Tosifra antall minusgrader

Frostvinter i Trondheim: Jeg liker den. Det er Kåre Tveter-lys når jeg går til jobb om morraen, jeg må ikke ha på regnbukse hvis jeg vil sykle, utenlandsmødre med skaut og skjørt trekker også ungene på akebrett og jeg er ekstra fornøyd med at jeg slipper å ha bil når jeg ser de blankpolerte bremsesporene i bakkene på Møllenberg.

Jeg trives godt med minusgrader, jeg. Kanskje best, faktisk, samme hvor jeg bor hen. Da kan jeg nemlig gå og flotte meg med sko som er lagd av uskyldige hjelpeløse beibiseler, og jeg kan flire av dem som i all sin forfengelighet ikke kommer på at det går an å gå med stilongs. (Når det er sånn som det har vært i det siste tror jeg riktignok at det er et flertall av stilongsbrukere blant oss som går og sykler om morraen. Til og med tynne rockegutter i tredveårsalderen med sundreven dongeribukse! Det er altså ikke egentlig noen konkrete jeg går der og flirer av. Lue bruker folk for det meste også, OG refleks, de er så flinke. Og en annen observasjon er at det ikke virker som om det LAGES rosa vinterjakker, kan det virkelig stemme? Jeg kan passere skoleunger på bare noen få meters hold uten at jeg nødvendigvis får opplyst hvilket kjønn de er. Det gleder meg!)

Hadde det ikke vært for min indre gjerrigknark og miljøverner, så hadde altså alt vært bare velstand. Nå er det imidlertid sånn at jeg bor i en leilighet som praktisk talt bare har yttervegger med store fine vinduer i, og da skjer det lett at innetemperaturen kryper under komfortnivå, iallfall når man som jeg tenker at det er fyring for kråkene diluks å ha på en masse strøm på dagtid, når jeg ikke er her likevel, eller på natta når jeg sover. Bare de to potteplantene overlever og jeg slipper å gå med skjerf og votter inne syns jeg egentlig ikke det er noe problem om oppvaskmidlet fryser i flaska, hvis det skulle dukke opp en gjest får jeg heller guffe opp den lille bråkeovnen.

Men nå er det jo helg, og det er mannskitkaldt, og jeg hadde tenkt å være inne. Bare at mens jeg satt her og pusla med mitt, så blei datamaskinen plutselig så blaut av at det begynte å dryppe fra hemse-senga! Det var jo ikke noen ideell situasjon, og løsningen ble av-ising av takvinduet ved hjelp av vifteovn, steikespade og gamle kommunistaviser. Nå er det motbydelig varmt der oppe i soveromsfløyen, men det virker som det tørkes opp etterhvert. Spørsmålet blir hvordan jeg bør forholde meg til "is på innsida av vinduet"-problematikken framover? Det gjør meg jo ikke så mye at den ER der, nemlig, men jeg innser jo at det ikke er holdbart å plutselig kunne få stua full av vann hvis det blir mildvær eller selskapeligheter. Så kanskje jeg blir nødt til å begynne med en sivilisert hustemperatur døgnet rundt, men det innebærer nødvendigvis at jeg må ha det varmt når jeg sover også! Og det vantrives jeg med, jeg blir tung i hodet og klam overalt.

Så det er altså et frostvinter-kontra, det der. Men tatt i betraktning at det andre irriterende vinterproblemet jeg har er at jeg ikke klarer å opprettholde normal kroppstemperatur under dyne og pledd og med vinduet igjen når det blir kaldere enn ti minusgrader, og at disse to egentlig utligner hverandre til en viss grad, så burde jeg kanskje ikke surke så veldig.

Det er så forsmedelig, forresten, det med kroppstemperaturen. Jeg oppdaga det første gang da jeg skulle begynne å være singel på Svalbard - her har jeg krangla meg til åpent vindu i alle år, og med det samme jeg kan begynne å bestemme helt sjøl viser det seg at kroppen ikke takler oppvarmingsjobben alene. Nå for tida arter det seg sånn at jeg våkner flere ganger i løpet av natta fordi jeg holder på å fryse ihjel, og det er jo i og for seg en nyttig selvoppholdelsesmekanisme. (En mulig løsning på problemet kan være å lure med seg folk til sengs, så hvis jeg nå skal begynne å ha det varmt ryker mitt beste sjekketriks. Sånt må man også ta med i overveielsen.)


Jøss, det her begynner å bli langt? Og enda har jeg ikke nevnt Hølonda-hytteturen som jeg var på i nøyaktig 22 timer inkludert transport. Den var artig! Det var postkortfrost og puddersnø og jeg var i min beste kontorform, men kom fram likevel. Så ble det hytteliv til den lyse morgen (jeg tøffa meg veldig, kan dere tro), og sein start på neste dag, og et tilbud om å kjøre skuter som jeg takka nei til, og pudderkjøring ned igjen.

Det blei lite dokumentering, mest fordi det var natt og 25 minusgrader. Før vi gikk ned måtte jeg ta ett eneste bilde for skams skyld, og med det tror jeg vi avslutter, for nå skal jeg endelig ut og spise sushi med Renate snart og da forventes det at man har på seg klær og synsfremmende hjelpemidler, så det må jeg lete litt etter.

Pictures or it didn't happen, altså:

Iallfall skiene mine har vært på hyttetur! Og Kjetil sine. (De øvrige oppmøtte var sånne skuterlatsabber.)