fredag 30. august 2013

Jeg sykla til Russland en tur



Det var litt lenger enn vi hadde trodd, og så kom vi ikke inn i selve Russland, bare til gjerdet. (Jeg har forresten vært i Russland før, så det var greit.) Fra gjerdet hadde det fint gått an å kaste stein inn i Russland, men det sto jo skilt der om at det var strengt forbudt å kaste stein inn i Russland, så det blei ikke noe av.

Den gule pinnen er norsk
 


Ellers var det jo riktig som heime i Øst-Finnmark! Men nå er det allerede lenge siden vi reiste derifra, og jeg har allerede vært og nakenbada i Børgin og produsert åtte kilo ripsgele i Vågå siden den gang, og straks blir det ny tur til utlandet på statens bekostning. Ikke til et hvilket som helst utland heller, men til et jeg ikke har vært i før! Dette kan sikre meg en bedre startposisjon neste gang det skal spilles Ticket to ride, noe som slettes ikke er til å kimse av.

Men aller først er det helg, og et styremøte som skal avsegstyremøtes - og aller aller først, som vanlig, er det leggetid.

tirsdag 13. august 2013

Tokt på nest siste verset


På nattmorraskiftet er havet blankt, og når sjefen (som jeg går motsatt vakt av, og som jeg dermed knapt har truffet de siste to ukene) forteller at han nettopp har sett nattfilmen på NRK, så oppfatter jeg det som carte blanche til å bruke de her timene til andre ting enn å produsere vitenskapelige tekster, som er det jeg faktisk strengt tatt burde gjøre sjøl om klokka såvidt er fire. Vi er ferdig med alle stasjonene som var planlagt i det Tidligere Omstridte Området, og nå har vi fått lov til å bruke resten av tokttida på å samle inn ekkolodd-data fra et område der det mangler noe vi ellers måtte ha klart oss uten. Det er en enkel, men betrodd jobb å trykke på stopp- og play-knappene på de akkurat rette tidspunktene, som inntreffer cirka to ganger per åttetimersvakt, og i mellomtida skal det følges med på Topasen – den er nå kommet ned på 800 millisekunder, og jeg lurer på om noen har lagt merke til taktskiftet i trappa eller på lugaren.

Så ikke noe rapportskriving, altså. Jeg leser ferdig ei grusom bok om Palestina der de aller fleste hovedpersonene blir brutalt drept, løser sudoku, kladder blogginnlegg og går ut og ser litt på en kval mens jeg venter på lunsj og vaktskifte. Det er trivelig, egentlig (bortsett fra akkurat den boka), spesielt siden det er nest siste dag og jeg vet at jeg ikke skal holde på med dette lenestollivet i ukesvis i strekk. I morra går vi til Kirkenes og på torsdagen går flyet derifra! Først til Oslo og så til Værnes og fra Værnes går det tog.

Det har vært et fint tokt – sjøl om det er synd å miste sommerdager så får jeg vel holde fast ved at om jeg først absolutt skulle sendes til Barentshavet så var det tross alt bedre å bli sendt i august enn nesten når som helst ellers på året. Førsteklasses vær, førsteklasses mat, vennligsinnede og hardt arbeidende toktdeltakere og et mannskap som til og med lot meg få lov til å ta i en og anna vinsjhendel. Sist jeg var på storbåttokt var det kuling og tekniske problemer og personkonflikter og frustrasjon og det varte i fire uker og jeg holdt på å bli gal, denne gangen har jeg ikke så mye som vært sjøsjuk en gang. (Gangen før der husker jeg best at jeg hadde fersk kjærlighetssorg og at toktlederen mente at masteroppgave-prosjektet mitt bare var tull og at jeg sov elleve og en halv time i strekk hver natt i to uker, det var en personlig rekord som er blitt stående siden den gang i 2008.)

I morra skal det pakkes og vaskes og sjekkes at alt er klart til neste gjeng kommer ombord (for det er slettes ikke helt slutt, toktet varer egentlig ei uke til med filming med et nytt kamera i et nytt område), jeg må huske oljehyr og vernestøvler og en del ekte barentshavgjørme som jeg helt på alvor har tenkt å ha med meg på flyet, og så håper jeg det blir landlov så det kanskje kan gå an å ta ei øl med mannskapet som også skal reise heim i morra etter å ha vært ombord i en måned.

fredag 9. august 2013

Lyntokt



Det går unna i Gråsonen! Nå også med kuling og sjø, men det tåler man fint så lenge man passer på å holde seg unna femtedekket og datamaskinene der. Toktprogresjonen til nå har vært glitrende, til de grader at det blei et planleggingsproblem for toktleder, som må til med å komme på noe de kan bruke den siste uka til etter mannskapsskiftet i Kirkenes når jeg skal gå i land. Men vi får tro at hun har det under kontroll! I mellomtida fortsetter vi med å grabbe gjørme og tråle gjørme og lagre gjørme og filme gjørme. På planleggingskartet skal gult representere den hardeste bunnen og lilla den blauteste, men alt er jo relativt, ikke minst det målet på relativ bunnhardhet som kalles backscatter. Har vi filma i mange dager nå, syv? Jeg har knapt sett mer stein enn jeg kunne ha fått med meg heim på flyet - det er utvilsomt gjørme som gjelder her i strøket.


I skrivende stund er de i gang med ei opphentingsøkt igjen, og det skal vel godt gjøres om de er ferdige til klokka fire i morra når jeg går på vakt igjen? Leggetid, med andre ord.

søndag 4. august 2013

Gjørmetokt

Klokka fire i morrest var det plenty med gjørme på dekk, og det var bare å hive seg i oljehyret og gi seg i kast med de forskjellige variantene: Gjørme fra grabb, gjørme fra boxcorer, gjørme fra multicorer. Biologene har i tillegg gjørme fra trål å forholde seg til, det ser gjerne omtrent sånn her ut:


Multicoreren er geologene sin prøvetaker, det er et finstilt instrument som veier tusen kilo og består av seks pleksiglassrør med fjærbelastede utløsermekanismer som skal sørge for at rørene lukker seg når de er kommet ned på bunnen (dette burde jeg hatt et bilde av, merker jeg, men det blir ikke i dag - forresten hadde jeg med et sist, det er vel nummer fem). Det går med noen timer til å armere den og få den ut i havet og trygt opp igjen med full fangst, og videre få gjørma ut av rørene centimeter for centimeter og pakke den pent enten i plastposer eller i aluminiumsfolie, men det er om å passe på at det ikke kommer metall borti de gjørmeskivene som skal analyseres for tungmetaller og ikke plastikk borti de som skal analyseres for organiske miljøgifter - og så skal det vaskes og vaskes og vaskes (glasimarin gjørme er vanvittig seigt) og til slutt er det papirarbeidet. På åttetimersvakten min i dag rakk vi akkurat over én runde med multicorer, det er tilfredsstillende! I natt ligger det an til at det kommer opp en ny multicorer cirka når jeg skal stå opp, så da har jeg jo en plan for morradagen også.

Barentshavet har behandla oss bra så langt, det er skimrende lyseblått som i Karibien og ugjennomsiktig som om noen står og tømmer ut surmelk i det en plass. Og sol har vi hatt i dag - det har vært for varmt i oljehyret - og skodde har vi nå, men fortsatt melkehav og fortsatt ikke noe sjø å snakke om. Mange takk for det, Barentshav!


fredag 2. august 2013

En ordentlig toktstart

En god soldat sover når han kan, og dusjer mens han er innaskjærs sånn at han (eller i dette tilfellet hun, altså jeg) kommer sjøsjuken i forkjøpet. Nå er det riktignok silkeføre her på 71 og en halv grader N, 26 grader E, vi steamer gjennom skodda på et blankt hav og det forventes fullt oppmøte til middag klokka halv seks.

Utsikten har vært som den pleier de siste par somrene,
det har gått mye i Sørøya og Seiland. (Men nå har vi ikke landkjenning lenger.)

Sars-båten er bygd for fiskeriforskning og er uhyre stillegående, til de grader at jeg må bort og se i ventilen når jeg våkner for å finne ut om vi er i fart. (I natt klokka fire var vi i fart, viste det seg, da var det Frank-Hugo sitt hus som passerte ventilen.) Men nå kjører vi Topas – bunnpenetrerende ekkolodd – og da sier det tikk tikk tikk på lugaren og i trappa fordi ekkoloddet sender ut et nytt ping hvert seks hundrede millisekund. Det er en trivelig lyd å våkne til, den betyr at man er underveis til et sted og at det ikke kommer til å stå noen med gjørme til knes på dekk og vente utålmodig på avløsning. Topasen må også passes av noen som kan stille litt på offset og gain når det behøves, ellers risikerer vi at ekkoet ikke blir registrert og dataene ubrukelige. Det viser seg å være ei høvelig bloggoppdateringsanledning, iallfall i finvær, for når det blir sjø duger ikke jeg til mye datamaskinjobb på femte dekk.
 
tikk tikk tikk tikk tikk
Nå er klokka blitt over åtte og jeg er på frivakt. Vi nærmer oss første videostasjon med ti knops fart, og ETA er sånn rett etter klokka fire i morratidlig, det vil si cirka på vaktskifte - det er nok bare å komme seg i seng. 

(Men helt nederst så må jeg innrømme at det var en kunstnerisk frihet, det her med huset til Frank-Hugo, for det hadde vi nemlig på babordsida og jeg har jo styrbordslugar. Jeg så det ikke før jeg var kommet opp på dekk, etter at jeg hadde sett lappen om at det bare var å gå og legge seg igjen siden Topasen hadde mista bakkekontakten. Det var jeg forsåvidt forberedt på siden jeg ikke hadde hørt noen pinging på lugaren!)

torsdag 1. august 2013

En slags toktstart

Her sitter jeg på lugaren og ser ut på gangveien som går ned på ei Tromsø-kai fra fjerdedekket på forskningsskipet G.O. Sars. Det er et syn som innebærer lettjente toktpenger for meg og ei sur utgift for ganske mange andre, siden det var meninga at vi skulle være i full stiming i retning Barentshavet nå for å komme i gang med forskninga oppe i det som de kaller tidligere omstridt område. Været er fint og meldingene gode, men det hjelper ikke når viktig forskningsutstyr er i tusen biter og mangler deler som forhåpentligvis blir levert i morra.

Så vi ligger her så lenge! Det vil si, det gjør vi ikke - i dag har vi vært så langt som til Balsfjorden for å teste instrumenter. Men det er jobb for teknikere og matroser, forskerfraksjonen har med å holde seg godt unna veien og passe sine egne saker. Håper det går i orden etterhvert, for hvis man først skal bruke den dyrebare sommeren sin med videokamera på bunnen av Barentshavet er det jo helt klart best om kameraet fungerer.

Ellers så viser jeg til mitt pedagogiske og velformulerte folkeopplysningsinnlegg fra september 2011 for den som måtte lure på hva jeg har i Barentshavet å gjøre, det er nemlig mye det samme som sist bortsett fra at vi er en helt anna plass og ikke skal være like lenge og det er færre stasjoner og absolutt ikke like djupt. Og til en høvelig AIS-tjeneste for sporing, så kan dere følge med sjøl på om vi noen gang kommer oss fra kai igjen!
Det er hit vi egentlig skal

(Ja, og så håper jeg forrige innlegg kan bli seende litt mindre pretensiøst og tilfeldig ut så fort jeg får oppdatert det med billedtekster, men det blir nå iallfall ikke med det nettet her, nei.)