Tokt på nest siste verset

På nattmorraskiftet er havet blankt, og når sjefen (som jeg går motsatt vakt av, og som jeg dermed knapt har truffet de siste to ukene) forteller at han nettopp har sett nattfilmen på NRK, så oppfatter jeg det som carte blanche til å bruke de her timene til andre ting enn å produsere vitenskapelige tekster, som er det jeg faktisk strengt tatt burde gjøre sjøl om klokka såvidt er fire. Vi er ferdig med alle stasjonene som var planlagt i det Tidligere Omstridte Området, og nå har vi fått lov til å bruke resten av tokttida på å samle inn ekkolodd-data fra et område der det mangler noe vi ellers måtte ha klart oss uten. Det er en enkel, men betrodd jobb å trykke på stopp- og play-knappene på de akkurat rette tidspunktene, som inntreffer cirka to ganger per åttetimersvakt, og i mellomtida skal det følges med på Topasen – den er nå kommet ned på 800 millisekunder, og jeg lurer på om noen har lagt merke til taktskiftet i trappa eller på lugaren.

Så ikke noe rapportskriving, altså. Jeg leser ferdig ei grusom bok om Palestina der de aller fleste hovedpersonene blir brutalt drept, løser sudoku, kladder blogginnlegg og går ut og ser litt på en kval mens jeg venter på lunsj og vaktskifte. Det er trivelig, egentlig (bortsett fra akkurat den boka), spesielt siden det er nest siste dag og jeg vet at jeg ikke skal holde på med dette lenestollivet i ukesvis i strekk. I morra går vi til Kirkenes og på torsdagen går flyet derifra! Først til Oslo og så til Værnes og fra Værnes går det tog.

Det har vært et fint tokt – sjøl om det er synd å miste sommerdager så får jeg vel holde fast ved at om jeg først absolutt skulle sendes til Barentshavet så var det tross alt bedre å bli sendt i august enn nesten når som helst ellers på året. Førsteklasses vær, førsteklasses mat, vennligsinnede og hardt arbeidende toktdeltakere og et mannskap som til og med lot meg få lov til å ta i en og anna vinsjhendel. Sist jeg var på storbåttokt var det kuling og tekniske problemer og personkonflikter og frustrasjon og det varte i fire uker og jeg holdt på å bli gal, denne gangen har jeg ikke så mye som vært sjøsjuk en gang. (Gangen før der husker jeg best at jeg hadde fersk kjærlighetssorg og at toktlederen mente at masteroppgave-prosjektet mitt bare var tull og at jeg sov elleve og en halv time i strekk hver natt i to uker, det var en personlig rekord som er blitt stående siden den gang i 2008.)

I morra skal det pakkes og vaskes og sjekkes at alt er klart til neste gjeng kommer ombord (for det er slettes ikke helt slutt, toktet varer egentlig ei uke til med filming med et nytt kamera i et nytt område), jeg må huske oljehyr og vernestøvler og en del ekte barentshavgjørme som jeg helt på alvor har tenkt å ha med meg på flyet, og så håper jeg det blir landlov så det kanskje kan gå an å ta ei øl med mannskapet som også skal reise heim i morra etter å ha vært ombord i en måned.