Uke 50

Det blir ikke stilongsjul på mor mi i år heller, sånn som hun begynte å drømme om den første og hittil eneste jula en av ungene ikke kom heim (det var meg og det var i 2007, og det har som sagt ikke gjentatt seg). Nå er vi nemlig igjen på plass rundt matbordet heime, både jeg og bror min, han kom med sørgående hurtigrute og slo meg på målstreken med halvanna time siden bussen min ikke var framme før klokka to. Da hadde jeg sittet på ræv i fjorten og en halv time og cirka åttehundreogsytti kilometer, og det forløp forsåvidt smertefritt og uproblematisk, til tross for at passasjervognene på den der Nordlandsbanen har standard og komfort som kinosalen på Sortland og dermed antakelig må være på nippet til å fredes som kulturminner.

(Skal vi forresten se om jeg i en parentes får inn et par bilder fra siste uka i Trondheim? Det er jo både det ene og det andre som er blitt fotografert og som må presenteres på internett for at det virkelig skal ha skjedd:

 ...for eksempel skigjengeri i Bymarka der Johan hadde påtatt seg ansvaret for å få singaporianeren til å dette, men ikke lyktes med det før i siste bakken der for eksempel jeg tok av meg skiene og spaserte ned, men ikke KP, nei, her skulle det ståes på ski til the bitter end...

...og for eksempel en luciafeiring det sto respekt av, med ekte safran og gløgg både med og uten, og gittarspæll og sangframføring og Johan sine spesialdesigna lusseugler og lusse-vikingskip (det var vikingene som begynte lucia-tradisjonen, nemlig, da de seilte til England for å vekke folk med levende lys) og lussesjiraffen fra et tidlig evolusjonsstadium:

...og nå er parentesen slutt, for resten av uka var det bare springing rundt i butikker og øldrikking som avslutning på bratsjsesongen og en viss pakking og rydding av hus og noen lange dager på jobb med digitalisering, og det blei det visst ingen bilder av, så nå kan jeg angre.)

Men heimturen altså? Det eneste jeg har å si er at det så cirka sånn ut ei stund, da jeg bare hadde en times tid på ræv ombord i ferga og én i bussen fra Lødingen igjen:

I heimhuset venta bror min og katta, men ikke mamma og Inger siden de var i full jobb med å skaffe folket brød til julesirkuset. Etter ei stund blei de da omsider fri, og kom opp og begynte å ommøblere for alvor - i morra er det juletrehenting i en skog der alle trærne er sånn 4-5 meter høge minst, men kan ha ganske fine topper, og i den forbindelse skal det dekkes langbord og kokes kakao til bortimot tredve gjester. Noen av disse har vært med på juletrehenteformiddagsfest hvert år siden de ble født for 20 år siden, så det er ikke noe tull.

Men noe er annerledes denne siste førjulssøndagen her. En av de aller mest faste gjestene kommer ikke til å være med og leite opp det største og stiligste treet i år, for han blei funnet livløs i skiløypa for ei uke siden og skal begraves på tirsdagen.

Nitten år. Det blir fullt i kirka.

I morra er det meningen at de skal komme hit, nesten alle de andre som begynte juletrehenterkarrieren sin da de var småunger som stappa i seg karameller og herja på puterommet i kjelleren, og som seinere blei større og spiste voksenmat, og enda større og var begynt på ungdomsskolen, men ikke var for kule til å leite juletre likevel. I fjor var de plutselig blitt så store at de var flytta hjemmefra omtrent hele gjengen, men de var kommet heim til jul og skulle selvfølgelig være med på juletrehentinga på Elvenes, det er jo tradisjon.

Og det er jo tradisjon. Så det blir jo formiddagsfest i år også, så klart. Men det kommer til å merkes at det er noen som mangler, og jeg lurer på hvordan det blir.