Trønderteorien

Nå er den ekstra symmetriske februarmåneden ferdig, og sannelig om jeg ikke klarte å komme meg på ski før det ble mars. Det var med god hjelp av Johan, som er nabo med lysløypene og ikke ser seg forbalt på en ettermiddagstur sjøl om han allerede har vært på en formiddagstur med Renate i det samme sporet. Det var mycket vackert väder og tydeligvis den reineste vårstemning i byen (det er sånn man legger merke til når man skal ta bussen til Jakobsli i skisko og anorakk og alle andre i verden er ute og flanerer med sine fancy solbriller), og i skiløypa tok vi oss så godt ut at vi blei avfotografert til bruk i en reklame for internasjonale studenter.

Det er underlig å gå på preparerte skiløyper som går over markene til folk, og langs bilveien. Sånn her omtrent:

(bare at akkurat her var det ikke preparert spor, da, og bilveien vises ikke siden den er ute til høyre, men innmark er det i det minste)

Og noen ganger kommer man inn i skogen. Der er det bratte bakker og man må velge mellom rein dødsforakt eller største mulige forsiktighet både mot og unna, for ikke bare må man passe seg for å være i veien for de seriøse sprint-essene, løypa er også full av hunder (løse og faste) og fotgjengere som går fire i bredd.

Jeg skjønner jo selvfølgelig at det er sånn her det ER å gå på ski i Trondheim, og finnes det ikke fjell så gjør det ikke det, og Renate og Johan er heldige som bor en plass der det faktisk er ei mark det går an å gå rett ut i. Det var fint å gå en lysløypetur, og for det meste følte jeg ikke at jeg lagde store problemer for noen, med unntak av meg sjøl i den siste bakken. Og det mest nyttige med hele turen var jo at jeg plutselig skjønte hvordan det kan ha seg at trønderne er så veldig dominerende i vintersport! For selvfølgelig, hvis turterrenget ditt består av åker og granskog og åker og granskog og har en høydeforskjell på hundre meter, så må du jo nesten begynne å gå på tid hvis det skal være noen mening med det. Jeg skal ikke påstå at de som vokser opp en plass der terrenget er noe å skryte av aldri kan bli langrennsstjerner, selvfølgelig, men teorien min er likevel som følger: De som gidder å bruke mest tid på å øve på å gå fort rundt og rundt er de som blir flinkest til nettopp det. De som har et alternativ til å bare gå rundt og rundt, de som for eksempel har et fjell eller to de kan gå opp på, vil sannsynligvis ikke prioritere å bruke riktig så mye tid nede i granskogen. Som en logisk følge av dette blir de førstnevnte overrepresentert på pallen i Vancouver og jeg må høre en masse mas om dem på radioen hver morra, men det ryktes at OL er ferdig for ei stund nå!

Til slutt slår vi til med enda et par bilder av Johan i representativt trønderturterreng:

(Jeg sa jo det var finvær!)