Her er alle jeg kan

...og nå vet jeg hvor de er til neste år! Tett ved en parkeringsplass i Bymarka, kan jeg røpe. Der var det også så mye tyttebær at jeg måtte ta dem med sjøl om jeg ikke liker tyttebær engang. (Jeg blir vel nødt til å legge dem i brennevin eller noe, det er jo en universalløsning.) Steinsopp og matrisker har jeg spist opp allerede, hybelkomfyren har kapasitet til å tørke nesten all kantarellen samtidig, piggsoppen får bli middag i morra siden jeg ikke har noen annen plass å gjøre av den.

(Jeg kan forresten traktkantarell også nå, når jeg tenker meg om, men det var det enten ikke der eller så har jeg ikke lært meg å lete dem opp. Traktsesongen er imidlertid lang, har jeg hørt, så kanskje jeg får en sjanse til. Da må jeg også gjøre en innsats for å huske at jeg faktisk har sopp sånn at den blir spist, det blir så fullt i kommoden ellers.)

Resten av sopphøsten blir det verre med. Og resten av tyttebæra får sikkert stå i fred også, det samme gjelder ripsen og blåbæra og alt det andre artige som kan spises i hager og skoger, for neste helg må jeg nemlig stille på kaia i Tromsø for å gå ombord i en stor og fancy forskningsbåt, og der skal jeg visstnok være i noe sånt som fire uker. Hoi, det er lenge, og det blir muligens sekstimersskift også, og dette er ikke sånn kosetokt med brosmefiske i lunsjpausen og tindebestigning på kvelden, nei, her er det snakk om millionbudsjetter og døgnkontinuerlig drift langt utenfor tolvmilsgrensa. Ja, og så er det med ordentlige voksne forskere som gladelig sier fra seg privatliv og fritid i vitenskapens tjeneste og som uten et mukk finner seg i at toktet på to ukers varsel flyttes ti dager fram (sånn at det for eksempel eter opp den helga man hadde tatt initiativ til en råsegltur der man skulle få lufta sin nye bestmannstatus).

Okei, jeg skal slutte å være bitter, det er jo ingen vits. Egentlig har jeg allerede slutta å være bitter, for forleden dag fikk jeg bekrefta at de har funnet en annen Braute-bestmann sånn at turen ikke blir spolert for resten av de påmeldte, og så er det faktisk best for Vitenskapen at toktet begynner så tidlig som mulig, det har noe med værutsiktene for Røstbanken og ytre Vestfjorden å gjøre. Men jeg gleder meg kanskje ikke så veldig heller, for fire uker, det er faenmeg lenge! Jeg har vært på et treukerstokt én gang, da var vi studenter uten ansvar og turen gikk rundt hele Svalbard. Det var en opplevelse - det her blir nok jobb.

Eller: Det blir ei utfordring, tenker jeg vi sier. Og en sjanse til å bli ferdig med sjøsjuken, forhåpentligvis. Og god mat har de, og en hel masse penger er jeg blitt lovt. Og tenk hvis det er fullt av pene menn ombord? Man kan aldri vite. Toktblogg kan det kanskje også bli? Ja, toktblogg!