søndag 26. februar 2012

Nytt fra kanselliet

Jeg har et bilde! Det er av kontoret, det nye, her har jeg vært i helga. Det er egentlig sånn som bare stipendiater skal drive på med, men når folk kommer til å rope til deg i telefonen hvis det som skulle være ferdig på mandagen ikke er ferdig på mandagen, så er det nesten ikke som om du har noe valg.

(Kanskje de ikke hadde kommet til å rope. Kanskje de bare hadde hørtes litt avmålt skuffa ut i telefonen, og så veksla noen ord med sine kolleger om det etterpå, at denne jentungen som var satt på jobben ikke var det spøtt bedre enn han notoriske forseint-levereren som de hadde håpa at de skulle få bukt med ved å legge det felles tidsfrist-hovedansvaret på ei som er fersk og dermed pliktoppfyllende. Uansett: Ikke noe valg.)


Jeg driver altså og skriver. Det burde ikke være noen big deal, men det er skummelt med dette vitenskapelige, det skal være så etterrettelig og så sjangerkonservativt og jeg bruker virkelig mer tid på det her enn det som rimelig er. Og når det i tillegg viser seg at det som kommer ut er på ekstra anstrengt masteroppgave-engelsk, så tenkte jeg det kunne bli opptakten til en liten føljetong? Jeg tok med meg et par sitater heim, de er ekte og jeg har skrevet dem helt på ordentlig.

Her er ett:
For simulation purposes, we disregard a random subset of lines not located in multibeam transects during the sediment interpretation.

Fint, sant? Neste er enda mer velformulert:
The final set of selected variables is a synthesis of the variables indicated as most important by DCA analysis at each step of the hierarchical classification, in addition to the three categorical variables that cannot be evaluated by DCA.

Og dessuten dobbelt så langt, det er viktig. Det finnes nitten sider til i samme stilen, men resten fikk være igjen på jobb. Spørsmålet nå blir om noen medforfattere eller korrekturlesere kommer til å forbarme seg, eller om dette her ender opp med å bli stående ordrett i en publisert rapport, til skrekk og advarsel og som nok et hinder for effektiv kommunikasjon? Det vil vise seg, og gjett om jeg har tenkt å holde internett oppdatert.

torsdag 23. februar 2012

Laden er lukket

(Fortsatt ingen bilder? Tydeligvis ikke. Bedre tider kommer.)

Byens håndverkerforening fylte 165 år i går (90 år eldre enn kongen, 139 år eldre enn Simone), og i den forbindelse fikk foreningens direksjon ikle seg sine fineste kapper og hatter og bevitne overrekkelsen av trehundrevis av fagbrev til folk som har skjønt det her med å faktisk utdanne seg til en jobb. Frimurerlosjen var full av tømrere og anleggsmaskinførere og helsearbeidere og konditorer og landbruksmaskinmekanikere, og en urmaker, og en feier i flosshatt og uniform, og dessuten deres respektive foreldre og søsken som måtte trenge seg sammen på galleriet, og på scenen satt vi og kastet glans med et helt symfoniorkester. Det er rimelig lettjente penger til den usle orkesterkassen, og som bonus får man veldig bra oversikt over hvordan guttehårmotene varierer fra år til år - denne gangen var det knapt en eneste hockeysveis, men desto mer pigg. 

(Det var også litt underlig å spille i orkester i går, for dirigenten hadde blitt bedt om å hilse oss fra Andreas Lunnan. De to hadde nettopp snakka i telefon og vi hadde ham til konferansier på januarturnéen nå sist, så han kjente oss. Bare at nå har han jo plutselig dødd! Det er ikke en måned siden jeg og Andreas Lunnan løste kryssord ilag helt til jeg blei bilsjuk og måtte se en anna vei - det varte forresten ikke så lenge - og da virka det ikke som om han hadde tenkt å dø sånn med én gang. Huff, og dessuten syns jeg det er trist.)

Nå er det natt igjen, såklart, det blir alltid det. Og i morra, og i overmorra, og i helga, er det først og fremst skippertak som står på programmet, men hvis jeg er flink og heldig så blir jeg ferdig med det også en gang og kan konsentrere meg om å ha dårlig samvittighet for andre ting.

tirsdag 14. februar 2012

Man overholder ikke meldeplikten

Nei, man gjør visst ikke det, og før man vet ordet av det er allslags store begivenheter blitt gammelt nytt, og treffstatistikken er kjempehøg fordi folk driver og venter på å se om de blir skrevet om på internett, og til slutt er det så overveldende mye som skulle vært nevnt at det blir mye mer fristende å for eksempel lese tegneserier og spille munnspill enn å forfatte referater.

(På den annen side: Når man ikke overholder meldeplikten kan man også få gleden av å overraske sin mor på telefonen en alminnelig formiddag med at man er ventende heim i syvtida dagen etter.)

Så sånn er nå det. Det har vært et par uker med masse greier på gang, forretningsreise til folkehøgskole og enogtredveårsdag med tilfeldig kake på jobb og organisert restaurantbesøk på fritida, og diverse former for dårlig samvittighet i forskjellige stadier (men nå har jeg fått bukt med et par av dem, iallfall), men det meste har nå egentlig vært bra fint og det fineste av alt er jo at jeg har fått enda en ny slektning! Signe er tremenningen til Jonatan og bildene andre plasser på internett viser at hun har både øyne og hår og alt, men jeg hadde nå egentlig håpa at det skulle bli en sjans til å fotografere henne sjøl en gang før hun blir konfirmant? Gratulerer iallfall, og så på selveste Samefolkets dag. (I dag mener jeg forresten at det er et annet søskenbarn som fortjener gratulasjon óg, så gratulerer! Nei farsken, jeg rakk det visst ikke før det var blitt nytt døgn.)


Men nå: Natt.