Pøbelstreker I

Ny serie!

Tid å hausta inn

I går fikk jeg tomater i posten! Og agurker og erter og brokkoli og noe som kanskje er ei nepe. Men nå var det ikke det jeg egentlig hadde tenkt å skrive om, som dere kanskje gjetter ut fra illustrasjonen, for det her er nemlig rips, og de vokser i huseiers hemmelige hage. Hun påstår at hun ikke får dem oppspist sjøl, så i går var jeg en runde i buskene og plukka så mye jeg fikk med meg. Deretter kokte jeg gelé til langt på natt, og den ser ut til å ha blitt presis like vellykka som i mine ripsgeléglansdager på nittitallet.

Og så har jeg fått testa nylinsa på ekte levende mennesker nå! Det er et lovende prosjekt. Siden jeg prøver å la være å legge ut bilder av folk som ikke vet om at de risikerer å ende opp på internett, så får dere bare tro meg på mitt ord...

Brauteuke 2010

(Sånn her bruker nemlig Sanja å gjøre det når hun er ferdigseilt, bare at hun kanskje ikke velger MS Paint... Tallene viser rekkefølgen på overnattinger, men det skjønte dere kanskje. Klikk, så blir det muligens større?)

Manuellterapi

Det var slettes ikke lett å finne seg til rette i byen igjen, viste det seg. Alle kjenninger er borte på jobb og felt og ferie, arbeidsmoralen er lav og hele Trondheim er overtatt av overstadige 20-åringer i puljer på ti etter hver sine faddere. Jeg har kjeda meg litt, rett og slett, etter konstant sosialisering i ukesvis.

Men heldigvis finnes det et botemiddel mot surk og depp, kjent og velprøvd av småbarnsforeldre og folk i sine respektive panikkaldre: Jeg har kjøpt meg en ny leke! Den kommer fra en fotobutikk og er et 50-millimeters fastobjektiv (f/1,8) uten autofokus. Mulighetene er mange, nå kan jeg for eksempel fotografere uskarpt i nær sagt hvilke lysforhold som helst, men egentlig var motivasjonen at uten zoom og vidvinkel blir jeg pent nødt til å ta nærbilder! Braute-Ragnhild hadde 50-mm-objektiv med på seiltur og endte opp med fabelaktige actionportretter, det var da jeg skjønte at dette var noe å ha.

Spørsmålet nå blir om jeg kommer til å mestre denne manuellfokuseringa etterhvert, eller om jeg burde ha brukt ganske nøyaktig dobbelt så mange penger på linse med fokusmotor. Inntil videre håper jeg på det første, for folk har da beviselig lært seg å fokusere før, og så håper jeg at omgangskretsen min vender tilbake etterhvert så jeg får noen å øve meg på å ta bilder av!

Braute Braute Braute

Det her blir ikke lett. Jeg har gjenoppdaga min absolutte favoritt blant alle former for friluftsliv: Råseglferie uten motor. Jeg har sovet på en planke hver natt, jeg har hatt vondt i hele kroppen hver dag, hendene mine ble dobbelt så store som normalt, jeg er full av blåmerker som jeg ikke husker hvor kommer ifra og jeg endte bokstavelig talt opp med gnagsår i rompa. Hvordan skal jeg kunne formidle til noen som ikke allerede kjenner til fenomenet fra før at dette har vært den beste uka av alle og at jeg kunne ha fortsatt en måned til? Jeg prøvde på jobb i dag, det var fåfengt, de bare flirer og tror meg ikke.

Kanskje jeg må ty til ei anna tilnærming. Hva om jeg forteller at jeg har vært på tur med ni andre folk fra rundt omkring i landet og fra vidt forskjellige fagfelt, der ikke så mange kjente hverandre i utgangspunktet, der bare halvparten hadde noe særlig seilerfaring, der aldersspredninga var jevn og ganske brei fra 18 til kanskje 45, men der alle stilte med nøyaktig samme innstilling om å ha det fint på tur, der alle deltok på like fot, der alle viste seg å være spennende og trivelige mennesker som det var lett å være sammen med, og der til og med de tre som lå hver sin dag med spysjuke oppsummerte uka som usedvanlig bra?

Jeg skulle gjerne fått til å beskrive opplevelsen av å kanskje ikke flytte seg veldig langt i luftlinje, målt i fossile brenselsskritt, men likevel spenne over så mange ulike vær- og vindforhold på én dag at man husker den som minst tre, og den plassen man ender opp er grunnleggende forskjellig fra der man var sist, og man tror ikke ei naturhavn kan bli finere, men så kommer neste dag og det viser seg at man har tatt feil.

 (Foto: Frode Røynesdal)

Nakenbading over 400 meters dyp og lufttørking mens vi siger forbi fergekaia som er full av bobiler. Røverhistorier om brugde og håkjerring. Jollepiruetter i morild etter at bålet flør over så man pent blir nødt til å ta kveld. Engelske flapjacks og avanserte sjokoladekaker, sove som ei prinsesse under toppseilet i framskotten, GPS som egentlig bare brukes til å måle farta når man ror. Innøving av synkronvinking til måpende turistfiskere i skodda. Høytlesning, fløytespill og Vømmøl. Verdens største blåbær på Stor-Fosna, der de riktignok må betales for med flått i hopetall. Lysking i fjæra i solnedgang for å få flåtten vekk!

Og dessuten: Mestring. Å få bekreftelse på at man faktisk fortsatt kan råseglfaget godt nok til å gjøre nytte for seg ombord under de fleste forhold (sjøl om det jo ble anledning til å teste ut min nye sjøsjukestrategi 'spy med et smil', til stor beundring fra det øvrige mannskap), å få anerkjennelse fra dem som virkelig kan det. Følelsen av å vite hva som skal gjøres! Eller i det minste å forstå hvorfor noe skal gjøres, når ordren kommer.

Det blir ikke bedre enn dette, virkelig ikke. Utfordringa nå er å få litt mening ut av by- og kontortilværelsen igjen...

Halvgått ferie

Kiwi-Kiwi

Kristin sitt nye hus
 

Nicolas spiser seibiff

(Det er alt dere får, jeg må rekke hurtigbåten. Vi høres om ei ukes tid når jeg har rodd Trøndelag rundt!)