mandag 18. mars 2013

Abspazierung

 

Det heter ikke det.

Men på fredagen gikk det ikke an å være på jobb, da blei jeg isteden nødt til å tvinge en sjuk mann til å ta meg med opp på et Levanger-fjell. Og det var et utmerket bytte, enn at jeg ikke gjør det hver dag. (Det er bare for at det ikke er så mange Levanger-fjell å ta av.)

Etterpå var det mer finvær, og jeg fikk et nytt bekjentskap som er miljøaktivist og kompis med hotellkonger, og så var det handballkamp for Jenter 12 (10-9 til bortelaget), og kapp-sudoku, og sjampanje i rødvinsglass, og jeg blei gjenkjent på coopen i Verdal av en geografistudent fra 2003, og enda en skitur gikk i retning et Fosen-fjell og var like fin, og dessuten med bål. Til sist var det musikklinjeforestilling med lettkledte attenåringer i Inderøy kulturhus, inkludert en smaksprøve på forståelig skepsis fra voksne damer - men det er jo sånn som hører til i kategorien for stek som skal tåles.

Og tilbake på kontoret var det fortsatt altfor fint vær, men i det minste er det skidag på onsdagen.


(Det var på tide med noen bilder igjen, bare bær over med at alle turene ser akkurat likens ut for tida.)



lørdag 9. mars 2013

Salman e sungen

I dag har jeg fulgt en begravelse på webkamera.

Jeg skjønner at det høres ut som et groteskt tilfelle av kikkermentalitet, og det er pinlig å skrive om og jeg vet ikke engang om jeg tør å innrømme det overfor folk som faktisk var der, men sånn blei det. I Vågå kommune tar de bilde av kirka si annahvert minutt og legger det ut på internett, og jeg gråt på kontoret da jeg oppdaterte nettsida og det plutselig var blitt svart av folk på kirkegården.

Det var selvfølgelig ikke noen hvilken som helst begravelse, jeg visste om den fra før. Anne Marie var mora til Ivar og døde nå på mandagen, og hadde det ikke vært for min relativt velutviklede sans for hva som Passer Seg kombinert med min generelle ubrukelighet i sørgelige settinger så kunne jeg vel ha fått en plass i gravfølget, jeg óg. Men vi treftes aldri, for sånn blei det ikke, og skal man først gråte over noen man ikke rakk å møte så er det like greit å gjøre det for seg sjøl og ikke foran ei heil slekt man heller ikke kjenner, tenker jeg.

Likevel.

Det blei en dag med mye fundering rundt døden. Mest på dem som plutselig og uavvendelig får den en generasjon nærmere enn det jeg har måttet forholde meg til hittil (så heldig har jeg vært), og som straks må til med å fatte beslutninger om salmevalg og dødsannonse og om hvem som skal si ifra til hvem så ikke noen av søskenbarna blir avglømt og ikke får vite om dødsfallet før de tilfeldigvis ringer avdødes mobiltelefon dagen før begravelsen. Mye på minnestunder og på hvor fine de er, når folk holder taler om ting som kanskje skjedde for seksti år siden og fortsatt får forsamlinga til å både flire og gråte sånn at det blir vanskelig å synge allsanger etterpå på grunn av alle følelsene. En del på mine egne døde, som det gudskjelov ikke er så mange av foreløpig, og på hvordan verden kunne ha vært hvis den hadde vært bare litt annerledes, for eksempel hvis det bare var de slemme som fikk kreft eller bare de ensomme som blei demente.

Men ikke minst på de som lever og som man kan ringe til for å forsikre seg om at jada, alt er i orden med hus og heim og med Inger og bestefar og katta og bedriften, og visstnok også med ham som ikke vil vedkjenne seg geolog-søstra si når han er på feltarbeid med barske finske gullgravere. Og om man ikke ringer dem, så lar de vel høre fra seg hvis de syns det går for lang tid mellom bloggoppdateringene, iallfall!