Idealistens klagan

(Først av alt: Jeg glømte jo helt at jeg satt på en passende illustrasjon til googleoversetter-innlegget, men her er altså den! Jeg regner med at den blir leselig ved et klikk, om den ikke er det allerede, og så håper jeg at han eller hun fikk tak i noen hunder å rullere.) 

Det har vært ei helg av aller beste sort: Folk har lagd mat til meg hele tida og jeg har ikke måtta vaske opp engang. Kakaofrokost hos huseier og fancy-uer hos den Holländer og frønsj hos JannikogIne og kaker&snop hos Splitter Tine og Splitter Rita. I tillegg har jeg vunnet stort i det av alle brettspill i verden som passer best til min personlighet, utetemperaturen har gått opp et titalls grader og jeg har benytta anledninga til å sprade rundt i sommerbukse, og så har jeg endelig fått kjøpt meg en togbillett i retning heim så jeg til og med skal rekke førjulas store goretex- og gamasjselskap!

På fredagen er det julebord og på lørdagen er det konsert. (På fredagen skal jeg synge så folk hører det, det slipper jeg heldigvis på konserten.) På mandagen og tirsdagen og onsdagen og torsdagen er det vanlig kontoristgjerning som jeg mistenker det kommer til å bli litt stress med, siden det plutselig er en masse ting som SKAL være ferdig NÅ og hvis de ikke blir det er det MI skyld, men det får vel gå på et vis, jeg kjenner meg i det minste skikkelig uunnværlig for tida. Uka etter er det siste sjans til å stresse seg ferdig, og så vips er det heim til jul! Jeg gleder meg.

Det var forresten en juleborddetalj som jeg tenkte kanskje kunne være bloggverdig: Komiteen har en hemmelig plan som forutsetter at alle de julebordpåmeldte stiller med en liten innpakka gave, og det er spesifisert at denne under ingen omstendighet skal koste mer enn tyve kroner. Problemet blir dermed som følger: Går det an å finne noe som 1) koster under 20 kroner, 2) kan passere som allround-julegave til hvem som helst av de involverte og 3) IKKE ER SKRAP? For jeg er av den oppfatning at det produseres mer enn nok skrap i verden, og jeg vil jo helst ikke bidra til økt etterspørsel etter skrap, om det så bare er med en tyvekroning. Er man idealist, så er man nemlig idealist!

Enden på visa ble at jeg pakka inn en fin liten pakke juleaktige fiken fra en matbutikk. Da hadde jeg leita i tre dager. (Er man idealist, så hender det at man er takknemlig for at man ikke bare omsider er blitt en idealist med fast inntekt, men også en med tilstrekkelig mye fritid.) Nå gjenstår det å se hvordan de andre har løst problemet - jeg mistenker vel at de fleste kan ha operert med andre premisser i gavekjøpinga enn det jeg gjorde, spesielt hva gjelder punkt 3.

Og med dette var det blitt leggetid igjen, men jeg har faktisk et spørsmål på tampen, og det er litt i samme gata som det ovenstående: Lønner det seg virkelig å kjøpe økologisk løk når halvparten bestandig må hives fordi den er råtten? Da må de jo produsere og transportere dobbelt så mye løk for at jeg skal bli mett! Som sagt, det er slettes ikke bare enkelt å skulle redde verden hver gang man er ute og forbruker.