tirsdag 27. mars 2012

Mer fra kanselliet

I dag baker jeg brød og kan rapportere om at pinnedyret Hannibal muligens har begynt å legge egg. Og jeg har booka ny plass for Geopils på fredagen (den så sympatisk ut og dessuten er det enda kortere vei heim enn det var fra der vi var sist - jobbølarrangørens privilegium), og jeg har demonstrert at jeg helt fint klarer å klatre opp på styrhustaket fra bakken på Seisma-båten under kontrollerte forhold, og i forrige uke var det filmfestival og jeg rakk å se tre bra filmer og en passelig, og på onsdagen er det konsert og i morratidlig var det fare for at jeg skulle måtte ta fly til Stavanger, men det slapp jeg.

Og snart er det påske og den akademiske skriveperioden går mot slutten! Nå er rapporten rundt tredve sider lang og jeg har lagd nitten skikkelig fine figurer, altså, og så har jeg fått kjærkommen hjelp til vitenskapelisering av teksten fra noen som behersker både språket og sjangeren (det var bra hun rakk å komme gjennom alt før hun gikk hen og brakk armen da vi hadde skidag). Hadde jeg hatt de rette tekstbehandlingsprogrammer på datamaskinen her, så skulle jeg ha illustrert med eksempler på tekstfarge før og etter korrigering, men det får være til en annen dag. Rødt er en gjenganger, kan jeg avsløre.

Men iallfall! Det var de der sitatene, husker dere dem fra sist? Jeg tror vi er oppe i rundt seks versjoner av teksten som noen andre enn jeg sjøl har korrigert nå, og det første skrekkeksemplet, det med "disregard a random subset" overlevde bare de to første retterundene før noen viste handlekraft og forandra det til

In an attempt to simulate the situation that video lines were planned without the availability of backscatter data to guide sampling, we randomly omitted some of the video transects from consideration when interpreting the sediment maps [...]

Bedre? Sikkert. Vitenskapeligere og mer engelsk? Absolutt. Økt tilgjengelighet for leseren? Kanskje ikke nødvendigvis. Sjanger er imidlertid sjanger og den som vil bli tatt alvorlig blant de store har værsågod å lære seg hvordan det skal være. Men det er ikke sikkert det er uoppnåelig, det ser jeg av mitt andre eksempel, der det går i "cannot be evaluated by DCA" - for denne setninga har ordrett overlevd hver eneste revisjon helt fram til i dag, og det som skjedde i dag var at jeg ble nødt til å forandre den sjøl: Den handler nemlig slettes ikke om DCA, egentlig, men om forward selection, og jeg er relativt sikker på at det er to forskjellige ting, men så har jeg bare én medforfatter som er autoritet på feltet og jeg tror muligens ikke vedkommende har lest så langt.

Himmel, jeg er bra lei av det her nå. En anna gang skulle jeg ha skrevet mer om fenomenet vitenskapelig publisering, men det blir ikke i kveld - jeg frykter at det vil komme rikelig med anledninger seinere i karrieren. For øyeblikket vil jeg bare nevne at jeg i fullt alvor har brukt a priori i en tekst for første gang siden exphil-eksamen for elleve år siden. Originalutkast:

As we have no a priori knowledge of which variables will be the most important in a given area and at a given scale, we calculate a high number of different parameters and determine their relevance through statistical methods.

Og etter seks runder med korrektur og omskriving:

Since we have no a priori knowledge of which variables will be the most important, i.e. ecologically relevant, in a given area, or at what spatial scales, we calculate a large number of different variables describing each type of property of the seabed terrain (sensu Wilson et al, 2007).


Latinen min holder vitenskapelig mål, ser dere? Det er jo en slags seier. Og ikke bare det, den fikk med seg en liten venn! Jeg vet praktisk talt ikke hva sensu betyr, men har selvfølgelig full tillit til Wilson et al.

Og nå er jeg desillusjonert og må gå og legge meg - i morra skal jeg ta avgjørelser om stedsnavn og struktur og ordne tusen små dokumentdetaljer. Sjefen begynner å bli utålmodig, han har bestemt at det er på tide å sette strek nå. Men det må jo være rett!

torsdag 22. mars 2012

Skidag


Gudhjelpemeg, i dag var Bymarka for spesielt interesserte, med klister og oljehyr. Men vi slapp å sitte på kontor, og noen grilla pølser og hamburgere til oss, og jeg gikk sisteetappen i stafetten og hanka inn trøstepremien!

Og NÅ er det festivalfilm med slovenere, og etterpå er det ØL. Alt er vel, så nær som skiføret, for det er begredelig.

søndag 18. mars 2012

Vekvessetra

Skare og motvind og snowboard og pulk, og SOL

I dag har jeg vært på et fjell, men jeg klarer ikke å finne ut om det har noe navn. I går var jeg på et anna fjell, etter å ha prøvd å gå på et tredje fjell, men blitt hindra av snøfokk og nullsikt. I går fikk jeg brenne bål! Nå tørker jeg kortfeller og kjenner på stive plogemuskler. Det har vært ei fin helg, om enn med mye skare.

Vi skulle egentlig gå på det fjellet bakom her, men det fant vi ikke

Ja, og atten personer på hyttetur er litt uvant - to av dem var dessuten ikke fylt ett og et halvt år og da liker man å stå opp tidlig og leke trampeleken. Ellers var det mange solide ski-VM-nasjoner representert: Slovakia og Slovenia og Italia og Tyskland og Norge. (Hva med Frankrike, utmerker de seg? Franskmannen var han som hadde med seg snowboard, han gikk med truger opp på fjellene og fikk kjøre ned igjen tilsammen antakelig tjue minutter denne helga, men han var godt fornøyd.)

Og når ski-personifiseringa regnes med, blir det som å ha med seg enda flere folk!

Dobbelt-Fridtjof, Helge og Cecilie

Men fint, altså. I morra er det neste uke og da blir det nok mye kontorværing, imidlertid gikk den der medarbeidersamtalen strålende og ingen tok opp at jeg kommer for seint på jobb hver eneste dag, så det skulle ikke være noen grunn til å miste motet.

fredag 16. mars 2012

Der var de ute av systemet

og vi kan gå tilbake til sporadiske oppdateringer om hvor jeg har gått på ski og spilt bratsj.

I går spilte jeg bratsj i Metodistkirka, for sånn er det hver onsdag. I helga skal jeg gå på ski i Oppdal-strøket, forutsatt at det fremdeles er vinter der og at vi ikke må hanskes med så mange geofarer! Nå skal det vel være et drygt dusin geologer med på denne hytteturen, men når det kommer til skråningsprosesser er jeg redd teori og praksis ofte kan være to forskjellige ting.

Og shit, der kom jeg plutselig på at i morra er jeg innkalt til konferansetime (apropos geologer), da spørs det om sjefen bør få høre at jeg sitter og føler meg som en utplassert ungdomsskoleelev nå om dagen eller om akkurat det kanskje er noe jeg ikke trenger å ta opp.

onsdag 14. mars 2012

Alle vil lære om pinnedyr

Så du er ute og googler? Fordi du sitter der med et nytt og annerledes kjæledyr og så vet du ikke helt om alt er i orden med det? (Hvordan skal sånne pinnedyr vanligvis se ut? Hvorfor sitter dyret mitt stille hele dagen? Hvordan vet jeg om det er dødt, egentlig?)

Kanskje jeg kan hjelpe deg. Først og fremst burde du egentlig gå og se hva de skriver hos Reptilfreaks, for sjøl om de tydeligvis har en vid definisjon av hva som hører inn under reptiler, så er det folk der med betydelig mye mer interesse, kunnskap og autoritet innen pinnedyrfaget enn det jeg kan opppvise. Jeg endte opp som pinnedyravler ved en tilfeldighet og har ikke investert ei krone i prosjektet, bortsett fra sitronmelisseutgiftene og sytten kroner i porto ved ei anledning. Jeg vet faktisk ikke hvilken art det er jeg driver og avler på engang, men de ser ut sånn som det her i voksen tilstand:

(Shit, den er egentlig ganske diger!)

Jeg tror trygt vi kan gå ut ifra at det er en vanlig sort, men jeg har ikke undersøkt saken. Det jeg har gjort er å observere denne her, og slektningene, siden jeg fikk de første i januar i fjor, og når det nå viser seg at pinnedyrgoogling genererer underlig mye trafikk på en blogg av ellers liten allmenn interesse tenkte jeg at jeg kunne gjøre internett en tjeneste og servere alt jeg sjøl vet om akkurat denne sorten pinnedyr (heretter bare kalt pinnedyr, så ekspertene blir arge) på ett brett.

Og det er som følger (nogenlunde kronologisk i erfaringsrekkefølge):

1) Nyklekte pinnedyr er bare et par centimeter lange, og når du ikke har sett noe sånt før kan det være vanskelig å undertrykke ekkelt-insekt-refleksen, for de minner mest av alt om lange tynne edderkopper eller veldig store mygg.



2) Pinnedyr skal bo i en beholder som er så tett at de ikke kommer seg ut (spesielt viktig når de bor på kontoret ditt) og så tett at den holder på fuktigheten. Mine første små pinnedyr bodde i et stort norgesglass med tøy over, men det tørka fort ut, og jeg fant ut at det var bedre å dekke over med plastikk som jeg stakk hull i. Senere arva jeg en gjennomsiktig kakeboks, men den var ikke helt optimal, for beholderens høyde er visst viktig for at de skal ha det bra. Da jeg arva en kakeboks til, og satte boksene oppå hverandre, ble det bedre trivsel i dyrehagen.

Pinnedyr-rigg med tilbehør på forskerkontor

3) Det er ikke særlig mye action med pinnedyr. Faktisk sitter de for det meste helt stille hele dagen (gjerne i taket eller på veggen av boksen, eller hengende der de ellers kan få feste). Det går an å plukke dem opp og få dem til å gå rundt på handa di, men jeg mistenker sterkt at de egentlig ikke liker det i det hele tatt, bare blir stressa og redde. Forresten skal du nok ikke plukke dem opp, for de klamrer seg fast med alle bein og kan komme til å miste noen, har jeg hørt - det er bedre å overtale dem til å gå opp på handa av seg sjøl. (På natta, eller i helgene, eller ellers når jeg ikke er på kontoret og observerer dem, da beveger de seg. Maten blir iallfall oppspist, og dyrene sitter på nye plasser neste gang jeg ser dem.) Når de først beveger seg kan de forresten være ganske kjappe, det er nyttig å huske på hvis du for eksempel bare har tatt dem ut av boksen og satt dem ned på bordet et øyeblikk mens du snur deg for å hente litt ny mat til dem.

4) Grunnen til at boksen skal være så høg, er at pinnedyrene vokser ved å skifte ham. Det gjør de også på natta når jeg ikke ser dem, og da liker de visstnok å henge fra noe. (Mer pålitelige kilder enn meg sier at boksen helst skal være tre ganger så høg som de voksne pinnedyrene er lange.) Det er en interessant prosess, hvis hamskiftet er vellykket sitter du igjen med et pinnedyr som er mye større enn det var i tillegg til et fullstendig, sammenhengende, gjennomsiktig og tomt pinnedyr som kanskje kommer til å bli spist opp etterhvert, hvis du lar det ligge. Ofte plages de imidlertid med hamskiftinga, det gamle skinnet blir gjerne hengende igjen for eksempel i begge forbeina og dyret mister mye av mobiliteten, stakkars. Da må du spørre deg sjøl om hva som er best: Prøve deg som plastisk kirurg med kontorrekvisita eller håpe at naturen skal ordne opp sjøl? Jeg har hatt vekslende hell med begge metoder, men har vel egentlig aldri sett at de har kommet seg løs helt på egen hånd etter å ha gått med det gamle skinnet på slep i dagesvis, iallfall ikke uten å miste bein.

5) Dette er nemlig en vanlig komplikasjon i hamskiftet: Beina kan dette av. Ett eller to klarer de seg fint uten, jeg hadde til og med en som mista begge forbeina (de som peker framover og ser ut som følehorn) etter tur og overlevde lenge nok til at begge vokste ut igjen. For det gjør de, forutsatt at pinnedyret skal skifte ham flere ganger. Ved første hamskifte kommer beinet tilbake som en artig liten krøll som ikke kan brukes til noe, ved neste er det funksjonelt igjen, ved tredje ser du ikke forskjell. Jeg har hørt at høy nok luftfuktighet er viktig for at hamskiftet skal gå greit, og jeg spruter litt vann rundt i boksen med spruteflaske cirka annahver dag.

6) Ellers innreder jeg boksen med trepinner og mold. Trepinnene plukker jeg med meg på veg til jobb og bytter dem ut hvis de begynner å mugle, og det er tydelig at pinnedyrene trives med å ha noe anna enn slette veggen å henge på. Molda kan erstattes med anna absorberende materiale som torv eller tørkepapir, men ulempen med tørkepapir er at pinnedyr skiter MASSE, og skiten vises godt på tørkepapir sånn at du blir nødt til å skifte hele tida. Jeg bytta til potteplantemold og har ignorert skiten siden.

7) Pinnedyrene mine får et hovedsaklig ensformig kosthold og virker fornøyde med det. På sommeren kan jeg plukke bringebærblader praktisk talt hvor som helst i byen (men jeg prøver å unngå buskene som vokser langs de mest trafikkerte veiene), og da lever de bare av det, ellers på året kjøper jeg sitronmelisse i butikken. Noen ganger er jeg fri for sitronmelisse, da hender det de må ta til takke med salat jeg smugler med meg fra kantinelunsjen. Persille har jeg også servert, og ripsblader, og en kollega av meg sier at hans pinnedyr lever av basilikum. Mye går visst ned, altså, det er bare om at de ikke får noe som er sprøyta med insektmidler (naturlig nok). Det er lett å se hva pinnedyrene har spist på og ikke, men det varierer veldig hvor sultne de er, og jeg vedder det har noe med vekstfaser å gjøre. Jeg gir ny mat når den gamle er oppspist eller begynner å se uappetittlig ut - det tar iallfall et par dager og jeg har også hatt dem stående uten tilsyn i ei uke flere ganger uten problem (en gang i to uker, faktisk, det gikk også bra). På kontor er det uansett lett å få folk til å slenge inn litt mat til pinnedyrene en gang eller to i uka, hvis du er borte.

8) Det mest interessante med pinnedyr må nesten være det faktum at hvis du har bare ett, og det er voksent og har bodd alene i månedsvis, og så reiser du bort og får noen andre til å passe dyret så lenge, så kan du komme heim til tyve pinnedyr. De har ukjønna formering, nemlig, og trenger slettes ikke noen å pare seg med for å bringe slekta videre. Alle mine dyr er dermed hunner, og genetisk identiske med sin mor og derfor også med hverandre. Når de har skifta ham for siste gang kan de begynne å legge egg, og fortsetter med det til de dør. På mitt kontor har en generasjon vært cirka åtte måneder lang - de eggene som plutselig ble klekt i september var lagt av et pinnedyr som sjøl hadde vært nyklekt i januar. Jeg aner ikke hvor lenge eggene ligger før de klekkes, men det er nok ei stund.

9) Hvis det først dukker opp noen nye pinnebarn i boksen, kommer det nesten garantert flere i rask rekkefølge. Jeg har praktisert et abort-system der jeg bytter ut molda med jevne mellomrom når jeg vet at det er noen som legger egg i den. Siden jeg er ansvarlig og ikke vil bidra til spredning av fremmede arter, har jeg brukt å fryse den gamle molda før jeg kaster den, så eventuelle egg ikke skal kunne klekkes i søpla eller i blomsterbedet. Jeg antar pinnedyr kan klare seg fint ute på sommeren, men vil helst slippe å få skylda for det.

10) Tyve pinnedyr er litt for mange. Færre pinnedyr kan også være litt for mange. Med litt flaks og gode overtalelsesevner går det an å bli kvitt overskuddet - for eksempel til småbarnsforeldre eller folk som ønsker seg selskap på kontoret. Stikkordet er lettstelt, det eneste de nye adoptivforeldrene trenger å skaffe seg er en høvelig beholder og noe fôr. Det kan også være lurt å forberede dem på at ikke alle de nye familiemedlemmene nødvendigvis kommer til å leve opp, for det hender at de rett og slett bare dør. (Okei, det er nok en grunn til at de bare dør, men hvis det ikke er plantevernmiddelforgiftning eller katastrofale hamskifter forårsaket av for liten plass eller for tørr luft, så er det noe livsfarlig jeg ikke har kontroll over - dette finnes det sikkert en reptilfrik som vet mer om.) De er forøvrig overraskende hardføre, jeg skulle sende seks nesten nyklekte som brevpost til Bergen i november (pakka én og én i bittesmå plastbokser, med fuktig tørkepapir til å holde seg fast i og litt sitronmelisse til matpakke) og alle så nær som en overlevde ti dager i posten. Den som var død hadde prøvd å skifte ham, stakkars, og det var det ikke plass til.

11) Så hvor mange pinnedyr skal du ha, da, hvis du kan velge? Det er sikkert greit å begynne med flere, hvis de er små, siden jeg tror dødeligheten er størst for de minste (eventuelt var det bare jeg som var inkompetent og har blitt flinkere nå). Kanskje fem eller deromkring? Så kan du heller gi dem bort etterhvert som de blir for store. Min ferskeste erfaring med pinnedyrhold gjorde jeg meg i forrige uke, da jeg hadde to såvidt fullvoksne pinnedyr igjen etter å ha fått satt bort alle de andre mens de var mindre. Den ene hadde akkurat skifta ham, og hadde alle beina i behold og alt så bra ut, men plutselig ble den slapp og dårlig. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre med den saken, anna enn å passe på at den lett kunne få tak i mat, så det la jeg til rette for før jeg gikk heim for dagen. Neste dag var pinnen imidlertid død, og ikke nok med det: Kompisen hadde gnagd av den alle beina. Det var jo unødvendig, syntes jeg, og ikke vet jeg om offeret var dødt før kannibaliseringen eller ikke, men min konklusjon er at jeg tror egentlig ikke voksne pinnedyr er spesielt sosiale av natur. Jeg har dermed ingen kvaler for at mitt siste pinnedyr nå må vansmekte i ensomhet resten av sine dager, i stedet gikk jeg straks til innkjøp av en fin ny sitronmelisse i premie og så døpte jeg dyret Hannibal.

Hannibal foran, uimotståelig kompis bak.

Og med det setter vi strek for bloggens hittil suverent lengste innlegg, og takker for oppmerksomheten. Kom ikke og si at jeg ikke strekker meg langt for å tilfredstille en marginal del av leserkretsen som ikke vet hvem jeg er og som neppe kommer til å lese helt til hit!

(Forresten så har jeg glømt å svare på det med om hvordan man vet at de er døde, pinnedyrene. Det er ikke nødvendigvis helt lett å se, men det er lett å se at de er sjuke, da synker de sammen og klarer ikke å holde seg fast på vegger eller inventar. Problemet er at de kan ligge og seigpines lenge, i ei uke kanskje, før de enten kommer seg eller kan erklæres døde. Hvis du pirker borti dem og absolutt ikke får noen som helst slags reaksjon uansett, da er de nok døde, vil jeg si.)

Det var visst alt.

mandag 12. mars 2012

Pøbelstreker VII

...konsentrasjon og lytting.

(Den som venter på noe oppdatert venter ikke forgjeves, spesielt ikke hvis den som venter er pinnedyrentusiast, og det er jo nesten alle hvis jeg skal tro bloggstatistikken. Snart blir det stor pinnedyrspesial her, for å tilfredsstille billedgooglerkretsen og fordi jeg personlig syns det er mye enklere å skrive om insekter enn om aktuelle sentrallyriske temaer.)

søndag 4. mars 2012

Helge på Storheia


Jeg har verdens beste ski og de sto i gangen i hele februar mens jeg var ute på vift, men NÅ i helga var det kanonvær og ingen unnskyldninger og jeg fikk til og med lura med meg en programmerer med Fjällräven-sekk, og vi traff perfekt det tidsvinduet etter at barnefamiliene har kjørt heim til middag, men før hodelyktspurterne kommer på banen. Det var stas og jeg vil på nytt fremheve Helges plogeegenskaper; aldri i mitt liv har jeg vært så lite vettskremt nedover bratte smale isete hardtrakka preparertløyper som nå!

Og tenk at det faktisk er fjell i Bymarka, fjell uten skog på der det er utsikt til plasser som ikke bare er dyrkamark og boligfelt og myr, eller iallfall er dyrkamark og boligfelt og myr i andre kommuner. Jeg prøver å holde trøndernaturklaginga mi litt for meg sjøl siden jeg er egentlig er lei av å være så ufyselig utakknemlig og storforlangende i møte med for eksempel folk som kommer flyttende fra Nord-Tyskland og syns de har endt opp i et friluftslivsparadis, og det virker til og med: Jeg har ingenting å utsette på Storheia, Storheia gjør jobben sin eksemplarisk og var akkurat det jeg trengte i går. (Storheia, og taco, og Batman-film.)