søndag 24. januar 2010

SNAKES on a PLANE

Fredag: Utøving av forbrukermakt gjennom kjøp av CDer og tegneserier. (Merkelig, forresten, at tegneserielesing får meg til å føle meg utafor i absolutt alle miljøer, spesielt blant klientellet på tegneseriebutikken.) Først ingen planer for kvelden, så plutselig middagsoppdrag for Nicolas og spising av kjøttkaker med moskus i. Carmina Burana med tendenser til allsang.

Lørdag: Gåing i by. Kjøping og drikking av den lekreste kaffe, egentlig så lekker at man skulle vært flere om opplevelsen, men nesten alle jeg kjenner i verden viser seg å være i Åre i helga. Gjen-middagsinvitasjon fra Nicolas, fransk and på boks. Fabelaktig godt - fett med fett og fett. Drikking av snobbe-pils til maten (Nøgne Ø, en ny favoritt fra den velutstyrte nærbutikken). Sliping av samekniv etter alle de jeg kan av kunstens regler, riktignok uten at barbersamekniv ble resultatet, og så til slutt SNAKES on a PLANE fra bruktutsalg på bensinstasjon: Dagens største positive overraskelse målt etter forholdet underholdningsgrad/forventninger.

(SNAKES in the TOILET! SNAKES in the COCKPIT! SNAKES in your UNDERWEAR!)

Til slutt en oppsummering:



lørdag 23. januar 2010

Suboptimalt sykkelføre

...den her uka har jeg for det meste gått til jobb.

(Det tar ikke spesielt mye lenger tid enn å sykle i potetmel, og jeg innbiller meg at risikoen for å bli påkjørt er litt mindre.)

tirsdag 19. januar 2010

I dag såg eg


I dag såg eg

tvo månar,

ein ny

og ein gamal.

Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.

Olav H. Hauge






(Bare at dette var egentlig i går.)

søndag 17. januar 2010

Helg med rim og bål

Jeg bor i Trondheim for øyeblikket, for det var her jeg fikk et jobbtilbud som var så skreddersydd og fordelaktig at det ikke var noe alternativ å takke nei for å heller fortsette med å selge utstoppa isbjørner eller sette bøker i rett rekkefølge i Longyearbyen, men det er jo ikke noen hemmelighet at jeg hører heime i Nord-Norge og at jeg ikke har tenkt å slå meg til for godt i noen annen landsdel.

Likevel så er det jo ikke sånn at jeg ikke kan fordra Trondheim! Dessuten, denne siste uka har byen virkelig anstrengt seg for å vise seg fra sin beste side så jeg ikke skal ha så mye heimlengsel. På fredagen tok jeg med kamera på jobb for å fotografere trær på veien (det hadde blitt enda mer vellykka hvis jeg samtidig hadde klart å gå hjemmefra til et anstendig klokkeslett så det ikke hadde blitt bare uklare stressbilder), for det var nemlig skikkelig kitchy julekortaktig med rim overalt.

Her er en allé som nesten like gjerne kunne vært lagd av plastikk

På fredagskvelden hadde Eike plutselig bursdagsfest i huset sitt lengst oppe i skogen, der var det kos og bål og mat og vinsnylting og diverse skrekkhistorier om legeopplevelser, og dessuten et overveldende flertall av folk jeg aldri har sett før, men veldig bra fordet! Bildene, derimot, blei ikke mye å skryte av.

Da var det andre fotograferingsboller på lørdagen, for da var nemlig jeg og Nicolas på ekte norsk skitur. Definisjonen på det er sånn jeg kan huske at skigåing var da jeg var lita og skreik meg opp bakkene: Ferdiglagd løype noen kilometer, brenne bål og spise matpakke og drikke varm solbærsaft fra termos, samme veien heim. Det var kjempegreier! Og siden vi var såpass seint ute og dessuten hadde kjørt bra langt med bil for å slippe å gå i tog i Bymarka, så ble det fin og fredelig løypetur der det ikke gjorde noe at vi sikkert ikke kan alle de hemmelige prepartert-løype-reglene. (Jeg har fortsatt mitt første og eneste søndagsskiturforsøk i Nordmarka meget friskt i minne, nemlig.)

Det var faktisk noe litt svalbardaktig over hele bil- og skituren, tørt og kaldt og vind. Litt mer busker, riktignok, men det er jo slettes ikke så dumt å ha noe å brenne bål av. (Vi var skikkelig Lars Monsen, altså, og brukte bare ei eneste fyrstikk til bålet, iallfall hvis vi regner fra det øyeblikk vi måtte begynne å tenke fordi det plutselig var litt lite fyrstikker igjen.)

Furuer altså, dem har jeg sansen for.



Og her er selveste Nicolas!

Oppsummert så var det altså ei skikkelig fin helg, og da har jeg ikke engang nevnt verken steinovnspizzaspising eller at jeg var på kino med Ragnhild for å se på pene menn med kjappe replikker (okei, det var Sherlock Holmes). Nå er det mandag og alt det der rimet er borte nå, men det går vel bra å bo i Trondheim likevel, tenker jeg.

Vitenskapsmann


"Forsker".

Jeg får kontrakten min forlenga til over sommeren! Det er fine greier og betyr forhåpenligvis at jeg kan se fram til ukesvis med sjøsyke og soving på sofa i salongen på Seisma så fort toktsesongen begynner.

(Dette ble feira med vin inne hos huseieren den dagen jeg hadde fått høre det, for det var tilfeldigvis samme dagen strømregninga skulle regnes ut. I høst var jeg litt skeptisk til å bo i samme hus som utleier, men det begynner å gå over nå, hun baker brød til meg og gir meg levende krabber fra Hitra.)

torsdag 14. januar 2010

Ingen lasaron lenger


Jeg har reist relativt mye med hurtigruta i mitt liv, jeg, og da stort sett som dekkspassasjer, med unntak av en minneverdig tur i desember 2002 (den som skulle ha vært en romantisk heim-til-jul-seilas fra Bergen til Svolvær, men der det viste seg at båten var gått fra kai en halvtime før jeg jo VISSTE at den skulle gå, sånn at det endte med at vi måtte ta fly til Ålesund for å nå den igjen og med at jeg mista all troverdighet som reiseplanlegger). Jeg har sovet i panoramasalong sammen med fulle fyrer, misfornøyde kjærester og sånne som skriker i søvne, og jeg har våkna i Harstad utallige ganger av at tyske pensjonister står og glor og venter på at jeg skal stå opp og pelle meg vekk fra den beste utsiktssofaen. Jeg liker hurtigruta, sjøl om nybåtene er groteskt overdimensjonert og sjøl om jeg ikke identifiserer meg noe videre med målgruppa for rundreisebillettene: Den tar meg som regel fra akkurat der jeg starter til akkurat dit jeg skal, turen innebærer minimalt med stress og bagasjeomplassering og ingen bryr seg om at jeg har ei flaske vann og kanskje en smørkniv og ei toalettmappe med ombord. I tillegg er jeg jo krampeidealist og lar helst være å ta fly når det faktisk finnes et alternativ, og det gjør det jo nå når man har flytta til fastlandet!

Juleferien min blei altså avslutta med hurtigrutetur fra Tromsø til Trondheim. Det tar to og et halvt døgn og jeg hadde fått tak i en superbillett som nesten ikke kosta noe inkludert lugar og frokost. Og det var fabelaktig fint! Ikke bare fordi det faktisk VAR fabelaktig fint, bare stilt og klart og frostrøyk hele veien, men også fordi en sånn lugar tydeligvis utgjør hele forskjellen mellom å være en ekte hurtigrutepassasjer og en alminnelig lasaron som jeg som regel er ellers når jeg reiser. Dusj og seng og en plass å stable alt som jeg ellers ville ha måttet slept med meg rundt på båten. Kjempebra, var det!

(Båten var stor og fancy og hadde badstu med utsikt. Jeg prøvde den over Vestfjorden første kvelden – ikke så mye å se på akkurat der – og har følgende å si til folk som klager på dårlig planlegging av badstua på Polarmiljøsenteret i Tromsø der man ikke får lov til å søle vann på golvet fordi de har glemt av å lage sluk: I badstua ombord på MS Trollfjord skal det ikke haes vann på noe i det hele tatt, og det inkluderer ovnen. Polarmiljøsenteret vinner.)

Og dessuten: Som best jeg satt i panoramasalongen og var mondén hurtigrutepassasjer med mine viktige vitenskapelige artikler og mine bøker på fremmede språk, så ble det arrangert operakonsert. Og ikke bare én kveld, nei, begge. Det var fine greier og det var nesten så jeg kom i kontakt med mitt gamle operagroupie-jeg (men bare nesten).


Sortlandsbrua og Møysalen (aller mest for Sanja sin del)



Det her er altså Elvenesdalen! Og Elvenes!



...og MS Trollfjord i selveste Trollfjorden, i mørtna.

Nansen og Johannasen

tirsdag 12. januar 2010

Det nye året....

...gikk inn med vin og sang og fine kjoler på hyttetur i Ramfjorden, og fortsatte med iherdig skigåing og isfiske etter torsk. (Det gjenstår å se om det er dette som blir standarden for 2010.) Sanja hadde samla nåværende og tidligere Svalbard-folk til flere dagers avslappa sosialisering på Dagtun og på hytta til Marika, og alt var strålende bra. Vi spiste reinsteik og finske pinner, sov halve dagen, spilte terning og leste dystopiske 40-talls-framtidsvisjoner høgt.

Den første januar fikk jeg nok en gang bekrefta at det jeg hater mest av alt er å bære ski i oppoverbakke gjennom bjørkeskog som aldri tar slutt. Men det var verdt det, på et vis, for på Fagerfjellet var det utsikt og måneskinn!



Sanja, Philipp, månen og Hamperokken

På selveste Ramfjorden var det snøfokk og mørkt, men skal man fiske på isen så skal man fiske på isen. Da vi var bra kalde og skulle gå heim igjen hadde faktisk Karin og Anne hatt napp ganske lenge, viste det seg, og dermed blei det sannelig gjedd til kveldsmat.


Philipp gjør en hederlig innsats på sjøisen


Den fjerde januar i år hadde jeg allerede vært på flere skiturer enn i hele 2009. Jeg kan selvfølgelig skylde på masteroppgave og sånn, men da tror jo folk at jeg ikke er klar over at jeg er en ekte latmakk, og der tar de jammen feil! Nå står skiene trygt i gangen og på kjøkkenet mitt (jeg har litt alternativ planløsning i Trondheim) og med litt innsatsvilje klarer jeg kanskje å DOBLE fjorårets skiprestasjoner?

søndag 10. januar 2010

Det var vel på tide

Okei, det er 2010 og jeg har vært kikker og gratispassasjer lenge nok, nå er det på høg tid å bli en ekte deltaker i den digitale hverdagen. (Blogging begynner kanskje å bli håpløst utdatert, for alt jeg vet, men det passer jo bra med mitt teknologikonservative image.)

Det her er vel et slags nyttårsforsett, tror jeg, at jeg skal begynne å skrive ting og legge dem ut på internett for å se om det finnes folk som er interesserte i hva jeg holder på med. Skal jeg dømme etter meg sjøl og all den tida jeg har brukt på å lese hva andre folk på internett holder på med, så vil jeg tro at det faktisk kan finnes noen, men vi får se.

En annen ting er at jeg akkurat har feira min ettårsdag som speilreflekseier (og forsåvidt digitalkameraeier også, apropos teknologikonservativ), og i det siste syns jeg at jeg har begynt å få kameraet til å forstå hvilke bilder det er jeg vil ha. Det er ganske stilig, syns jeg, og hvis jeg har en blogg å unnskylde meg med så blir kanskje irriterte folk litt blidere når jeg på død og liv skal ta bilde av dem. Jeg har noen ferske fra nyttårshelga, og dem har jeg tenkt å øve meg på å legge ut, men det blir ikke før neste gang.

Det var vel det jeg ville ha sagt i dag! Nei, forresten, en spesifisering angående å skrive om «hva jeg holder på med»: Det er ikke egentlig spesielt mye. Ikke er jeg på Svalbard lenger, ikke risikerer jeg å bli sendt til Sør-Afrika på tre timers varsel og ikke har jeg flytta til et helt nytt land, jeg sitter for det meste i Trondheim og ser på en datamaskin. Jeg har tenkt å se om jeg ikke kan klare å skrive litt likevel, jeg.