tirsdag 23. april 2013

Gammelt nytt fra Jotunheimen

Nå er det vår og elvene i Innherred går tjukke og leirgrønne, jeg ser dem fra toget når jeg trosser alle geofarer for å få servert middag på Straumen en kveld. Det er en skummel narkis i vogna, han er sjuk og høglytt og plager stakkars tenåringsjenter (du ska bære pass dæ, kjerring, æ har revolver), men etter Åsen er han borte og da går det an å konsentrere seg om analog-blogging på store kopiark jeg finner i kontorsekken. Siden det snart er ei uke siden mor mi ringte og anklaga meg for å ha SLUTTA, så er det vel dags for å få formulert de siste billedtekstene fra den ferien som forlengst er forbi. Så her går? (Men jeg er ikke på toget nå lenger, nå er jeg på sofaen i Fyrstikkeska og her har jeg både internett og et kopiark som jeg kan skrive av.)

Altså: Bilder.


Jeg har kvikklunsj-åkleet fra veggen over ei av talløse Vågå-senger.



Jeg har utsikten mot en Glittertind som er himla langt unna i finværet, om det kanskje er lett å lure seg sjøl med at toogeihalv mil, det er da slettes ikke noe å rynke på nesen av, spesielt ikke når det er første dag og ingen har fått gnagsår enda og blitt lei og sliten, og ikke holder det på å bli mørkt, og ikke har Turistforeningens bandvogn kommet åmende opp gjennom Veodalen og plukka med seg alle de som virkelig ikke syns det var så artig i det uendelige sporet lenger og heller ville rekke betjenthyttemiddagen.



Jeg har noen tilfeldige folk på tur ned fra den samme Glittertinden dagen etter, i det samme finværet, jeg blei nødt til å stoppe dem siden de var så fine og jeg kan vel ha kommet til å si noe sånt som at det her blir et blinkskudd som jeg skal tjene meg rik på å selge til blader og nettsider (men nå fikk dere det helt gratis her isteden).



Jeg har utsikten fra 2460 meter med eller uten bre, med noen søsken som baser hverandre på trygg side av toppskavlen (huff) og andre søsken som står sivilisert i ro og fryser, og antakeligvis med kameraet pekende i retning Galdhøpiggen sjøl om opplysningene rundt dennes eksakte geografiske posisjon hadde vært litt mangelfulle på oppturen.



Jeg har et øyeblikk fra egen nedkjøring, da jeg en stakket stund lå nesten først i feltet og det foreløpig ikke var noen som hadde måttet vente på meg (jeg kjører nemlig en strikt overlevelsesstrategi når jeg skal ned fra fjell, og den har funka utmerket så langt - eneste aberet er jo at reisefølget blir kalde og sultne og begynner å kjede seg og lure på om det kanskje kan spøke for middagen denne dagen OGSÅ...).

***

2012-skisesongen var over rundt 14. april, leser jeg meg fram til, og nå når Jonathan har vært på besøk helt fra Svalbard og skifta dekk på sykkelen min og når det bare er et par dager til første del av årets skjellsandtokt (ikke med meg, for jeg sparer min innsats til rundt søttendemai) og når gåsa ploger i vei med stø kurs mot Frosta og når huseieren har funnet blåveis i bedet, så tenker jeg vel kanskje at det er på tide å sette strek for vinterbildene i år. Skjønt jeg mener å huske at det var noen som trua med en aller aller siste tur i helga, så hvem vet?