fredag 31. desember 2010

Kavalkade blir det ikke

Nei, skal man rekke å få 87 innlegg i 2010-arkivet er det bare å hive seg rundt! Jeg hadde vel opprinnelig tenkt å komme med nyttårskavalkade og greier, men hele året står jo oppsummert på høyresida her og de beste publiserbare bildene har jeg allerede brukt. Dessuten er det fortsatt halvanna uke igjen til jeg har holdt på med denne utleveringa i et helt år, så jeg føler ikke at jeg helt har ansienniteten som skal til for oppsummering og trekking av lange linjer.

I jula har det gått i avslapning, for det meste, og i familieselskaper i alle variasjoner fra juleansjosfrokost for fire til folkehøgskolefemtiårsdag for seksti-og-noe. Det har vist seg at det er en statistisk signifikant forskjell mellom størrelsen på heime-nettverket til en som gikk på videregående med nesten utelukkende hybelboere for ti år siden og bare har omgitt seg med utlendinger siden, og en som har alle klassekameratene sine heime på juleferie samtidig og dessuten bor i kollektiv med den samme gjengen på studiestedet - i og for seg ikke noen stor overraskelse. Man har spist og spist og spist, vært et par ganger på ski og i fjøsen og gått gjennom mange knallharde runder Bezzerwizzer med familiens andre soleklare representant for målgruppa. (Skal jeg forresten si hvem som vinner?)

Nå skytes det raketter i øst og vest og straks skal jeg være med i bilen som går til nyttårsfest i ødemarken, der jeg igjen skal opptre som Den Store Ungen, men det blir kos fordet! Så jeg må finne finskjorta og kontaktlinsene og gorillapodden, angre litt mer på at jeg ikke har ladda opp det eneste kamerabatteriet mitt og skynde meg å få årets siste bilde ut på internett:


Godt nyttår, da!

torsdag 23. desember 2010


Det nærmer seg jul, og jeg har bare én leser igjen, ifølge statistikken, så hei til deg! Her skal du få høre hva det har sysledes med i Eldhusbakeriet i dag: Rug/spelt-brød og sandbergbrød og kornbrød på metervis og valnøttbrød og myslibrød (som blei litt bleike, men smakte utmerket til kvelds, det ene som mor mi klarte å redde unna til seg sjøl og til bakerens barn og mann) og focaccia og horn og julebrød på juebrød på julebrød på julebrød og boller og krydderbrød og skillingsboller og vørterkake, som jeg nå omsider er blitt introdusert for, og sukkerbrødbunner som egentlig ikke var til salgs, men så blei de det likevel, og kanelsnurrer som jeg fikk lov til å snurre helt sjøl! De blei fine.




De blei faktisk så fine at det var best å gjømme dem, så ikke folk skulle bli så skuffa over at alle som var igjen var bortbestilt allerede.

Klokka halv ett var den mest kritiske fasen over, sier de som hadde ansvar for den (jeg har bare båret brød rundt omkring og merka ikke noe til den kritiske fasen), og det kom en bussjåfør inn og tok bilde:


Så sånn var nå det! Nå er det ferie i bakeriet, og det er natt til lillejulaften og jeg må pelle meg vekk så far min skal få bona golvet med eder & forbandelser. Får berge med meg katta opp på badet, stakkars.

mandag 20. desember 2010

Jeg skal bare

Det var vel egentlig meninga at jeg skulle skrive julebrev, er jeg redd. Det blir sikkert mye lettere å komme i gang med det hvis jeg bare får fikla litt med internett først! Kan det passe med mer enn fire tusen ord om juletrehentinga i går, kanskje?

Traktorkaravanen er på heimtur

Det poseres for familieportrett

Fullt av folk!

Men det var alt

(Og det tar nøyaktig to timer for et selskap på 26 å synge gjennom alle julesangene de samlet kan komme på!)

søndag 19. desember 2010

Uke 50

Det blir ikke stilongsjul på mor mi i år heller, sånn som hun begynte å drømme om den første og hittil eneste jula en av ungene ikke kom heim (det var meg og det var i 2007, og det har som sagt ikke gjentatt seg). Nå er vi nemlig igjen på plass rundt matbordet heime, både jeg og bror min, han kom med sørgående hurtigrute og slo meg på målstreken med halvanna time siden bussen min ikke var framme før klokka to. Da hadde jeg sittet på ræv i fjorten og en halv time og cirka åttehundreogsytti kilometer, og det forløp forsåvidt smertefritt og uproblematisk, til tross for at passasjervognene på den der Nordlandsbanen har standard og komfort som kinosalen på Sortland og dermed antakelig må være på nippet til å fredes som kulturminner.

(Skal vi forresten se om jeg i en parentes får inn et par bilder fra siste uka i Trondheim? Det er jo både det ene og det andre som er blitt fotografert og som må presenteres på internett for at det virkelig skal ha skjedd:


 ...for eksempel skigjengeri i Bymarka der Johan hadde påtatt seg ansvaret for å få singaporianeren til å dette, men ikke lyktes med det før i siste bakken der for eksempel jeg tok av meg skiene og spaserte ned, men ikke KP, nei, her skulle det ståes på ski til the bitter end...


...og for eksempel en luciafeiring det sto respekt av, med ekte safran og gløgg både med og uten, og gittarspæll og sangframføring og Johan sine spesialdesigna lusseugler og lusse-vikingskip (det var vikingene som begynte lucia-tradisjonen, nemlig, da de seilte til England for å vekke folk med levende lys) og lussesjiraffen fra et tidlig evolusjonsstadium:


...og nå er parentesen slutt, for resten av uka var det bare springing rundt i butikker og øldrikking som avslutning på bratsjsesongen og en viss pakking og rydding av hus og noen lange dager på jobb med digitalisering, og det blei det visst ingen bilder av, så nå kan jeg angre.)

Men heimturen altså? Det eneste jeg har å si er at det så cirka sånn ut ei stund, da jeg bare hadde en times tid på ræv ombord i ferga og én i bussen fra Lødingen igjen:


I heimhuset venta bror min og katta, men ikke mamma og Inger siden de var i full jobb med å skaffe folket brød til julesirkuset. Etter ei stund blei de da omsider fri, og kom opp og begynte å ommøblere for alvor - i morra er det juletrehenting i en skog der alle trærne er sånn 4-5 meter høge minst, men kan ha ganske fine topper, og i den forbindelse skal det dekkes langbord og kokes kakao til bortimot tredve gjester. Noen av disse har vært med på juletrehenteformiddagsfest hvert år siden de ble født for 20 år siden, så det er ikke noe tull.

Men noe er annerledes denne siste førjulssøndagen her. En av de aller mest faste gjestene kommer ikke til å være med og leite opp det største og stiligste treet i år, for han blei funnet livløs i skiløypa for ei uke siden og skal begraves på tirsdagen.

Nitten år. Det blir fullt i kirka.

I morra er det meningen at de skal komme hit, nesten alle de andre som begynte juletrehenterkarrieren sin da de var småunger som stappa i seg karameller og herja på puterommet i kjelleren, og som seinere blei større og spiste voksenmat, og enda større og var begynt på ungdomsskolen, men ikke var for kule til å leite juletre likevel. I fjor var de plutselig blitt så store at de var flytta hjemmefra omtrent hele gjengen, men de var kommet heim til jul og skulle selvfølgelig være med på juletrehentinga på Elvenes, det er jo tradisjon.

Og det er jo tradisjon. Så det blir jo formiddagsfest i år også, så klart. Men det kommer til å merkes at det er noen som mangler, og jeg lurer på hvordan det blir.

søndag 12. desember 2010

Jeg fikk en ananas av nissen

...men så satte jeg den trygt på ei hylle i biblioteket så ingen skulle hive den i oppryddinga, og så glømte jeg den! Nå håper jeg at den fortsatt står der når jeg kommer på jobb i morra, ellers var jo noen sin tyvekroning helt bortkasta.

Det var et vellykket julebord! Vi hadde julelunch først, et par timer med sjølskryt og lange taler og en overraskelsesopptreden av geologenes sakral-ironiske hylekor (som vi fikk sjokolade for, og en hel masse komplimenter etterhvert, riktignok skal det innrømmes at noen av komplimentene var av typen "det var jo virkelig en vanskelig tekst"), og sannelig klarte ikke vi gjørmeforskerne å hale i land prisen for årets lag! Det betyr penger til en lagtur til fremmede land igjen, og det er jo ikke å forakte, sjøl om det selvfølgelig ER mye interessant å se i grustakene i Melhus også.

Selve julebordsaktiviteten begynte klokka tre, og det passa meg jo bra siden jeg hadde planer om å sitte og fryse i Lademoen-kirka hele lørdagsformiddagen, for da de (vi) siste ble nødt til å gå heim fordi det ikke var noe mer julebord igjen var ikke klokka mer enn ett. Da hadde det vært dansing og ukulelespill og heimebrygga øl, det hadde dukka opp kolleger man aldri før hadde sett siden de vanligvis sitter innelåst på labben hele dagen (og dermed får jeg vel ikke sett dem igjen før neste julebord), og noen hadde liketil med seg en beibi. Han trivdes utmerket, han, men så var han jo italiener.

Okei, det var den rapporten det blei tid til, nå skal jeg rekke en buss og deretter en skitur med en singaporianer, og deretter noen søndagsåpne julestressbutikker, hadde jeg tenkt. Vi kommer tilbake med mer!

torsdag 9. desember 2010

(Dette er forsåvidt gammelt nytt)

Var det ikke noe jeg hadde tenkt å dele i dag?

Jo, nettopp, det var årets julegran:


Hvis noen skulle komme og spørre hva JEG syns, så kommer jeg først til å svare at dette ser passelig teit ut og at jeg nok hadde kommet til å skjemtes om det nå hadde vært MITT juletrepynteansvar som endte sånn her. Men da vil noen si at jamen, dette må de jo ha gjort med overlegg, det kan ikke være at Komiteen bare ikke SER at det ser teit ut! Og da må jeg tenke meg om, og så kanskje rette frustrasjonen en annen vei, for eksempel mot den typen folk som jeg antar er grunnen til at Komiteen måtte passe på å henge lysene så høyt at ingen kan få tak i dem i fylla. (Det kan være bra pinlig å være norsk i Syden og sånn, men fy fader det er fort gjort å miste troa på Verdens Beste Land ved å ta en tur i Midtbyen på ei lørdagsnatt også.)

Det kan vel forresten hende at jeg i min velvillighet tillegger Komiteen et hærverksforebyggende tiltak for mye, og at de rett og slett ikke syntes at det var så nøye om treet så ordentlig ut. Da er det iallfall ikke mer enn rett og rimelig at tilfeldige folk henger dem ut på internett, og nå har jeg bidratt med mitt.

søndag 5. desember 2010

Idealistens klagan

(Først av alt: Jeg glømte jo helt at jeg satt på en passende illustrasjon til googleoversetter-innlegget, men her er altså den! Jeg regner med at den blir leselig ved et klikk, om den ikke er det allerede, og så håper jeg at han eller hun fikk tak i noen hunder å rullere.) 


Det har vært ei helg av aller beste sort: Folk har lagd mat til meg hele tida og jeg har ikke måtta vaske opp engang. Kakaofrokost hos huseier og fancy-uer hos den Holländer og frønsj hos JannikogIne og kaker&snop hos Splitter Tine og Splitter Rita. I tillegg har jeg vunnet stort i det av alle brettspill i verden som passer best til min personlighet, utetemperaturen har gått opp et titalls grader og jeg har benytta anledninga til å sprade rundt i sommerbukse, og så har jeg endelig fått kjøpt meg en togbillett i retning heim så jeg til og med skal rekke førjulas store goretex- og gamasjselskap!

På fredagen er det julebord og på lørdagen er det konsert. (På fredagen skal jeg synge så folk hører det, det slipper jeg heldigvis på konserten.) På mandagen og tirsdagen og onsdagen og torsdagen er det vanlig kontoristgjerning som jeg mistenker det kommer til å bli litt stress med, siden det plutselig er en masse ting som SKAL være ferdig NÅ og hvis de ikke blir det er det MI skyld, men det får vel gå på et vis, jeg kjenner meg i det minste skikkelig uunnværlig for tida. Uka etter er det siste sjans til å stresse seg ferdig, og så vips er det heim til jul! Jeg gleder meg.

Det var forresten en juleborddetalj som jeg tenkte kanskje kunne være bloggverdig: Komiteen har en hemmelig plan som forutsetter at alle de julebordpåmeldte stiller med en liten innpakka gave, og det er spesifisert at denne under ingen omstendighet skal koste mer enn tyve kroner. Problemet blir dermed som følger: Går det an å finne noe som 1) koster under 20 kroner, 2) kan passere som allround-julegave til hvem som helst av de involverte og 3) IKKE ER SKRAP? For jeg er av den oppfatning at det produseres mer enn nok skrap i verden, og jeg vil jo helst ikke bidra til økt etterspørsel etter skrap, om det så bare er med en tyvekroning. Er man idealist, så er man nemlig idealist!

Enden på visa ble at jeg pakka inn en fin liten pakke juleaktige fiken fra en matbutikk. Da hadde jeg leita i tre dager. (Er man idealist, så hender det at man er takknemlig for at man ikke bare omsider er blitt en idealist med fast inntekt, men også en med tilstrekkelig mye fritid.) Nå gjenstår det å se hvordan de andre har løst problemet - jeg mistenker vel at de fleste kan ha operert med andre premisser i gavekjøpinga enn det jeg gjorde, spesielt hva gjelder punkt 3.

Og med dette var det blitt leggetid igjen, men jeg har faktisk et spørsmål på tampen, og det er litt i samme gata som det ovenstående: Lønner det seg virkelig å kjøpe økologisk løk når halvparten bestandig må hives fordi den er råtten? Da må de jo produsere og transportere dobbelt så mye løk for at jeg skal bli mett! Som sagt, det er slettes ikke bare enkelt å skulle redde verden hver gang man er ute og forbruker.

tirsdag 30. november 2010

Vi setter over til google

Noen ganger hender det at folk skriver på for eksempel finsk på internett sjøl om jeg har lyst til å lese det og ikke kan så mye finsk utover "draugen hveser i heisen". Da går det an å hente fram Google Translate og kjøre teksten en runde gjennom der, så ender man opp med et resultat som er cirka like sannsynlig som langtidsvarselet på Yr, men som i det minste er underholdende og gir deg en idé om hvilket land forfatteren har vært i siden sist og om hvem som har bursdag (gratulerer Eeva!). Det er jo egentlig utrolig at det går an med helautomatisk oversettelse, og ikke spesielt utrolig at det ikke blir perfekt, og dessuten litt interessant at søppelpostere og reklamefolk ikke skjønner at jeg blir mistenksom når folk later som de er norske til meg. (Kanskje det ikke er så farlig for dem om jeg sitter her og er mistenksom så lenge jeg ikke mangler potens, hår, penger eller utdannelse, for da er jeg jo ikke i primær-målgruppa.)

Andre ganger kan det vel være at folk lurer på hva jeg ville ha sagt om jeg hadde skrevet blogg på engelsk? Jeg kan tenke meg at de også vil ende opp med å prøve googletransetrikset, og i dag gjorde jeg et eksperiment sjøl for å få et inntrykk av nøyaktig hvor strålende underholdning det kan bli av det jeg skriver. Resultatet var imidlertid litt nedslående! Der Sanja sine bloggposter blir kryptiske og rebusaktige og fulle av finsk, der blir mine seende ut som om jeg bare er passelig dårlig i fremmedspråk. Det er noen få gullkorn (sundreven dongeribukse = healthy fox jeans), men ellers er det mest banalt, og dessuten mistenkelig mange setninger som oversettes som det motsatte av det jeg mente? Så det jeg måtte ha av ikke-norsktalende publikum sitter igjen med et inntrykk av at jeg faktisk sjøl syns jeg er skikkelig tøff som er på hyttetur uten å være utenfor døra, og at jeg lar meg overraske av at det lages rosa jenteklær og trives med å ha vondt i hodet.

Men tatt i betraktning av at jeg har maks én potensiell translateleser for øyeblikket (heia Kimmo!), så har jeg egentlig bestemt meg for å ikke gruble mer på det her, ikke skal jeg be folk om å være så snill å la være å lese på engelsk heller så lenge dere husker på at jeg egentlig er skikkelig vittig og velformulert. Det var nemlig opprinnelig noe ganske annet jeg hadde tenkt å fortelle om i dag, før jeg ble så opptatt med å produsere feilaktige versjoner av gammelt nytt. Det har riktignok en kobling til google translate, da! Saken er den at jeg fylte ut et elektronisk skjema i dag, og da jeg mente at jeg var ferdig trykte jeg på en knapp og håpte at det var den rette, for jeg forsto ikke hva som sto på den. Dermed kom jeg til en blank side der det sto med små, små kyrilliske bokstaver: Спасибо! Ваша заявка принята!

Og hadde det ikke vært for automatisk oversetting da, så hadde jeg aldri skjønt at dette betyr at de takker og sier at søknaden er akseptert, og det igjen betyr at jeg kan se fram til å feire tredveårsdagen min på flyet til St. Petersburg der jeg skal representere konge og fedreland på "Den andre internasjonale praktiske vitenskapskonferansen for unge forskere og spesialister viet til minnet etter akademikeren A.P. Karpinsky"...

Se det hadde dere ikke forventet, det hadde iallfall ikke jeg.



(Her er et bilde av akademikeren, det kom med ved en feiltakelse og jeg har ikke hjerte til å ta det bort igjen.)

søndag 28. november 2010

Tosifra antall minusgrader

Frostvinter i Trondheim: Jeg liker den. Det er Kåre Tveter-lys når jeg går til jobb om morraen, jeg må ikke ha på regnbukse hvis jeg vil sykle, utenlandsmødre med skaut og skjørt trekker også ungene på akebrett og jeg er ekstra fornøyd med at jeg slipper å ha bil når jeg ser de blankpolerte bremsesporene i bakkene på Møllenberg.

Jeg trives godt med minusgrader, jeg. Kanskje best, faktisk, samme hvor jeg bor hen. Da kan jeg nemlig gå og flotte meg med sko som er lagd av uskyldige hjelpeløse beibiseler, og jeg kan flire av dem som i all sin forfengelighet ikke kommer på at det går an å gå med stilongs. (Når det er sånn som det har vært i det siste tror jeg riktignok at det er et flertall av stilongsbrukere blant oss som går og sykler om morraen. Til og med tynne rockegutter i tredveårsalderen med sundreven dongeribukse! Det er altså ikke egentlig noen konkrete jeg går der og flirer av. Lue bruker folk for det meste også, OG refleks, de er så flinke. Og en annen observasjon er at det ikke virker som om det LAGES rosa vinterjakker, kan det virkelig stemme? Jeg kan passere skoleunger på bare noen få meters hold uten at jeg nødvendigvis får opplyst hvilket kjønn de er. Det gleder meg!)

Hadde det ikke vært for min indre gjerrigknark og miljøverner, så hadde altså alt vært bare velstand. Nå er det imidlertid sånn at jeg bor i en leilighet som praktisk talt bare har yttervegger med store fine vinduer i, og da skjer det lett at innetemperaturen kryper under komfortnivå, iallfall når man som jeg tenker at det er fyring for kråkene diluks å ha på en masse strøm på dagtid, når jeg ikke er her likevel, eller på natta når jeg sover. Bare de to potteplantene overlever og jeg slipper å gå med skjerf og votter inne syns jeg egentlig ikke det er noe problem om oppvaskmidlet fryser i flaska, hvis det skulle dukke opp en gjest får jeg heller guffe opp den lille bråkeovnen.

Men nå er det jo helg, og det er mannskitkaldt, og jeg hadde tenkt å være inne. Bare at mens jeg satt her og pusla med mitt, så blei datamaskinen plutselig så blaut av at det begynte å dryppe fra hemse-senga! Det var jo ikke noen ideell situasjon, og løsningen ble av-ising av takvinduet ved hjelp av vifteovn, steikespade og gamle kommunistaviser. Nå er det motbydelig varmt der oppe i soveromsfløyen, men det virker som det tørkes opp etterhvert. Spørsmålet blir hvordan jeg bør forholde meg til "is på innsida av vinduet"-problematikken framover? Det gjør meg jo ikke så mye at den ER der, nemlig, men jeg innser jo at det ikke er holdbart å plutselig kunne få stua full av vann hvis det blir mildvær eller selskapeligheter. Så kanskje jeg blir nødt til å begynne med en sivilisert hustemperatur døgnet rundt, men det innebærer nødvendigvis at jeg må ha det varmt når jeg sover også! Og det vantrives jeg med, jeg blir tung i hodet og klam overalt.

Så det er altså et frostvinter-kontra, det der. Men tatt i betraktning at det andre irriterende vinterproblemet jeg har er at jeg ikke klarer å opprettholde normal kroppstemperatur under dyne og pledd og med vinduet igjen når det blir kaldere enn ti minusgrader, og at disse to egentlig utligner hverandre til en viss grad, så burde jeg kanskje ikke surke så veldig.

Det er så forsmedelig, forresten, det med kroppstemperaturen. Jeg oppdaga det første gang da jeg skulle begynne å være singel på Svalbard - her har jeg krangla meg til åpent vindu i alle år, og med det samme jeg kan begynne å bestemme helt sjøl viser det seg at kroppen ikke takler oppvarmingsjobben alene. Nå for tida arter det seg sånn at jeg våkner flere ganger i løpet av natta fordi jeg holder på å fryse ihjel, og det er jo i og for seg en nyttig selvoppholdelsesmekanisme. (En mulig løsning på problemet kan være å lure med seg folk til sengs, så hvis jeg nå skal begynne å ha det varmt ryker mitt beste sjekketriks. Sånt må man også ta med i overveielsen.)


Jøss, det her begynner å bli langt? Og enda har jeg ikke nevnt Hølonda-hytteturen som jeg var på i nøyaktig 22 timer inkludert transport. Den var artig! Det var postkortfrost og puddersnø og jeg var i min beste kontorform, men kom fram likevel. Så ble det hytteliv til den lyse morgen (jeg tøffa meg veldig, kan dere tro), og sein start på neste dag, og et tilbud om å kjøre skuter som jeg takka nei til, og pudderkjøring ned igjen.

Det blei lite dokumentering, mest fordi det var natt og 25 minusgrader. Før vi gikk ned måtte jeg ta ett eneste bilde for skams skyld, og med det tror jeg vi avslutter, for nå skal jeg endelig ut og spise sushi med Renate snart og da forventes det at man har på seg klær og synsfremmende hjelpemidler, så det må jeg lete litt etter.

Pictures or it didn't happen, altså:

Iallfall skiene mine har vært på hyttetur! Og Kjetil sine. (De øvrige oppmøtte var sånne skuterlatsabber.)

fredag 26. november 2010

Vinter... (the REAL DEAL)

Vørterkakesøkinga eskalerer. Jeg blir nødt til å begynne å skrive mer om pupper eller noe.

Men nok om det, for akkurat nå er det som sagt


 - til de grader at jeg har brukt kvelden på å pakke alt jeg disponerer av ullklær i ryggsekken, og jeg har skrapa gammel rødswix og lagt på ny som er grønn, og jeg har funnet fram min kjæreste eiendel dunsoveposen. I helga skal jeg ut og møte trøndere i deres rette element (granskogen), for jeg var opprinnelig invitert til Hølonda på rådyrjakt, men siden det er så kaldt at hundene kommer til å fryse forderva blir det alminnelig hyttetur isteden. Ingeniøren som inviterer traff jeg forrige fredag på en kjøpesenterkafe, for første gang siden SIST jeg var på hyttetur på Hølonda (det kan ha vært i 2006, omtrent), det viste seg at han var blitt familiefar allerede i fjor på denne tida. Snodig å møte unger man ikke har visst om! Sånn er det å ikke ha feisbukk, mine damer og herrer.

Det var bare det jeg ville si ifra om, men det blir vel mer skriving en anna dag, iallfall nå som jeg driver og lover meg bort med allslags innlegg som jeg visstnok skal forfatte 'neste gang'. Vi får se om vinteren varer lenge nok til at jeg rekker en pro-et-contra før jeg glemmer alt det viktigste.

tirsdag 23. november 2010

Folket vil ha hvetekake (og saubilder)

Vet dere hva? Jeg har jo sånn nettsidestatistikkverktøy som forteller meg cirka hvor mange som leser det her, cirka hvor de bor og nøyaktig hvordan de har funnet fram hit. Det er jo ikke voldsomt mange det dreier seg om, og de fleste kommer hit med vilje, men så slenger det jo en og annen googler. De søker etter "suboptimalt" og "strømpebukse" og "oljehyr" og sånt, og "saubilder". (Akkurat den siste var jeg så fornøyd med, og tenkte at her har du jammen kommet til rett plass, mister, men så begynte jeg å mistenke at det kunne være noe pornogreier, og det får jeg verken bekrefta eller avkrefta siden jeg i siste øyeblikk kom til fornuft og lot være å google "saubilde +porno".)

Nå, imidlertid, begynner det å merkes at det er en måneds tid til jul. Nå er det mest populære jeg noen gang har skrevet den teksten som har en overskrift som kan tolkes dithen at det påfølgende muligens vil inneholde oppskrifter på BÅDE vørterkake og hvetekake (okei, her). Og jeg skulle så gjerne bidratt med det, men jeg må innrømme at jeg nesten ikke vet hva vørterkake ER, og ikke har jeg noen innsideinformasjon om hvetekake heller. (Hvis det er det samme som julebrød så kan jeg videreformidle et rykte om at søskenbarnet mitt baker det av bolledeig...) Så dere blir nok nødt til å google videre, dessverre, med mindre dere bor i eller rundt Vesterålen, for DA er det jo bare å ta en tur til Eldhusbakeriet, og så ordner mor mi biffen. Nå også med gavekort, i anledning julen! (Er dette sånn blogg-snikreklame som det skrives så mye om, forresten?)

Og med det var det blitt leggetid, men jeg øyner jo en anledning til å legge ut et bilde av en sau! Værsågod og ingen årsak.

 
(En annen gang skal jeg forresten skrive et helt innlegg med bare rimord på "helg" og på "bål", for det er det tydeligvis også et søkeordmarked for. Men jeg kommer på omtrent hundrevis uten å tenke meg om, så det blir ikke i kveld.)

søndag 21. november 2010

Hva med litt tilfeldig informasjon?

Det er altså vinter i Trøndelag. (Jeg var ute i dag og hadde tenkt å kanskje prøve å ta noen bilder av den, men det blei bare manuellfokuserte ender med vekslende kvalitetsgrad.) Det er skiføre i Bymarka og foreløpig har jeg nok med andre folk sine historier om uhemmet ræserskiløperaggresjon, jeg trenger ikke å utfordre skjebnen sjøl. I byen er det mer aking som er tingen, og alle akebakkene jeg har sett til nå ender i enten en murvegg eller en bilvei, med den utenfor Samfundet som et hederlig unntak - den ender i Nidelva.

(Det var da voldsomt til ender! Her er et par til, så blir det fred:

...og nå er parentesen ferdig.)

Mor mi hadde bursdag i går! Det markerte jeg ved å skåle i min aller beste whisky helt alene midt på natta, etter å ha spist pai heime hos verdens største pusekatt på Marienborg. Jeg gikk meg bort to ganger på tur dit, enda jeg hadde sjekka gule sider opptil flere ganger før jeg starta. Det var det her med stedssans og/eller morsinstinkt, jeg hadde vært ubrukelig i steinalderen.

Tilbake til brennevinet: På Svalbard en gang skulle jeg kjøpe whisky-gave til mamma til jul eller noe, men fikk ikke LOV av ekspeditøren til å kjøpe den som jeg hadde fått beskjed om at hun ønska seg, for den gikk det da umulig an at ei mor kunne like. Hun tok det pent da jeg kom med damespriten, men jeg skjønte jo at jeg skulle ha stått litt mer på krava, og siden den gang har jeg nok ikke nevnt min mor en eneste gang jeg har vært på polet. (Her i byen er det forresten om å kjøpe sprit som er dyr nok, for hvis jeg prøver meg på ei flaske Captain Morgan eller noe sånt, så blir de så mistenksomme og jeg må dokumentere at jeg straks er tredve år.)

Nei, det får holde. Neste gang blir det nok mer om det her med vinter (for og imot), og kanskje litt bedre sammenheng og flyt, hvis dere er heldige?

mandag 15. november 2010

Pøbelstreker III


Hvil i fred, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Noen savner dere så mye at de måtte skrive det opp på hele Lademoen.

(Sjøl antar jeg at dette er en stille protest mot at foreninga for et par år siden fant ut at de var pukka nødt til å begynne å hete "Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner". Det er den kjente "Fol-ke-ak-sjo-nen-ol-je-fritt-Lo-fo-ten-Ves-ter-å-len-og-Sen-ja"-navngivingsstrategien, bare at LLH i det minste har en forkortelse.)

torsdag 11. november 2010

Yte etter evne


I dag har jeg gjort noe samfunnsnyttig på jobb, jeg har bidratt med mine GIS-kunnskaper til utredninga av et visst medieomtalt sjøkabelalternativ! Bare bittelitt, altså, jeg hjalp vel strengt tatt bare en som hadde lovt å levere data til den geologen som sitter i det ene utvalget, men det fortjener da virkelig å bli nevnt på internett likevel.

Ikke at jeg ikke er samfunnsnyttig ellers, her jobbes det jo for og med kommuner og forvaltere og den ene og den andre til vanlig, men det jeg brukte resten av dagen i dag på var å bli klar over at jeg åpenbart er et naturtalent når det gjelder å skille mellom slamholdig sand og sandholdig slam på øyemål.

Det er fint å være et naturtalent.

tirsdag 9. november 2010

"%a Humerous Vegetable"


It is most droll.
(Ut og les Terry Pratchett!)

søndag 7. november 2010

Havet og grusen og kjærligheta


Vi var på en ny ekskursjon nå på fredagen, det var som en slags lagtur. I fjor på denne tida var det mozzarellaeting i Roma og omegn, denne gangen gikk det i trønderske grustak med en kaffepause på Sandmoen kro. Det var stort sett høljeregn og jeg er for dårlig i trøndelagsgeografi til at jeg skjønte helt hvor vi egentlig var til enhver tid, men samtidig var det - med fare for å høres ut som en håpløs nerd - artig også!  Kvartærgeologi er jo nesten det eneste jeg føler at jeg virkelig har lært ordentlig (det er kanskje derfor jeg synes det er så lett, og at alt det andre er så mye vanskeligere at de som kan sånt må være skikkelig glupe og flinke, og hardt arbeidende ikke minst), og det er akkurat som å pusle puslespill: Hvis brefronten sto her da havet nådde opp dit, så må dette være et breelvdelta, men det er jo marin leire oppå det, og da må vi lete etter den biten som viser at marin grense egentlig er her, og at breen da nådde fram hit.

Iallfall. Jeg begynte å lage en informativ collage som skulle vise de forskjellige lokalitetene og hvordan været var der, men nå har jeg bestemt at det blir for kjedelig, her er isteden været på en helt annen lokalitet, nemlig Steiraneset:

 

Mor mi sa at hvis vi hadde bodd i Svolvær hadde jeg ikke fått lov til å gå i fjæra hvis det var storm, men akkurat langs Sortlandssundet var det visst okei. Jeg blei søkkblaut og alle bildene mer eller mindre uskarpe, men jammen fant jeg ikke bare én, men to mesosoiske flyttblokker som jeg ikke skal plage dere mer med foreløpig.

Hva mer? Jeg hadde samla materiale til et siste kapittel i innhøstings-føljetongen, men nå kommer det på feil plass i bloggkronologien, og da går det jo ikke an. Det dreier seg om traktkantarell, som jeg aldri har sett på ordentlig før og langt mindre plukka, men en runde inni et plantefelt resulterte i følgende: 


...som etter en formiddag på ettervarmen i eldhuset var redusert til to spiseskeier svart sopprusk, og dermed opptok MYE mindre plass i håndbagasjen. Det beste er uansett at jeg har lært meg en ny sopp, hurra! Og det var ikke så verst fint i soppskogen heller, siste helga i oktober.


Da skulle det vel bare være saubildet som gjenstår, nesten? Det her er årets kåravær. Han er et stort og snilt lam, og i den grad en vær kan ha forventninger er han priviligert, for han er den eneste i fjøsen som kommer til å få dem innfridd. Først til neste høst blir det klart om han er en av dem som det er verdt å fôre og stelle i månedsvis bare for noen ukers lystbetont arbeid rundt jul. Hvis ikke får han ikke fortsette karrieren etter prøvetida, som forøvrig starter ganske snart, men den tid den sorg!

torsdag 4. november 2010

Oi oi oi

Heisann hoppsan, her er jeg i Trondheim igjen og hadde etterhvert tenkt å få tynt noen bilder ut av minnekortet. Det var litt uprofesjonelt å reise land og strand rundt uten overføringskabel! Man har avfotografert både folk og fe og vær og vind og himmel og hav hele langhelga, og så må man vente helt til i dag før man får se om man har fått til noe som kan vises på skjerm større enn to og en halv tomme.

Det ser imidlertid lovende ut, så her må det visst oppdateres blogg i massevis før det skjer noe nytt og mer spennende. Og mens dere venter i spenning på flere sau-bilder fra Elvenes kan jeg jo vise hvordan det gikk med den høstfestoverraskelsen som vi hadde øvd inn? Nå bør det komme krystallklart fram av de følgende bildene at oioi-stuntet var festens udiskutable høydepunkt, så jeg sier ikke noe mer om den saken, anna enn at jeg tenkte dere skulle bli nødt til å klikke på en "les mer"-knapp for å se dem? Kanskje jeg får det til, værsågod uansett:

onsdag 27. oktober 2010

Vi oppdaterer

Nå har jeg bakt ei kake til geologene, og den skal spises i morra klokka to på det Hemmelige Rommet, som jeg forøvrig fortsatt ikke har tilgang til. (Den må vel gå i orden snart, den søknaden? Alle de andre i gangen slipper inn der, til og med han som har tjenestegjort i den sovjetiske hæren.) Det er sånn kake som sjefen ikke liker, men han kan bare ha det så godt! Dessuten tror jeg muligens han er borte på møte i morra.

Det er litt på grensa til hektisk for tida, med abstract som ikke har noen tilfredsstillende norsk oversettelse og som skal skrives og leveres, med figurmakeri og posterdiskusjoner på tvers av bra mange breddegrader (det vil si seks), med innspurt i høstfestforberedelsene som ikke er helt sånn som høstfestforberedelser var i gamle dager og med et fly som skal rekkes på lørdagen klokka elleve. Så står sykkelen der til spott og spe med nypunkterte vinterdekk som jeg har sørga for sjøl siden alt jeg eide av dekksspaker blei overmanna av materialtretthet på søndagen, og da jeg hadde knekt den ene etter den andre måtte jeg finne på noe lurt for å få av og på de der dekkene, men det jeg endte opp med var tydeligvis ikke så lurt likevel. Nå er det forresten mildvær igjen og det hadde vært fint sommerdekkføre, men det hjelper jo ikke meg.

Fly, ja? Jeg kan informere enkelte lesere om at jeg faktisk har tenkt å lande på Skagen på lørdagen, jeg skal nemlig heim IGJEN (de andre par leserne vet det allerede). Bare et par dager, altså! På tirsdagen er jeg forretningsreisende til Harstad, det er det som liksom er påskuddet for heimturen. Jeg gleder meg, men først må jeg visst bli ferdig med voldsomt mange ting. Bra at kakebakinga er ute av verden, iallfall, for nå kan jeg legge meg med god samvittighet.

torsdag 21. oktober 2010

Ikke kirsebærblomster denne gangen


Hortensiabedet i går: Piggdekksesongen ser ut til å være i gang! Jeg syns nettopp jeg tok dem av sykkelen, men det kan jo dokumenteres at det faktisk var den 11. april. Det er vel bare å legge om først som sist, tenker jeg, men inntil jeg kommer meg så langt spaserer jeg til jobb. Det er passelig langt og tar ikke altfor mye tid, forutsatt at man ikke skal stoppe og ta bilder av alt hele tida. Sånn her var det for eksempel i dag:




Og svinkaldt er det også, det bare kommer ikke så klart fram når det er sånn strålende sol og fargerik vegetasjon. I morra står valget mellom strømpebukse og blærekatarr. (Avstemning i kommentarfeltet? Kanskje ikke.)

Det er underlig med høst her på sydlige breddegrader. I fjor var det september veldig lenge, og så ble det plutselig jul! Jeg merker noe av det samme i år, og har kommet fram til at det er så mye sol hele tida at jeg ikke får med meg at det blir seint på året. Det var da også noe å føle seg malplassert for, utakknemlige unge. Det er faktisk veldig fint nedi her nå, skal jeg si dere! Og jeg ser rådyr fra kontorvinduet, og jobben min akkurat nå går ut på å se på breiflabb på video mens jeg hører på all musikken i hele verden, og ikke minst er det rett før det blir helg. 

tirsdag 19. oktober 2010

Pøbelstreker II - oppfølging!

Denne har dere sett før.



Men den blir bare bedre og bedre...


FUCK THE POLICHE!

lørdag 16. oktober 2010

Sending!


Det er den tida på året da samvittighetsfulle mødre pakker markens grøde i smartpost-esker og sender dem til sine barn. Iallefall gjør mi mor det, i år tror jeg det må være tiende gang, og jeg skryter stadig like mye til alle jeg treffer ("i går fikk jeg potet og gulrot i posten"). Nytt den her gangen er klippfisk! Den er det far min som har bidratt med, og den er schvær og skal bli til bacalao før eller seinere. Hjertelig takk, det har jeg sagt per tekstmelding allerede, men nå er det enda mer sant siden det ligger på nett.


...Men det ser ut som om dette er alt som blir sagt i dag, for det er bøll med det her internettet og jeg gidder ikke å sitte her og vente hele kvelden. Her er de to andre bildene jeg med nød & neppe har fått lasta opp, det er fra i går da det var geolog-ekskursjon i bynære strøk. Det gikk mye i nærseing på stein og i risikering av liv og lemmer i grøfta langs veien til Flakk. (Jeg lurer på hvordan de klarte å få kartlagt noenting som helst, de geologene som holdt på i gamle dager før det fantes veiskjæringer overalt.)




Nei, jeg må skynde meg å trykke på publiser-knappen før nettet ryker igjen!


mandag 11. oktober 2010

Kystkulturell helg på Stadsbygda


Så var Braute-båten kommet på land, med god manns hjelp. Alle båtlagene på Fosen kjenner tydeligvis sin besøkelsestid og hadde lagt sine respektive oppsett til den helga det tilfeldigvis skulle være fullt av dugnadsfolk på museet likevel, og det endte med at vi fikk båret opp SEKS fembøringsstore åfjordsbåter på våre brede rygger. Det gikk silkefint! Synd at jeg er for samvittighetsfull til å bare stå og ta bilde når folk bærer båt. (Men her fant jeg et bilde av Ulf Johansen som viser prinsippet sjøl om det er en helt anna plass og en helt anna fembøring!)


Det var ei knallbra helg med båtsett og vedlikehold og vasking og smøring og lettere løsemiddelskader, og med årsmøte og fest og gjensyn med gamle kjenninger. Jeg har påtatt meg oppgaver i båtlaget og generelt oppført meg som om jeg har vært med der i åresvis. Det føles veldig naturlig, men jeg lurer kanskje litt på hvordan det oppfattes? Nåh, det er vel ikke så nøye. Det var på høy tid at jeg kom meg med i denne gjengen, iallfall! Og neste sommer skal det segles i Nordland, etter planen, det kan umulig bli annet enn bra. Hører du, Sanja?

(Til slutt: Stein!)
Nå er det mest finkultur på tapeten framover, med orkestertrening i morra og i overmorra og operakonsert på torsdagen (kom, alle i Trondheim, det er klokka halv åtte i Lademoen kirke og Carmen sjøl er suveren). Og om ikke så lenge skal jeg framføre en sang med ukuleleakkompagnement foran to hundre geologer på fest, men det regnes kanskje ikke som finkultur i riktig like stor grad, spesielt tatt i betraktning at teksten handler om en fugl med for store testikler. Stadig nye utfordringer, altså!

(Hvis det forresten ringer en bjelle hos min fasteste leser når det gjelder sangen, så overrasker det meg ikke, for det kan hende du husker den fra førtiårsdagen din..? Oi oi oi, sier jeg bare.)

fredag 8. oktober 2010

Hundre bilder av stein

Det var altså hyttetur i helga, med Johan og Renate til ei stor tom DNT-hytte i Oslo og Omegn, det vil i denne sammenhengen si Røros-traktene. Jeg er fortsatt utakknemlig nok til å synes det er forbanna upraktisk å bo i en landsdel der man må kjøre tre timer i bil for å komme i nærheten av fjell, men på den annen side er jeg jo faktisk takknemlig for at jeg kjenner folk som HAR bil og som inviterer på tur og gidder å kjøre langt! For det var ei fin helg, nemlig, og fredelig - vi hadde sett for oss at det skulle kry av småbarnsfamilier på høstferie-turistforeningshyttetur, men traff ikke en sjel, enda hytta ligger 20 minutters spasertur på grusvei fra parkeringsplassen.

Første dagen var det mørkt, og man skulle øve seg på å ta stjernebilder, men var ikke riktig tålmodig nok og så blei det så kaldt på fingrene:


Andre dagen var det regn og vind og vi gikk opp på et lite fjell. Her fikk Johan årstidens høyeste ønske innfridd, for isen holdt! (Dette betyr at skridsko-sesongen snart kan erklæres for åpnet, det er derfor det er så viktig.)


Fjellet var for lite og for nært til at det kunne kalles en dagstur å gå opp og ned der, og for tomt og kaldt til at det var noe blivende formiddagsmatsted, så vi fant et annet, det het Raudhammaren. Og her slo geologsyken til, for på Raudhammaren var det nemlig spennende stein! Dermed gikk det som det måtte gå: På resten av bildene fra fjellturen er Johan og Renate til nød med som målestokk. Sånn blir det alltid, jeg kan ikke for det, trikset er å sortere bort de hundre steinbildene før jeg skal vise folk hvordan jeg har hatt det på tur.

(Jeg tok opp problematikken i lunchen på jobb her en dag, og Tine sier at hun tar iallfall IKKE bilder av stein på fritida, det får være måte på. Men Tine er i motsetning til meg strukturgeolog og kan det her med stein, og jeg må bare si til mitt forsvar at jeg tar ikke så veldig mange bilder av gjørme på fritida heller.)

Det var fin stein, da:




Og gamle gruver! (Poseringa er litt anstrengt, for jeg holder på med å passe meg for et bunnløst hull.)



Og vind! Og stein! Men til slutt ble det nok og vi gikk heim til hytta igjen, der stekte Renate vaffellapper og vi spilte spill til det var blitt nesten natt. På søndagen ble det avholdt samvittighetsfull betalingsseremoni:


...og så for vi til Røros og spora opp en kafé eller to (og hilste på den samme staselige pusekatten som var der sist) og så var det toogenhalvtimerskjøring og så var vi tilbake i byen. Og nå er jo det her snart ei uke siden, og det er tid for nye eventyr, for den her helga er det nemlig en fembøring som skal bæres på land! Følg med i neste episode.

fredag 1. oktober 2010

Brød i posten

Æsj, det er tull med bildeopplasting og jeg får ikke vist fram 60-kroners-porto-rugbrødet mitt som kom i posten fra Eldhusbakeriet. Det lar seg sikkert ordne etterhvert, men akkurat nuh må jeg visst pakke til hyttetur! Den kan det jo også hende at det blir mer av etterhvert, fram til da får dere ha god helg.

Oppdatering: Her! Med brødstempel fra Usbekistan.

tirsdag 28. september 2010

Tid å hausta inn (4)


Og nå: Kirsebær!

Det er spennende, jeg har aldri vært i nærheten av ekte levende kirsebær før. De er så artige å plukke, de er glatte og spenstige som øyeepler og man må klatre opp i et tre for å få tak i dem. Riktignok aner jeg ikke hva jeg skal bruke dem til, og ikke den mengden med plommer jeg har blitt forært av huseier heller, så si endelig fra hvis du har erfaring med oppbevaring av eksotisk frukt.


Snadder i boks
Det har skjedd andre ting siden sist også, og iallfall én av dem fortjener å dokumenteres skikkelig: Johan sin nye surströmminglunch-i-Festningsparken-tradisjon. Surströmming høres fullstendig motbydelig ut på papiret, lukter enda verre og må åpnes utendørs inni en plastpose eller under vann, men det interessante er at hele seremonien med boksåpning og påfølgende filetering og dissekering av halvråtten østersjøsild gjør at når man omsider har mota seg opp til å putte det her i munnen, så er smaken nesten en positiv overraskelse. Jeg spiste to, på flatbrød med potet og løk og rømme, og kommer sikkert til å delta igjen neste år, om enn bare for å tøffe meg overfor eventuelle nye. 

Men den hevder seg i toppsjiktet på lista over all verdens ekle tradisjonsmat, den gjør det. Riktignok ikke HELT på topp, for foreløpig har jeg ikke kommet over noe som kan måle seg i uspiselighet med kæstur hákarl. Mer om det en anna gang, kanskje!