tirsdag 31. mai 2011

Kinkig

Jeg fikk plutselig så mye sympati med de arbeidsuføre? Ikke at jeg ikke har det til vanlig, det skulle bare mangle når man er den politisk korrekteste man kjenner, men delvis sykemelding og AFP og sånn er ikke noe jeg bruker å tenke så mye på utover at det hender at folk snakker til meg om det fra radioen om morraen hvis jeg ikke er stått opp før Politisk kvarter begynner. I dag har jeg imidlertid brukt relativt mye tid på å respektere folk med kroniske smerter, og det har å gjøre med en pastarelatert hjemmeulykke jeg var utsatt for i går kveld.

Det var bare en liten ulykke, altså. Egentlig var det ikke noen ulykke i det hele tatt, bare en plutselig unnamanøver som av en eller anna grunn fikk det til å si krtsj i nakken en plass, og der sto jeg med kink og følte meg teit. Enda teitere følte jeg meg i morrest, for da var kinken slettes ikke gått over i løpet av natta sånn som jeg hadde tenkt at den skulle, og jeg måtte ta buss til jobb fordi det ikke er tilrådelig å sykle i trafikken når man ikke kan snu på hodet. Der gikk jeg resten av dagen og var ynkelig og spiste pinex og gjorde underlige gymnastikkbevegelser og tiltrakk meg oppmerksomhet og velmente råd som fordelte seg cirka fiftyfifty mellom "absolutt hvile og ro til det går over" og "for all del pass på å bruke alle muskler som normalt". (Dermed er jeg litt i tvil om hva som er lurest, men hvis det er én ting jeg har lært av Johan Bojer så er det jo at rygghall må man RO av seg, så jeg heller nok mot velment-råd-type 2.)

Og dette med kronikerne: Nå har jeg gått og syntes synd i meg sjøl i omtrent ett døgn med vondt i nakken. Det var ikke så ille at jeg ikke kunne sitte i ro og gjøre forsiktig og kjedelig datamaskinarbeid, men det gikk ikke an å komme på noe annet å snakke om i lunsjen etter at jeg hadde fortalt om denne pastaaffæren. Folk er ikke egentlig så interesserte i å høre om dine sykdomshistorier og kroppslige skavanker, jeg vet det, men hvordan får de til å være helt vanlige, alle de her som går på jobben og har vondt hele tida? Hvordan får de noe gjort? For de gjør jo det, jeg kjenner jo opptil flere av dem, og de driver ikke og maser om hvor vondt de har det. Respekt til dem, og nå skal jeg gå og legge meg og satse på at jeg er i syklende stand i morra.


søndag 29. mai 2011

Men var det egentlig så lurt?


Tro om det ligger an til familietragedie ved Bakke bru. Kan måsungene svømme med én gang?

(Jeg skulle vel egentlig sortert de bildene jeg allerede har isteden for å gå ut og ta nye hele tida, men akkurat nå har jeg mer lyst til å spille bratsj, faktisk. First things first!)

mandag 23. mai 2011

Holder det jeg lover 1


(Det var vel ei optimistisk overskrift!)

Det er en vanskelig overgang å tilpasse seg til å bo på land igjen der det ikke finnes en maskinist som dekker frokostbord eller som koker kaffe eller som serverer egg og bacon oppe på dekk til formiddagsmat så man slipper å gå ned i messa og bli sjøsjuk, og alle koppene må man vaske sjøl hver eneste gang, men jeg fikk iallfall ordna meg middagsselskap siden jeg hadde ei brosme som måtte spises opp i dag. Johan og Renate stilte, og det blei fortreffelig bra mat, nå er de gått heim og da skal jeg sannelig vise fram noen bilder fra lamminga før det blir for seint.






Det var fint å være heime. Eller, det vil si, det var fint å være heime også. Siste kvelden i Helsinki var jeg slettes ikke ferdig med Finland og hadde ikke noe lyst å ta fly noe sted, siste kvelden på Elvenes så jeg ganske mørkt på å skulle stå opp klokka fem bare for å reise til Bodø og bli sjøsjuk når det var så mange igjen som ikke hadde lamma, i går kveld på flyplassen måtte jeg koble inn svært mye sjølbeherskelse for å ikke prøve å lure meg ut den gaten der Skagen-flyet sto klart til avgang så jeg skulle slippe å forlate fylket.

Det har altså vært en fin turné, tenker jeg vi sier, men det er selvfølgelig også fint å endelig kunne kle på seg noe annet enn stilongs og kjeldress når jeg går ut - og utenfor vinduet mitt i Trondheim er det sannelig kirsebærblomster igjen.

Takk for turen


Den store vårturnéen er over, og i morra blir det spennende å komme på jobb og se om noen har lagt merke til at jeg har vært borte. Flere oppdateringer følger, vil jeg tro (jeg vet jeg har lova det før).

Jeg fikk forresten alle fingrene med meg hjem denne gangen også!

lørdag 14. mai 2011

Et PS til forrige innlegg:

Resten av saubildene kommer etterhvert, jeg lover! Men nå er det kveld og maksvær og jeg skal gå meg en tur på Bolga, hadde jeg tenkt. Toktet går bra foreløpig, alle er snille med alle og jeg har enda ikke blitt klemt forderva av prøvetakeren, bank i bordet.

Det er forresten umåtelig vakkert i Sør-Salten, men det visste dere kanskje fra før. (Og dessuten tror jeg vi er kommet til Helgeland nå?)

Trenger ingen overskrift



(Rekker ikke noe innhold. Etter verdens mest interessante og relevante konferanse med gamle og nye venner og kollegaer og badstu og mujkor og nær-kjendisopplevelser og etter å ha gått glipp av hotellfrokosten fem dager på rad reiste jeg heim til selveste Elvenes for å være matnyttig i fjøsen ei lita uke før det blir tokt igjen. Nå er uka over og de må klare seg sjøl igjen, store og små, for den norske stat trenger meg til skjellsandgrabbing i Salten og flybussen går halv seks. Videre rapportering om dette etterhvert, sikkert, det blir spennende å se om det er mer internett langs kaiene i Nordland nå enn det var i Troms i fjor på denne tida!)

(Apropos internett: Jeg kan nesten ikke sitte oppe hele natta og vente på at Blogger skal slutte å være for øyeblikket utilgjengelig. Svarten og, nå som jeg hadde så mange fine saubilder å legge ut!

Hvis du kan lese dette, har det blitt publisert likevel – men skrivende stund var torsdag tolvte mai.)


mandag 2. mai 2011

Nu är det Helsingfors

...for i denne omgang har jeg bare omgåttes finlandssvensker! Og vært med dem og feira riktig finsk Vapp, det inkluderer 600 km roadtrip med fri eksos, sjampanje døgnet rundt, rikelig med serpentiner, artige hatter som ikke får komme på før klokka fem, heimlaga eksplosivt mjød som smaker oppvaskmiddel og at Malin klatrer opp på og inn i ting. Vappu må være en bra mye bedre deal enn russefeiring, tenker jeg, det er meninga at man skal finne fram den gamle dressen sin hvert eneste år så lenge man er student og så er det obligatorisk piknik hver første mai, også for de ferdigstuderte, de stiller i studenterluer og det er om å ha den mest utslitte.

Okei, dette er altså Jyväskylä:





(De siste her gjelder kanskje ikke, de er nemlig utenlandsstudenter og har dermed ikke dom rätta attiraljer, studenterlue er visst sånn som man får kjøpt til seg av sine gamle tanter når man slipper ut av videregående i Finland. Eller man kan kjøpe dem sjøl når man er blitt voksen, fordi man ikke vil vedkjennes sin fortid som sint ung luebrennende protest-kommunist.)

Vappu var iallfall et eventyr, neste år må jeg finne en ny nasjon sin tradisjonelle folkefest å kræsje. Dronningdagen i Nederland, kanskje? Hmmm.