfaget igjen, tro det eller ei! (Men akkurat det spørs det vel om det kommer til å bli noe særlig mye blogging om - jeg nevner det visst bare av ren ekshibisjonisme.)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar