søndag 31. juli 2011

Heimkommet fra parallell virkelighet

 

Jeg er tilbake i sivilisasjon og folkeskikk etter dobbelt så lang tid under råsegl som jeg opprinnelig hadde planlagt. Sivilisasjonen er visst ikke riktig den samme som da jeg dro ut, men det har jeg til nå ikke visst mer om enn groteske og sporadiske oppdateringer fra en radio som viste seg å sende nonstop tv-program-samsending isteden for værmeldinger. Tilbake på internett igjen ser jeg at folk driver og berømmer samhold og vennskap og at alle norske er så bra på krisehåndtering, og det er jo fint å høre, men jeg har altså ikke deltatt i dette siden jeg bare har drevet og moret meg på havet i fjorten dager.

Ikke at jeg tror at noe hadde vært på den minste måte bedre om vi skulle sittet på land og vært triste mens vi mesket oss med massakredetaljer, snarere tvert imot. Jeg er glad for å ha sluppet unna det verste fra mediene, at jeg ikke har fått mata én og én ny delopplysning inn med teskje hele uka. Jeg har ikke sett ett eneste katastrofebilde før i dag, og det er helt greit.

Derimot har jeg tatt en del bilder sjøl, av ganske andre ting, og noen av dem er bra og skal få komme på internett! Etterhvert, altså, først må jeg dusje og sove og stå opp og komme meg på jobb og høre hva de har å si der til at jeg blei borte ei uke lenger enn det som står på lappen på døra mi.

fredag 15. juli 2011

Holder det jeg lover 3

Ta deg sammen, Sigrid, det sitter folk i Amsterdam som har venta i dagesvis på å se om du velger bra nok bilder av dem til å legge ut på internett, og her driver du og kaster bort tida på surf og fjas. Okei, nok av det! Nå skal dere få høre om Trænafestivalen.


Det begynte med et heldig valg av lunsjbord en gang tidlig i juni, der det kom fram at kollegaer og kjenninger hadde tenkt seg til Træna for å ligge i telt, drikke øl og gå på konserter med assorterte artister og at jeg var velkommen til å være med. Seinere samme dagen gikk jeg heim og slo på gmail, og når jeg for én gangs skyld fant hollender-Hans logga på der så spurte jeg om han var interessert i å slippe alt han hadde i hendene og komme på eksotisk Helgelands-eventyr, og det var han, så da kjøpte vi billetter.


Dette er Hans og det er hundreogfemti meter ned og drygt hundre mil til Island

Det krever ei viss planlegging å komme seg til Træna samtidig som fire tusen andre har tenkt seg dit. (Egentlig får man aller størst utbytte av planlegginga når man skal derifra og kan gå forbi de mange hundre desperate på kaia, de som ikke hadde kjøpt båtbillett på forhånd.) Turen tar dessuten tolv timer fra Trondheim, det er med nattog til Mosjøen og med en buss som går klokka fem og med innlagt høneblund i en park i Sandnessjøen før ekstrabåten raser ut gjennom værene rundt Lovund.
Dermed blir det en festival for de dedikerte! Eller, det vil si, for de dedikerte og for alle rølpete Helgelands-ungdommer i alderen seksten til tyve år som kommer dit for å drikke heimbrent og spy og høre på masete bergensk elektropop på repeat veldig høgt i teltleiren sin, men hver sin lyst. Flertallet var nok dedikerte, vil jeg anslå. Og mange av dem hadde jeg truffet før i verden! Og nittifem prosent av dem jeg hadde truffet før i verden var fra Svalbard..? (Her har man bodd andre plasser enn i Longyearbyen i seksogtyve år - det er ei interessant skeivfordeling.)

Men mye forskjellig folk, altså. De aller aller kuleste kom med egen båt og man måtte gå til småbåthavna for å besøke dem (eller for å gå på nachspiel hos dem etter at konsertområdet ble stengt, det gjorde vi jo også, en av dagene kom jeg heim med femten nærbilder av en halvnaken mann jeg ikke kjenner og det synes jeg jo er litt interessant, dere får si ifra hvis noen vil ha dem).

Vi har vært på besøk hos de aller aller kuleste og de har fin utsikt

Festivalmoten i år var dominert av fretexkjoler, gummistøvler og en helt overveldende mengde mariusgensere i alle variasjoner (med og uten space invaders, med og uten tilbehør, med grønt isteden for rødt, med hvitt isteden for blått, i lårlang versjon uten armer og så videre). Hans sier at der han kommer fra pynter man seg når man skal på festival, men han skulle bare visst hvor utstudert en ullgenser kan anrettes.

(Det var forresten ikke så mye jeg så av denne hollenderen mens vi var på Træna, for den dagen vi kom ble han nemlig sporenstreks adoptert av en gjeng med hemningsløse partylesber som ikke ville ha noe med Tine og meg å gjøre, og dermed fikk han klare seg sjøl mesteparten av tida. Det gikk så bra som bare det, altså! Hans er rustet til å klare seg i enhver norsk situasjon, han, for han har skaffet seg en parlør som dekker alle eventualiteter, inkludert "vi må passe oss for kjønnssykdommer" og flere alternativer til hva man kan si neste morgen.)

"Dette var jammen hyggelig!"

Og ellers:

(Det begynner å bli litt seint og jeg må bli ferdigrapportert i kveld siden jeg faktisk skal ta nattoget til Mosjøen på nytt i morra - her kommer resten av festivalen punktvis og illustrert.)

  • Jeg har fått en ny stor helt, han heter Erlend Øye og jeg har bilde av ham og alt, vises det at dette er verdens kuleste fyr? Siden folk tok av seg BHene for å hive dem på ham mens de dansa er jeg imidlertid redd han ikke bare er min helt...
 

  • Den største festivalopplevelsen var en konsert som vi ikke slapp inn på en gang, enda vi sto håpefulle i lang kø foran kapellet (litt i overkant håpefulle kanskje) - det endte med at de åpna vinduene og så kunne vi ligge helt musestille utenfor og høre på Vysotskij på svensk likevel, og det ble sol og bikiniføre og så kom min helt Erlend Øye og skulle spille og da satte de ut en liten høyttaler så vi fikk med oss mer av hva som skjedde, og folk lå i lyngen og fletta blomsterkranser og alt var fint og vakkert og alle var stille og glade, og vi venta pent til de som var inne i kapellet hadde klappa ferdig før vi begynte å klappe, så han som sang for oss skulle høre at vi var med vi óg
De har endelig åpna dørene i kapellet, men det hjelper liksom ikke




  • Noen hadde bygd en discohjell, den glitra hele dagen og det aller meste av natta



  • Jeg har sånn sans for stilen til en festival som med den aller største selvfølgelighet går ut fra at tusen bakfulle folk i småsko skal komme seg heilskinna ned fra et stupbratt fjell samtidig! For det klarer de jo, om de nå blir litt bleike og stille underveis

(Husk på at det aldri blir like bratt på bilde som på ordentlig, det er det samme fenomenet som med størrelsen på fisk og høyden på bølger)

  • Det var et bilde jeg har angra lenge på at jeg ikke tok sist jeg var på Træna (like lenge som det er siden sist jeg var på Træna, og det var i 2009), men nå fikk jeg sjansen igjen! Kjære alle finner, forklar meg hvorfor dere er en sånn trussel for Nato?


 ...Nå rekker jeg ikke mer siden det er blitt natt, men dette er uansett tidenes muligens lengste innlegg allerede, så det er kanskje like greit. Jeg har ikke fått nevnt cellorockere eller kvaltaco eller frierier på storscenen eller at Hans blei intervjua av NRK radio eller at verdens kuleste svenske i hele verden heter Timbuktu eller at jeg trodde kameraet kanskje var kræsja, men det ser ut til å ha kommet seg igjen, så da er det bare ei teltstang og noen plugger på minuskontoen, men sånn blir det.

Konklusjonen etter det hele er som følger: Om jeg ikke har gjort NOE anna bra i år, så har jeg i alle fall sørga for at festivalens sannsynligvis aller mest fornøyde deltaker i det hele tatt kom seg til Træna. Det kunne ikke ha blitt større fullklaff, jeg regner det som min personlige fortjeneste!


Og neste gang, da blir det med båt, altså.

tirsdag 12. juli 2011

Vänta bara

til jeg har fått vaska klær og kopper og laga mat og hengt opp teltet og pakka til neste tur og sortert ferdig bildene og tatt igjen litt mer søvn og kommet på en høvelig innfallsvinkel...

lørdag 2. juli 2011

Hva kan jeg si?

Det er blitt juli og jeg er litt lei av å skulle ønske at jeg hadde tatt på meg skjerf og ørevarmer hver morgen på tur til jobb, her har man liksom flytta til syden. Jeg har kjøpt en grill på tross av alle prognoser og med fare for å bli et sosialt utskudd som griller alene i parken (et sånt utskudd har jeg aldri i mitt liv sett, det sier en del om hvor utskutte de er), og jeg har grilla med den også, men ikke alene i parken foreløpig, takket være Jannik og Alex.

Huseieren har fått seg en kjempeblå bil, jeg har hatt min første arbeidsdag som Fast Ansatt i Staten (og ble med det samme mye mer voksen og profesjonell, det sier seg sjøl - jeg har snakket i telefon med fremmede i andre land og jeg har åpnet andres post med den mest selvfølgelige autoritet), langtidsvarselet på Yr er begynt å dekke noen viktige dager i neste uke og jeg er forsiktig optimist, på tirsdagen får jeg besøk av en jeg ikke har prata med siden totusenogseks og hvis jeg er heldig har han med seg ost.

Så begynner det jo å bli ei stund siden jeg var i Finland, gjør det ikke? Flere uker, minst. Sanja har løsningen på det og har invitert på Hai-segling i skärgården igjen, i august. Sist var det badstu og bål og naturhavner og navigering rundt kabelferger og svenskebåten fra Turku, og flått, og territoriehevdende svanefamilier, og forbud mot å tisse i Østersjøen, og sirupsbrød og røkte delikatesser og de vakreste svaberg overalt - jeg gleder meg.

Men først er det Braute! Og aller først er det Træna! Og i mellom er det prosessering av batymetri, hurra og god natt!