Andre toktdag: Bare litt folkeopplysning først

Det er om å skynde seg med oppdatering mens det er finvær så man ikke blir dårlig! Alt var vel på Røstbanken i natt, nå er vi forbi den og driver og fyller inn noen hvite flekker på kartet med nye multistråledata. Det betyr et par døgn med sakte og systematisk gange fram og tilbake mens ekkoloddet går – her vi er nå er det borti 1700 meter djupt og da blir visst avstanden mellom linjene noe sånt som 5 km. Multistråleekkoloddet er mitt yndlingsinstrument, det sender ut lydimpulser i vifteform under båten og produserer tredimensjonale bilder av havets bunn. Det er vanvittig stilig, og den dagen jeg for første gang fikk se multistrålebatymetri fra Vestfjorden var faktisk den dagen jeg fant ut at jeg skulle bli maringeolog. (Det var i april 2005, for den som måtte lure på det.)

Jeg har vært litt i tvil om hvor pedagogisk jeg skulle legge opp denne toktblogginga? Det er en balansegang, det her, det er fort gjort å ramle ned på belæringssida når man egentlig helst vil underholde. Men så er det kanskje sånn at det er interessant å få vite hva som egentlig er grunnen til at jeg skal sitte ombord i en kjempestor båt i fire uker og få senga redd opp og alle måltider servert på Statens bekostning, så det kan kanskje forsvares å bruke et kjapt avsnitt på harde toktfakta. 

Altså:

• Jeg er ombord i Havforskningsinstituttets største forskningsfartøy - 77,5 meter langt, 4000 bruttotonn, bygd i 2003, oppkalt etter en havforsker som het Ossian til mellomnavn. Skuta er det mange til i, her er cirka syv biologer og fire teknikere og en kjemiker og to av mine egne gjørmeforskerkolleger i tillegg til meg, og så er det dobbelt sett offiserer og dekksmannskap for døgnkontinuerlig drift, og dessuten stuert og oppvasker og noen som altså kommer og rer opp senga på lugaren din når du minst venter det.
  
  
• Oppdraget er å gjennomføre geologisk og biologisk kartlegging av et område på noe sånt som 20.000 kvadratkilometer sørvest for Lofoten. Jeg kan prøve å legge ut et kart, om båndbredden lar meg få lov...
  

  
• Kartlegginga foregår først og fremst ved hjelp av video. Vi har en avansert kamerarigg med tusenvis av meter kabel, den skal senkes ned til bunnen på et par hundre stasjoner vi har plukka ut på forhånd og slepes etter båten i 700 meter lange transekter. Filmen viser hva bunnen er lagd av, det skal geologene tegne sedimentkart over etterpå, og dessuten er bildet så høgoppløselig at biologene skal kunne kjenne igjen hvert enkelt dyr vi treffer der nede. Så de teller dem og klassifiserer dem, og seinere kombineres alle dataene i en modell som viser «naturtyper» i området – her er bunnen sånn og sånn og du kan forvente at alle disse artene lever her. 
   
• I tillegg har vi et førtitalls stasjoner der det skal hentes opp ekte gjørme på dekk. Her er det en rekke forskjellige prøvetakere som skal til bunns og opp igjen, og biologene skal fange alle dyr enten de lever nedgravd eller tror de sitter trygt på en stein, mens geologene forsiktig skal skjære gjørmesylindere i skiver for å kunne analysere hver enkelt centimeter nedover i slammet og finne ut om innholdet av tungmetaller og miljøgifter har forandra seg over tid. Og så er det et siste uvurderlig geolog-instrument: Det bunnpenetrerende ekkoloddet Topas. Topasen er en såkalt pinger som sender ut en lydimpuls med litt lavere frekvens enn et alminnelig ekkolodd, og det betyr at ikke hele signalet reflekteres tilbake fra bunnen, men at noe trenger lenger ned i sedimentene og gir en refleksjon som kan vise for eksempel hvor djupt det er ned til fjellet under ei overflate av sand, og hvordan sandavsetninga har bygd seg opp over tid. Topas-dataene forteller oss altså om det vi ser på videoen er representativt for bunnen i området eller om det bare er for eksempel et tynt sandlag over slette berget, noe som er vesentlig for den som skal tegne pålitelige kart.

Okei, da skulle dere ha oversikten over hva vi holder på med! Men for øyeblikket har vi god tid, altså, vi som ikke er ekkolodd-operatører. Biologene skrur sammen prøvetakere og pakker ut sprit og formalin, snart skal de ha forelesning om hva slags dyr de regner med å se på video. Geologene har en arbeidsstasjon å sette opp, men det må vente til han som vet hvor verktøyet er våkner, og så prosesserer vi seismikk og pusler med egne greier. Det er satt opp ei skiftordning og den blei ikke 6+6, takk og lov for det: Nå framover kommer jeg til å mer eller mindre følge døgnrytmen til min mor steinovnsbakeren og stå opp til klokka fire hver morra, så er det frivakt fra tolv til fire på dagen, så er det jobb fra fire til åtte på ettermiddagen, så er det kveld. Det skal jeg vel kunne leve med, tenker jeg.

Og forresten så er det strålende sol og jeg har sett den første havhesten. Ikke ser vi land og ikke har vi mobildekning, forholdene er ypperlige for kartlegging, og når ikke engang jeg er sjøsjuk, så vet jeg at ingen av de andre er det heller - fine greier! Måtte det bare holde seg sånn.