tirsdag 31. desember 2013

Fire bilder fra 2013, del 4

Sist men ikke minst en heil gjeng med FOLK. (Her er det om å ikke føle seg forbigått, for husk at jeg kanskje ikke fikk til å ta noen ordentlige bilder av deg i år, og regler er regler også i kavalkadesjanger.) Med dette setter vi strek så jeg kan gå og finne Jostu-kjolen og glitterstrømpebuksa, og etterpå er det godt nyttår til alle!

(Det er vel cirka de samme plassene som alt det forrige, tenker jeg. Hvis du bare skal se nærmere på én av kollasjene, så tror jeg ikke denne er noe dårlig valg.)

Fire bilder fra 2013, del 3

Og HUS!

Styrhus, lysthus, eldhus, løfting, naust, Vågå, Elvenes, Tromsø, Hilleberg...

Fire bilder fra 2013, del 2

Videre: FJELL.

Tafjord, Skata, Dorset, Glittertind, Hinnøya, Seiland, Trollstigen, Strøna, Bjugn, Røra, Steiraheia...

Fire* bilder fra 2013, del 1

Det er nyttårsaften og jeg sitter langt nord i Gudbrandsdalen og samler meg til en siste kraftanstrengelse som skal veie opp for en 2013-oppdateringsfrekvens som ærlig talt har vært bra mye lavere enn jeg er fornøyd med, men sånn er det jo med alt og i det minste har jeg jo fått gjort en masse artig i år om det nå er blitt dårlig dokumentert akkurat her på mitt internett. På Nigard Svare lukter det lammesteik fra ovnen og einerbålet skal være klart til opptenning og Trond som bor på Vågåheimen er henta heim for anledninga og slumrer i stolen, mens vi andre har spilt Ticket to Ride i dagesvis og Ivar har formatert doktorgraden sin og kunne endelig sette seg til med julebrevskriving for de siste par-tre årene under ett. 

Og det viser seg at sjøl om jeg har vært med på alskens i året som straks er ferdig, så greier det seg med fire kategorier for å få presentert det meste. Hvis jeg bruker ett blogginnlegg på hver, så får jeg et kjærkomment puff på desemberstatistikken! Vi begynner med HAV, og så håper jeg at det skal gå an å klikke bildene så store som man vil.

Barentshav, Norskehav, Straumen, Børgin, Sørøysundet og Den engelske kanal.
 
*...jeg lurte dere, det er jo kollasjer! Så da blir det en sånn 60-70 bilder, haha.

onsdag 20. november 2013

Mor mi har gebursdag

...og jeg rekker akkurat å grave fram et arkivbilde før dagen er omme! (Det jeg ikke er riktig så flink til er å finne et bilde der ikke jeg sjøl er den som tar opp mest plass.)


Mi mor er ei topp mor, den beste jeg vet om - dere kan gjerne være misunnelige. Hun sender brød i posten og konkurrerer om morgenstemningsbilder på Instagram og liker å vite hvilket fylke ungene befinner seg i når de legger seg om kvelden - det er ikke ungene mer enn måtelig flinke til å gi beskjed om, men den ene har i alle fall en sporadisk oppdatert blogg som blei oppretta omtrent til det formålet. Til helga blir det Troms fylke, for det er der det er bursdagsfeiring! (Etterpå blir det Finnmark ei natt, og så Nord-Trøndelag.)

Nå skal det trykkes på publiser her, men først må jeg bare nevne at jeg har satt verdensrekord i sekstiårsgavelaging og i dag blei den helt ferdig! Jeg er så kry, men nå må jeg ti stilt for å ikke presse opp forventningene over det rimelige, oioioi.

Ikke kan jeg pakke inn gaven heller, den er jo fortsatt blaut. Hoho!

torsdag 31. oktober 2013

Skryt og hurra

Høsten går sin gang. Hytteturen var fin og det var fullt av snø på Fosen-fjellene, men her i lavlandet har det vel knapt vært minusgrader ennå og ikke meldes det heller, så det har ikke vært så mye grunn til vinterdekkbekymring så langt. Kameraet mitt er imidlertid fortsatt sund, sjøl etter at jeg skaffa meg et kjempelite skrujern og åpna det for å rikle på en del etter ei bruksanvisning jeg fant på internett, men den eminente Nikon-bruker Johan Faust var med på hyttetur og han har jeg fått låne noen bilder av så det ikke skal bli så tomt her:




(Det var en veddugnad-hyttetur, med medbrakt motorsag og med gode muligheter for kvistbålbrenning. Formålet var å gjøre NTNU-koiefolkene en tjeneste så man får lov til å booke ei hytte hos dem senere i sesongen en gang! Bra for alle, spesielt for de som fikk trena seg med øks og for den som var nyinnflytta og på sin første tur i Norge og antakelig lærte et og annet om lester og stilongs.)

Men overskrifta lover skryt? Da jeg kom på jobb etter hytteturen var det kommet epost til meg, og den lenka til dette her, og hvis det er noe i akademikerens arbeidsliv som hun har lov til å skryte av må det være at hun for første gang har fått publisert en artikkel, som førsteforfatter, i et ekte internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. PDF-versjonen er her, med navnet mitt og med figurene mine og med alle de vanskelige ordene som det for det meste slettes ikke er jeg som har skrevet, når alt kommer til alt, men sånn er det visst i publiseringsverdenen og det lønner seg å ha medforfattere som er glitrende forskere med engelsk som morsmål, for da blir artikkelen så mye bedre enn man skulle tro ut fra førsteutkastet (det VAR det jeg som skrev).

Ellers går det an å rope hurra for en fest på jobb der voksne vitenskapsmenn kledde seg ut som kanonkuler og tigre og omreisende sirkustelt, og der undertegnede hadde brukt opptil flere kvelder på å klippe i klær og sy gullborder på dem og høstet mye skryt for resultatet - dessverre uten noe kamera til å dokumentere innsatsen med. Og det er verdt et hurra at jeg får reise heim til jul med hurtigruta, og med følge! Endelig sjans til å rette opp att alle feil ifrå sist jeg skulle heim til jul med hurtigruta og blei stående akterutseilt igjen på kaia i Bergen.

Men den beste nyheten av alle: Den som er kollega med folk som er akkurat hakket over deg på avansert-fotograf-stigen, den kan ende opp med å få overta gammel-kameraet til han som kjøpte seg nytt i sommer og som nettopp hadde bestemt seg for å selge det forrige, med objektiv og alt! Og den enes gammelkamera ser nå ut til å bli den andres nykamera, med tusen nye muligheter og med fokusmotor og med større zoom og med en masse spennende knapper som det må finnes ut av. Hurra!

torsdag 17. oktober 2013

Surk og bæs

Det meldes regn og skletta til helga, jeg skal på hyttetur og kameraet mitt er sund.

Og ministerpostene er fordelt og gir grunn til skrekk og vantro, ikke minst hos oss som syns det er vits i at det produseres mat her i verden. 

Og vinterdekkene mine var nye i fjor, men nå er det sykkelen som begynner å bli gammel og da viser det seg at de har tenkt å slutte å lage sykler med hjul som de nye vinterdekkene mine passer på.
 
Og i går var vinduskarmen i Fyrstikkeska full av en svart og seigtflytende substans som ga klare X-files-assosiasjoner, jeg måtte ta grep og fikk substans under neglene. Ikke fikk jeg dokumentert det heller, for kameraet mitt er sund.

Og noen ting på jobb HASTER det sånn med at alle de tingene som bare haster i kursiv og ikke med store bokstaver blir lagt langt ned i bunken, og der ligger de og haster i vei og jo lenger jeg klarer å la være å tenke på hvor mye de haster, jo verre blir det å ta dem opp av bunken igjen! Ikke ser jeg noen ende på det heller, ikke foreløpig, og alle de andre dårlige samvittighetene kommer enda lenger ned i bunken. Jeg glemmer folk sine bursdager og får ikke svart på en eneste epost.

Men nå når Ivar skaffer meg masse uventa nettrafikk gjennom Braute si facebookside som jeg hermed lenker tilbake til i håp om at det vil være fordelaktig for google-rangeringa (gå dit og lik!) så må jeg jo til med å produsere nye innlegg for at ikke det her skal fremstå utelukkende som fembøringsblogg (den er nemlig her, og mye offisiellere), og da får det bare våge seg med innholdet! Et bilde skal jeg vel kunne klare å diske opp med, men jeg er redd for at det kan bli det siste på ei stund - for kameraet mitt er nemlig sund.

 



(Forresten blei det tre bilder, de kommer inn under kategorien "det motsatte av fembøring".)

fredag 4. oktober 2013

"Hadd du tenkt at det går ant å bære en båt på to tonn?"




"Nei, æ trur ikke det, æ må se det først."

Klikk og se ti konfirmanter og tyve folkehøgskoleelever sette opp Braute-båten i Alta! Kallen i bilen er hundre prosent representativ for innstillinga til Skaialuft-publikum, som ellers gjerne er veltrente, turkledte menn i sin beste alder som står og flirer på parkeringsplassen når kvinner og barn driver presisjonsbæring av fembøring. Det er artig, da, det er bestandig artig, og Dagsrevy-reportasjen blei fin. Her er forresten mer av det samme, i nettavisform. 

Ivar bedriver instruksjon og kulturformidling med NRK-dekning

Etter at båten var parkert og ballasten langa opp fra flytekaia fikk den innlånte muskelkrafta servert suppe og så gikk de heim. De av oss som var kommet med fly eller hadde tilbakelagt minst tyve mil i bil i anledning oppsettdugnaden (dette inkluderer Martin som logga tredve dugnadsrelaterte mil i løpet av helga, og han bor i Alta) var slettes ikke ferdig med jobben fordet om Braute var kommet på land, for det skal jo vaskes og skrapes og smøres og flyttes og repareres og rigges vinter-presenning, og uheldigvis kunne det se ut som om flesteparten av de som kom på Finnmarks-oppsett i fjor kanskje hadde tenkt at det måtte være noen andre sin tur å reise til Alta denne høsten, for vi var virkelig ikke så veldig mange å fordele oppgaver på. Men vi gjorde en respektabel innsats og kunne klappe hverandre på skuldrene og velge hverandre inn i styret av hjertens lyst under årsmøtet.






Så fornøyde med innsatsen var vi at siste dagen premierte vi oss sjøl med å springe forbi så mange helleristninger vi kunne finne før flyet gikk! Det var ikke verst å for en gangs skyld få se noe anna i Alta enn båtforening, matbutikk, flyplassen og huset til Martin, syns jeg, og dessuten syns jeg at det er fabelaktig stilig med helleristninger og blir nok nødt til å se mer på dem en anna gang.

 

mandag 30. september 2013

Fire dager i fjæra

(Torsdag 26/9: Haha, her sitter jeg på toget etter å ha fulgt slipp-alt-du-har-i-hendene-og-sykle-som-tusan-impulsen igjen. Det eneste jeg fikk med meg av reiselektyre var masteroppgaven min fra 2009, og den har jeg lest før, så nå omsider finnes det ingen unnskyldninger for ikke å kladde blogginnlegg om den der lagturen til Dorset.)

(Mandag 30/9: ...Men fra kladd og til publisering tar jo også gjerne sin tid, det er jeg den første til å skrive under på. Hadde vært fint å få ett innlegg til på septemberkvota, hadde det ikke? Den er litt ynkelig.)


Fjæra i Sør-England er noe for seg sjøl. Chesil Beach aller mest, jeg lurer på om det ganske enkelt mangler et ord på norsk for når badestranda vokser seg femten meter høg og er laga av glattpolert mandelpotetstor grus. Men Chesil var det bilde av sist, den over her er bybadestranda i Weymouth og den består av ujevne flintknoller og en million skjell av det som jeg finner ut må oversettes som kopulerende tøffelsnegl. (Jeg prøvde å ta med meg alle heim, de fyller opp vinduskarmen.)



Maringeologer på ekspedisjon (skråstrek badeferie) setter pris på gode kysterosjonseksempler, og det har de rimelig bra greie på i det som blei Englands første natur-verdensarvområde under navnet the Jurassic Coast. Det er bare å fylle lommene med den fine glatte flint-småsteinen i fjæra, havet vasker ut mer med det samme det raser noen tonn kalkstein ned på nytt. Hvis raset skulle ta med seg stien som alle turistene skal promenere på der oppe på klippekanten, så setter myndighetene opp litt piggtråd og anlegger en ferskere sti noen meter lenger inn.

 

(...farlig for folk OG for hunder.)

Det er et sympatisk system, men selvfølgelig åpner det for interessante problemstillinger når for eksempel en tyveåring som ikke bryr seg om klarteksten på fareskiltene skal barske seg for kjæresten og prøver å klatre opp den kjempebratte bakken fra stranda mens hun står nede og heier. Er det da lov å rope strengt til dem om geofarer mens man peker på sommerens ferske ras på begge sider av barskingen? ("Hei, vi er en gjeng med utlendinger som aldri har vært her før, men vi er sikre på at det du holder på med kan være livsfarlig.") Det blir vel pinlig, tenker jeg, om raset går mens tyve geologer står i fjæra og ser på uten å si et ord...

(Ellers er vel forøvrig ikke geologer aller mest kjent for å respektere adgang forbudt-skilt, når jeg tenker meg om. Men vi hadde guide, og det var han som var geofare-konsulenten i området. Så det så.)


"Path closed - cliff falls"


Bubbelur! Den ene er to hundre millioner år eldre enn den andre.

Det er nesten like artig å lete etter fossiler som å plukke molte eller sopp, men på samme måte som med molte og sopp er det aller artigst hvis det ikke har vært en haug med folk før deg på samme plassen og tatt med seg mesteparten av det som var der, da må du heller komme igjen tidligere i neste sesong. Tidlig på sommeren, kanskje, etter at vinterstormene og sjøen har tilintetgjort nok leirskifer til at amonittene som var inni ligger igjen som grus blant grusen. (Det får bli en annen gang.) Ellers er det fint å ha vært på lagturer før såpass at man er forberedt på all gåinga i tog:

Vi skal se på stein på Portland

Vi skal se på ras ved Lyme Regis

Vi skal se på en gjeng Statoil-geologer ved West Bay

Vi skal ikke bare se på lunsj og øl på puben ved enden av Chesil Beach

Har jeg sagt at det var skikkelig fint i Sør-England? For det var det, og det var spennende stein og trivelige folk å reise med - ikke minst nå etter at Ei Omorganisering har gjort at jeg ikke er sånn maskot-yngst på laget lenger - og planleggerne hadde gjort en grundig jobb og landa på ei løsning med veldig mange færre timer tilbragt på motorvei enn sist vi var på lagtur. Jeg fikk spise spekesild og blodpølse til frokost hver dag og har bada opptil flere ganger i Den engelske kanal.

Og hva er dette helt til slutt? Herdwick-sau!


Og morris-dansere!

(som jeg aldri hadde kommet til å kjenne igjen hadde det ikke vært for Terry Pratchett)

Og dessuten øl!

onsdag 18. september 2013

Plutselige unnskyldninger likevel


Ingen unnskyldninger! begynte jeg å skrive så kjekt, NÅ skal det meldes fra om Dorset. Før det blir altfor seint og man blir opptatt med å oppleve nye greier som må dokumenteres, altså.

...og akkurat så langt kom jeg, og så kom NICOLAS på besøk, og siden han til vanlig er spedbarnspappa og husoppusser i Kvaløyvågen, og sjøiskonsulent i nabolaget til Sildreveien, og sist jeg så ham muligens var et drygt år siden (lenge før både Leon-ungen og håndverkersirkuset), så var jo ikke det verken dagligdags eller forventa. Men så fint! Nå slapp jeg til og med å gå til postibutikken med den beibigaven som har ligget på utstilling her i evigheter, nå kunne han ta den med seg sjøl.

Så det var jo ei unnskyldning. Nå blir det ikke noe mer Dorset i dag. Og jeg som skal til Alta og alt, det kan bli en viss forsinkelse i oppdateringsskjemaet her. Ikke at det er noe nytt, eller for den saks skyld noe videre kritisk. Men det var fint i Sør-England, skal jeg hilse og si! Mye stein, blant anna.

fredag 30. august 2013

Jeg sykla til Russland en tur



Det var litt lenger enn vi hadde trodd, og så kom vi ikke inn i selve Russland, bare til gjerdet. (Jeg har forresten vært i Russland før, så det var greit.) Fra gjerdet hadde det fint gått an å kaste stein inn i Russland, men det sto jo skilt der om at det var strengt forbudt å kaste stein inn i Russland, så det blei ikke noe av.

Den gule pinnen er norsk
 


Ellers var det jo riktig som heime i Øst-Finnmark! Men nå er det allerede lenge siden vi reiste derifra, og jeg har allerede vært og nakenbada i Børgin og produsert åtte kilo ripsgele i Vågå siden den gang, og straks blir det ny tur til utlandet på statens bekostning. Ikke til et hvilket som helst utland heller, men til et jeg ikke har vært i før! Dette kan sikre meg en bedre startposisjon neste gang det skal spilles Ticket to ride, noe som slettes ikke er til å kimse av.

Men aller først er det helg, og et styremøte som skal avsegstyremøtes - og aller aller først, som vanlig, er det leggetid.

tirsdag 13. august 2013

Tokt på nest siste verset


På nattmorraskiftet er havet blankt, og når sjefen (som jeg går motsatt vakt av, og som jeg dermed knapt har truffet de siste to ukene) forteller at han nettopp har sett nattfilmen på NRK, så oppfatter jeg det som carte blanche til å bruke de her timene til andre ting enn å produsere vitenskapelige tekster, som er det jeg faktisk strengt tatt burde gjøre sjøl om klokka såvidt er fire. Vi er ferdig med alle stasjonene som var planlagt i det Tidligere Omstridte Området, og nå har vi fått lov til å bruke resten av tokttida på å samle inn ekkolodd-data fra et område der det mangler noe vi ellers måtte ha klart oss uten. Det er en enkel, men betrodd jobb å trykke på stopp- og play-knappene på de akkurat rette tidspunktene, som inntreffer cirka to ganger per åttetimersvakt, og i mellomtida skal det følges med på Topasen – den er nå kommet ned på 800 millisekunder, og jeg lurer på om noen har lagt merke til taktskiftet i trappa eller på lugaren.

Så ikke noe rapportskriving, altså. Jeg leser ferdig ei grusom bok om Palestina der de aller fleste hovedpersonene blir brutalt drept, løser sudoku, kladder blogginnlegg og går ut og ser litt på en kval mens jeg venter på lunsj og vaktskifte. Det er trivelig, egentlig (bortsett fra akkurat den boka), spesielt siden det er nest siste dag og jeg vet at jeg ikke skal holde på med dette lenestollivet i ukesvis i strekk. I morra går vi til Kirkenes og på torsdagen går flyet derifra! Først til Oslo og så til Værnes og fra Værnes går det tog.

Det har vært et fint tokt – sjøl om det er synd å miste sommerdager så får jeg vel holde fast ved at om jeg først absolutt skulle sendes til Barentshavet så var det tross alt bedre å bli sendt i august enn nesten når som helst ellers på året. Førsteklasses vær, førsteklasses mat, vennligsinnede og hardt arbeidende toktdeltakere og et mannskap som til og med lot meg få lov til å ta i en og anna vinsjhendel. Sist jeg var på storbåttokt var det kuling og tekniske problemer og personkonflikter og frustrasjon og det varte i fire uker og jeg holdt på å bli gal, denne gangen har jeg ikke så mye som vært sjøsjuk en gang. (Gangen før der husker jeg best at jeg hadde fersk kjærlighetssorg og at toktlederen mente at masteroppgave-prosjektet mitt bare var tull og at jeg sov elleve og en halv time i strekk hver natt i to uker, det var en personlig rekord som er blitt stående siden den gang i 2008.)

I morra skal det pakkes og vaskes og sjekkes at alt er klart til neste gjeng kommer ombord (for det er slettes ikke helt slutt, toktet varer egentlig ei uke til med filming med et nytt kamera i et nytt område), jeg må huske oljehyr og vernestøvler og en del ekte barentshavgjørme som jeg helt på alvor har tenkt å ha med meg på flyet, og så håper jeg det blir landlov så det kanskje kan gå an å ta ei øl med mannskapet som også skal reise heim i morra etter å ha vært ombord i en måned.

fredag 9. august 2013

Lyntokt



Det går unna i Gråsonen! Nå også med kuling og sjø, men det tåler man fint så lenge man passer på å holde seg unna femtedekket og datamaskinene der. Toktprogresjonen til nå har vært glitrende, til de grader at det blei et planleggingsproblem for toktleder, som må til med å komme på noe de kan bruke den siste uka til etter mannskapsskiftet i Kirkenes når jeg skal gå i land. Men vi får tro at hun har det under kontroll! I mellomtida fortsetter vi med å grabbe gjørme og tråle gjørme og lagre gjørme og filme gjørme. På planleggingskartet skal gult representere den hardeste bunnen og lilla den blauteste, men alt er jo relativt, ikke minst det målet på relativ bunnhardhet som kalles backscatter. Har vi filma i mange dager nå, syv? Jeg har knapt sett mer stein enn jeg kunne ha fått med meg heim på flyet - det er utvilsomt gjørme som gjelder her i strøket.


I skrivende stund er de i gang med ei opphentingsøkt igjen, og det skal vel godt gjøres om de er ferdige til klokka fire i morra når jeg går på vakt igjen? Leggetid, med andre ord.

søndag 4. august 2013

Gjørmetokt

Klokka fire i morrest var det plenty med gjørme på dekk, og det var bare å hive seg i oljehyret og gi seg i kast med de forskjellige variantene: Gjørme fra grabb, gjørme fra boxcorer, gjørme fra multicorer. Biologene har i tillegg gjørme fra trål å forholde seg til, det ser gjerne omtrent sånn her ut:


Multicoreren er geologene sin prøvetaker, det er et finstilt instrument som veier tusen kilo og består av seks pleksiglassrør med fjærbelastede utløsermekanismer som skal sørge for at rørene lukker seg når de er kommet ned på bunnen (dette burde jeg hatt et bilde av, merker jeg, men det blir ikke i dag - forresten hadde jeg med et sist, det er vel nummer fem). Det går med noen timer til å armere den og få den ut i havet og trygt opp igjen med full fangst, og videre få gjørma ut av rørene centimeter for centimeter og pakke den pent enten i plastposer eller i aluminiumsfolie, men det er om å passe på at det ikke kommer metall borti de gjørmeskivene som skal analyseres for tungmetaller og ikke plastikk borti de som skal analyseres for organiske miljøgifter - og så skal det vaskes og vaskes og vaskes (glasimarin gjørme er vanvittig seigt) og til slutt er det papirarbeidet. På åttetimersvakten min i dag rakk vi akkurat over én runde med multicorer, det er tilfredsstillende! I natt ligger det an til at det kommer opp en ny multicorer cirka når jeg skal stå opp, så da har jeg jo en plan for morradagen også.

Barentshavet har behandla oss bra så langt, det er skimrende lyseblått som i Karibien og ugjennomsiktig som om noen står og tømmer ut surmelk i det en plass. Og sol har vi hatt i dag - det har vært for varmt i oljehyret - og skodde har vi nå, men fortsatt melkehav og fortsatt ikke noe sjø å snakke om. Mange takk for det, Barentshav!


fredag 2. august 2013

En ordentlig toktstart

En god soldat sover når han kan, og dusjer mens han er innaskjærs sånn at han (eller i dette tilfellet hun, altså jeg) kommer sjøsjuken i forkjøpet. Nå er det riktignok silkeføre her på 71 og en halv grader N, 26 grader E, vi steamer gjennom skodda på et blankt hav og det forventes fullt oppmøte til middag klokka halv seks.

Utsikten har vært som den pleier de siste par somrene,
det har gått mye i Sørøya og Seiland. (Men nå har vi ikke landkjenning lenger.)

Sars-båten er bygd for fiskeriforskning og er uhyre stillegående, til de grader at jeg må bort og se i ventilen når jeg våkner for å finne ut om vi er i fart. (I natt klokka fire var vi i fart, viste det seg, da var det Frank-Hugo sitt hus som passerte ventilen.) Men nå kjører vi Topas – bunnpenetrerende ekkolodd – og da sier det tikk tikk tikk på lugaren og i trappa fordi ekkoloddet sender ut et nytt ping hvert seks hundrede millisekund. Det er en trivelig lyd å våkne til, den betyr at man er underveis til et sted og at det ikke kommer til å stå noen med gjørme til knes på dekk og vente utålmodig på avløsning. Topasen må også passes av noen som kan stille litt på offset og gain når det behøves, ellers risikerer vi at ekkoet ikke blir registrert og dataene ubrukelige. Det viser seg å være ei høvelig bloggoppdateringsanledning, iallfall i finvær, for når det blir sjø duger ikke jeg til mye datamaskinjobb på femte dekk.
 
tikk tikk tikk tikk tikk
Nå er klokka blitt over åtte og jeg er på frivakt. Vi nærmer oss første videostasjon med ti knops fart, og ETA er sånn rett etter klokka fire i morratidlig, det vil si cirka på vaktskifte - det er nok bare å komme seg i seng. 

(Men helt nederst så må jeg innrømme at det var en kunstnerisk frihet, det her med huset til Frank-Hugo, for det hadde vi nemlig på babordsida og jeg har jo styrbordslugar. Jeg så det ikke før jeg var kommet opp på dekk, etter at jeg hadde sett lappen om at det bare var å gå og legge seg igjen siden Topasen hadde mista bakkekontakten. Det var jeg forsåvidt forberedt på siden jeg ikke hadde hørt noen pinging på lugaren!)

torsdag 1. august 2013

En slags toktstart

Her sitter jeg på lugaren og ser ut på gangveien som går ned på ei Tromsø-kai fra fjerdedekket på forskningsskipet G.O. Sars. Det er et syn som innebærer lettjente toktpenger for meg og ei sur utgift for ganske mange andre, siden det var meninga at vi skulle være i full stiming i retning Barentshavet nå for å komme i gang med forskninga oppe i det som de kaller tidligere omstridt område. Været er fint og meldingene gode, men det hjelper ikke når viktig forskningsutstyr er i tusen biter og mangler deler som forhåpentligvis blir levert i morra.

Så vi ligger her så lenge! Det vil si, det gjør vi ikke - i dag har vi vært så langt som til Balsfjorden for å teste instrumenter. Men det er jobb for teknikere og matroser, forskerfraksjonen har med å holde seg godt unna veien og passe sine egne saker. Håper det går i orden etterhvert, for hvis man først skal bruke den dyrebare sommeren sin med videokamera på bunnen av Barentshavet er det jo helt klart best om kameraet fungerer.

Ellers så viser jeg til mitt pedagogiske og velformulerte folkeopplysningsinnlegg fra september 2011 for den som måtte lure på hva jeg har i Barentshavet å gjøre, det er nemlig mye det samme som sist bortsett fra at vi er en helt anna plass og ikke skal være like lenge og det er færre stasjoner og absolutt ikke like djupt. Og til en høvelig AIS-tjeneste for sporing, så kan dere følge med sjøl på om vi noen gang kommer oss fra kai igjen!
Det er hit vi egentlig skal

(Ja, og så håper jeg forrige innlegg kan bli seende litt mindre pretensiøst og tilfeldig ut så fort jeg får oppdatert det med billedtekster, men det blir nå iallfall ikke med det nettet her, nei.)

tirsdag 30. juli 2013

Tre farger - nå oppdatert med både stedsnavn og diverse


Bleu:

Storekorsnes: Riggsyndene fra oppsettet skal greies før avgang

Sørøysundet opp - ubarbert i unnavind

Sørøysundet ned - noen må rekke en hurtigbåt og det er tretten mil å ro dit

Lunnhamna: Kjempedigre katamaraner anløper på bestilling

Seiland ser likens ut fra alle kanter (det gjør nok ikke Lasse i like stor grad)

Bare et par mil til middag, og så bare en åtte-ti mil igjen etterpå


Vert:

Kårhamn: Forebyggende værfast med tindebestigning i kveldssol

Meltefjorden: Calanus! Calanus! Calanus finmarchicus!

Hasvik: Finvær, is og geomorfologiske problemstillinger

I Meltefjorden behøver de ikke øremerker

Hillebergs idyllavdeling, Storekorsnesets lokallag

Skjermsparing i  Meltefjorden

og også i Vargsundet (zoom inn)

Olderfjorden: Finvær og småmort, klegg og smale teltplasser

 
Orange:

Sørøysundet. Oljehyr. Bra for blogg-statistikken.

Pene menn i  oljehyr, det må være ENDA bedre

Så blide! Bare et par timer igjen til Kårhamn nå.

Vargsundet: Mannskapet er forsvunnet og her står Per igjen med alt ansvaret

Tidligere og lenger ned i Vargsundet har vi akkurat vært i klinsj med en sørvestfloing og kom fra det nesten tørrskodd, humøret er på topp

Fella: Her har vi hørt at det skal være høvelig for fembøringsfolket å feire sankthans

Farvel til Leipzigs hockeysveisprydede vaktelbønder og det tsjekkiske ølet deres (mitgebracht): Landligga i Kårhamn er ferdig og vi er i fart igjen

Fastboende og tilreisende i Meltefjorden

Så mange fine teltplasser som må oppgies på grunn av moltetettheten (her i Kårhamna)

Meltefjorden: Stein!

Frie skaut i unnavindskuling, siste dag og full kontroll