Vi var på en ny ekskursjon nå på fredagen, det var som en slags lagtur. I fjor på denne tida var det mozzarellaeting i Roma og omegn, denne gangen gikk det i trønderske grustak med en kaffepause på Sandmoen kro. Det var stort sett høljeregn og jeg er for dårlig i trøndelagsgeografi til at jeg skjønte helt hvor vi egentlig var til enhver tid, men samtidig var det - med fare for å høres ut som en håpløs nerd - artig også! Kvartærgeologi er jo nesten det eneste jeg føler at jeg virkelig har lært ordentlig (det er kanskje derfor jeg synes det er så lett, og at alt det andre er så mye vanskeligere at de som kan sånt må være skikkelig glupe og flinke, og hardt arbeidende ikke minst), og det er akkurat som å pusle puslespill: Hvis brefronten sto her da havet nådde opp dit, så må dette være et breelvdelta, men det er jo marin leire oppå det, og da må vi lete etter den biten som viser at marin grense egentlig er her, og at breen da nådde fram hit.
Iallfall. Jeg begynte å lage en informativ collage som skulle vise de forskjellige lokalitetene og hvordan været var der, men nå har jeg bestemt at det blir for kjedelig, her er isteden været på en helt annen lokalitet, nemlig Steiraneset:
Mor mi sa at hvis vi hadde bodd i Svolvær hadde jeg ikke fått lov til å gå i fjæra hvis det var storm, men akkurat langs Sortlandssundet var det visst okei. Jeg blei søkkblaut og alle bildene mer eller mindre uskarpe, men jammen fant jeg ikke bare én, men to mesosoiske flyttblokker som jeg ikke skal plage dere mer med foreløpig.
Hva mer? Jeg hadde samla materiale til et siste kapittel i innhøstings-føljetongen, men nå kommer det på feil plass i bloggkronologien, og da går det jo ikke an. Det dreier seg om traktkantarell, som jeg aldri har sett på ordentlig før og langt mindre plukka, men en runde inni et plantefelt resulterte i følgende:
...som etter en formiddag på ettervarmen i eldhuset var redusert til to spiseskeier svart sopprusk, og dermed opptok MYE mindre plass i håndbagasjen. Det beste er uansett at jeg har lært meg en ny sopp, hurra! Og det var ikke så verst fint i soppskogen heller, siste helga i oktober.
Da skulle det vel bare være saubildet som gjenstår, nesten? Det her er årets kåravær. Han er et stort og snilt lam, og i den grad en vær kan ha forventninger er han priviligert, for han er den eneste i fjøsen som kommer til å få dem innfridd. Først til neste høst blir det klart om han er en av dem som det er verdt å fôre og stelle i månedsvis bare for noen ukers lystbetont arbeid rundt jul. Hvis ikke får han ikke fortsette karrieren etter prøvetida, som forøvrig starter ganske snart, men den tid den sorg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar