(Fortsatt ingen bilder? Tydeligvis ikke. Bedre tider kommer.)
Byens håndverkerforening fylte 165 år i går (90 år eldre enn kongen, 139 år eldre enn Simone), og i den forbindelse fikk foreningens direksjon ikle seg sine fineste kapper og hatter og bevitne overrekkelsen av trehundrevis av fagbrev til folk som har skjønt det her med å faktisk utdanne seg til en jobb. Frimurerlosjen var full av tømrere og anleggsmaskinførere og helsearbeidere og konditorer og landbruksmaskinmekanikere, og en urmaker, og en feier i flosshatt og uniform, og dessuten deres respektive foreldre og søsken som måtte trenge seg sammen på galleriet, og på scenen satt vi og kastet glans med et helt symfoniorkester. Det er rimelig lettjente penger til den usle orkesterkassen, og som bonus får man veldig bra oversikt over hvordan guttehårmotene varierer fra år til år - denne gangen var det knapt en eneste hockeysveis, men desto mer pigg.
(Det var også litt underlig å spille i orkester i går, for dirigenten hadde blitt bedt om å hilse oss fra Andreas Lunnan. De to hadde nettopp snakka i telefon og vi hadde ham til konferansier på januarturnéen nå sist, så han kjente oss. Bare at nå har han jo plutselig dødd! Det er ikke en måned siden jeg og Andreas Lunnan løste kryssord ilag helt til jeg blei bilsjuk og måtte se en anna vei - det varte forresten ikke så lenge - og da virka det ikke som om han hadde tenkt å dø sånn med én gang. Huff, og dessuten syns jeg det er trist.)
Nå er det natt igjen, såklart, det blir alltid det. Og i morra, og i overmorra, og i helga, er det først og fremst skippertak som står på programmet, men hvis jeg er flink og heldig så blir jeg ferdig med det også en gang og kan konsentrere meg om å ha dårlig samvittighet for andre ting.
Byens håndverkerforening fylte 165 år i går (90 år eldre enn kongen, 139 år eldre enn Simone), og i den forbindelse fikk foreningens direksjon ikle seg sine fineste kapper og hatter og bevitne overrekkelsen av trehundrevis av fagbrev til folk som har skjønt det her med å faktisk utdanne seg til en jobb. Frimurerlosjen var full av tømrere og anleggsmaskinførere og helsearbeidere og konditorer og landbruksmaskinmekanikere, og en urmaker, og en feier i flosshatt og uniform, og dessuten deres respektive foreldre og søsken som måtte trenge seg sammen på galleriet, og på scenen satt vi og kastet glans med et helt symfoniorkester. Det er rimelig lettjente penger til den usle orkesterkassen, og som bonus får man veldig bra oversikt over hvordan guttehårmotene varierer fra år til år - denne gangen var det knapt en eneste hockeysveis, men desto mer pigg.
(Det var også litt underlig å spille i orkester i går, for dirigenten hadde blitt bedt om å hilse oss fra Andreas Lunnan. De to hadde nettopp snakka i telefon og vi hadde ham til konferansier på januarturnéen nå sist, så han kjente oss. Bare at nå har han jo plutselig dødd! Det er ikke en måned siden jeg og Andreas Lunnan løste kryssord ilag helt til jeg blei bilsjuk og måtte se en anna vei - det varte forresten ikke så lenge - og da virka det ikke som om han hadde tenkt å dø sånn med én gang. Huff, og dessuten syns jeg det er trist.)
Nå er det natt igjen, såklart, det blir alltid det. Og i morra, og i overmorra, og i helga, er det først og fremst skippertak som står på programmet, men hvis jeg er flink og heldig så blir jeg ferdig med det også en gang og kan konsentrere meg om å ha dårlig samvittighet for andre ting.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar