tirsdag 30. august 2011

Rips til rørte rips på krukke


Nå blei det visst villedende markedsføring her igjen, for disse skal slettes ikke røres, de skal kokes og siles og sukres og stivne til gelé. Jeg var og raspet dem på huseierens busk i ettermiddag, ikke ett sekund for tidlig, men det ser ut som om det faktisk blir konsistens på suppa likevel.

Og i helga var jeg på Være og raspet solbær! Dem blei det syltetøy av, med valnøtter i, det blei kjempebra og nå er det ikke plass til noe som helst anna i kjøleskapet. Det blir om å finne noen å gi bort til, men det skal vel la seg gjøre, folk er jo stort sett for høflige til å si nei takk. 

Ellers kan jeg rapportere at kirsebærene kom en måned tidligere i år enn i fjor, og det kan jeg si med sikkerhet siden jeg jo driver og tar bilder og legger dem ut på internett for Ettertiden. Nå er det nesten fritt i treet på den hemmelige lekeplassen, men i 2010 la jeg beviselig bær på sprit i slutten av september. Tro om de har ligget der lenge nok nå? (Jeg er for dårlig til å finne anledninger til å servere eksperimentelle desserter til folk, det burde jeg gjøre noe med.) 

PS: Når man ikke har Barnas Beste i huset, så får man et problem når man plutselig blir i tvil om han der Bjerke egentlig skreiv raspet, sånn som man alltid har sagt, eller rapset, som et knapt flertall på internett vil ha det til..? Korrigeringer mottas med takk, hvis noen gidder å slå opp for meg.

torsdag 25. august 2011

Hurra for alt det her

Jeg har spist sommerens siste antibiotikapiller og hatt høstens første orkesterøvelse! Begge deler er bra. Bratsjgruppa gjorde seg fortjent til en liten oppmerksomhet fra dirigenten:


I morra kan jeg drikke vin igjen, jeg har nesten glømt hvordan det var. Men jeg husker godt hvor jeg var sist jeg drakk vin, for det var nemlig i Brede og Magnus sin tilsammen-nittiårsdag! Der var jeg eneste nordnorske representant blant søsken og onkler og korsangere og kolleger og studiekamerater og kjærester og naboer, og det var grilling og bading - nei, mamma, ikke for dem som hadde lungebetennelse - og nye og gamle sanger og felespill og såpebobler og rebusløp med premier, og altså vin. Ingrid og Brede har hjerterom til elleve overnattende under samme tak, og dagen etter fikk jeg være husgjest helt til buss og tog og flytog og fly og flybuss skulle rekkes på kvelden. Brede hadde åpen hage i høljeregnet (det var et sånt hagelagsopplegg) og jeg fikk skrive navneskilt til alle plantene, Magnus og Sigrun stekte vaffelkaker på verandaen, Kristin spilte piano og vi sang oss gjennom ei heil oransj sangbok.

Så det var fint, altså, det var veldig veldig fint. Så mange bra folk i en og samme familie! Og gratulerer med dagene, forresten, sjøl om Magnus sin var i mai og Brede sin ikke er før kanskje i september.

(Jeg prøver å omgå bakgrunnsfolk-problematikken ved hjelp av skikkelig lav oppløsning og håper det er greit for dem.)

Mens jeg er inne på gratulasjoner, så er det en annen som har ligget på vent ei stund også - jeg kjenner en ny doktor. Og det er Nicolas! Han har vært det i snart ei uke nå, jeg fikk være med på festen og greier, og så fikk jeg ha både ham og Marika på besøk i fyrstikkeska (ny rekord for overnatting), det var også veldig fint. Nicolas er den første av mine venner som disputerer, og som jeg til og med kjente før stipendiatet begynte. Han blir nok ikke den siste, siden praktisk talt alle jeg omgåes nå driver og tar doktorgrader, iallfall håper jeg ikke han blir det.

Dette var Nicolas, men nå er det doktor Serré

Så hipp hurra for Nicolas! Det var litt av en jobb, mister, jeg er imponert. Og se her, nå fikk jeg ei unnskyldning til å finne fram det bildet jeg ikke fikk plass til i juni!

fredag 19. august 2011

Google har oversatt

"skjærgård del 2": costal part 2

"skjærgård del 3": archipelago part 3

"Skjærgård del 1 (uten egentlig skjærgård)": Costal part 1 (without actually archipelago)

"siste nytt fra skjærgården": latest news from the islands

"skjærgårds-skogvokter-vesen": cutting farm ranger-being

"finska skärgården": Finnish summer sex

Here's skipper Forsström who performed his cutlery in the Finnish summer sex on a Thursday night

torsdag 18. august 2011

City & Archipelago News, grønn og svart tusj (skjærgård del 3)

Pikku-Nauvo - Nauvo - Kråkskär - Kasnäs

Bonus! (Gule sider har ikke dekning i Finland.)

Skjærgård del 2, og med bilder


I forrige kapittel forlot vi vår hovedperson på et busstopp på et fergeleie på ei øy som skal vise seg å hete Pikku-Nauvo, iført byklær og med sekken full av velvillig utlånt stilongs og flisgenser og andre nødvendige seil-rekvisitter. På det samme busstoppet finner vi også Sanja, reder og skipper på S/Y Vaari som er en sytti år gammel skjærgårdsracer med form som en litt stor kajakk med bermudarigg. Vi lar den nyankomne seilgjesten fortsette sin fortelling: 

Årets besøk i finska skärgården begynte med en bonus-kantarellsafari i tett og fuktig skog på tur tilbake til båten som vi nesten fant på første forsøk! Ombord var Sanjas veteran-gjesteseiler Henna (svensklærer og sauna-entusiast), og dessuten en ekstra regnjakke og et par støvler som jeg kunne kle av meg alt det søkkblaute og bytte til. (Takk til Sanjas bror for utlån, men det er ikke sikkert han er klar over det.) Vi spente opp presenning og Sanja stekte stormkjøkken-sopp, og så venta vi på vind og oppholdsvær ei bra lang stund.

Høljeregn og gule ferger 1: Kantarell og oljehyr

Høljeregn og gule ferger 2: Presenninga var tett!

Nå var jo ikke egentlig dette noe blivende sted hvis målet for dagen var å ende opp en plass med badstu og bussforbindelse for Henna som skulle heim neste morra, så til slutt ble det nedpakking og oppbrudd. Da kom vinden og oppholdsværet, det var jo beleilig, og om vinden kom imot så er jo ikke akkurat det noe problem når vendingene gjennomføres på tre sekunder ved å trekke i ett tau. Vi kryssa vestover mot den beryktede gjestehavna Nauvo, der kaiavgifta er like høg som partyfaktoren og der folk stiger opp og ned de små baug-stigene på de store seilbåtene sine iført merkeklær jeg ikke kjenner igjen eller respekterer, og der man ifølge Sanja er annerledes hvis man ikke har maritimt mønster på håndduken man har med seg til dusjrommet. (Nå er man jo forsåvidt vant til å være annerledes i gjestehavner, ikke minst fra fembøringslivet, så det går som regel bra.)

I Nauvo var klestørken god og saunaen varm, og det var slettes ikke særlig fullt eller mye bråk denne gangen. Vi spilte tegn-og-gjett-spill med tilpassede regler for sånne som ikke er i stand til å forstå ett eneste ord av oppgavene, og båten vakte oppsikt og beundring. Neste dag sa vi farvel til Henna, handla røykelaks og maltbrød og satte kurs sørover mot mer öppna landskap.

Sigrid tørker paljettbukser i Nauvo

Men så var det den bronkitten, da! Sykehistoria tok ei ny og uventa vending da det plutselig ringte en lege fra Trondheim for å si at du, den der ekstra neseprøven vi tok viser at du faktisk har lungebetennelse likevel, kom og få antibiotika! Jamen, sa jeg, jeg kjenner meg jo ikke særlig syk lenger og dessuten er jeg i Finland. Hm, svarte legen, da er det kanskje en spesiell sort lungebetennelse du ikke blir så syk av, du kan få lov til å vente med medisinen til mandagen, men husk at du er smittefarlig og ikke skal kline med noen! Okei, sa jeg, og dermed ble strengere HMS-tiltak iverksatt ombord:


Lungebetennelse, altså, det var ei ny erfaring. Den hadde liketil et avansert navn som begynner med mykoplasma, men jeg var virkelig ikke så plaga med den, og vi seilte ut av hovedleia og inn i de områdene der hver enkelt stein som noen noensinne har gått på er merka med et kryss i kartet, så er det opp til deg å finne ut hvor de er i den virkelige verden. (De steinene ingen har vært borti foreløpig, de er nok foreløpig ikke med i noe kart.) Alt var fint og verden blir så liten, bare vind og seil og kart og røykelaks og bare ett anna menneske å forholde seg til - vi spiste suvenir-tørrfisk fra Gardermoen og snakka om båter og mannfolk og Svalbard og andre sånne viktige ting. Til sist endte vi opp på en holme som het Kråkskär der vi spiste pasta på svabergene i oljelampelys mens vi betrakta det enorme tordenværet som kom nærmere og nærmere og nærmere. Sanja satte opp telt på land og plasserte meg der, og så brukte hun sjøl hele natta på å justere fortøyninger så de skulle holde først i masse sørvest, så i masse nordavind og så i masse austavind som det endelig blei mindre og mindre av, og så kunne hun sove. (Selve tordenværet nådde aldri helt fram, det var greit.)

Neste formiddag våkna vi i lukta av svidd lyng og det lå en mistenkelig båt ved sida av oss, type skjærgårds-skogvokter-vesen. Fra teltplassen (som jeg hadde gått fra i løpet av natta for å legge meg i båten) velta det opp røyk og situasjonen føltes litt urovekkende, men da Sanja gikk for å sjekke var det bare kontrollert kulturlandskapspleiende halmbrenning og ingen hadde stilt noe spørsmålstegn ved det tomme teltet og oljelampa der. Senere blei det finvær og bading (det er okei å bade naken i Østersjøen hvis bikinien ligger igjen i en hage i Helsinki, for Østersjøen er jo så ugjennomsiktig) og snorkling, og etterbehandling av snorkelen med antibac, og så var det på tide å seile litt igjen, for det var jo allerede blitt siste dag før jeg måtte i land en plass med buss hvis jeg skulle rekke det der flyet jeg hadde kjøpt billett til.

Sanja har sjekka svabergene, de er godkjente

Og det var nesten alt. Siste dagsetappe var vakker og uten regn eller dramatiske telefonsamtaler, og vi fikk lufta spinnakeren ei stund før Tunnhamn og siden kryssa vi opp et sund til Kasnäs og lensa rett forbi gjestehavna der for å finne ei naturhavn med bedre odds for kantarell og grillmuligheter (nå må du scrolle opp igjen og se på det øverste bildet i innlegget, det var dette vi fant og her heter det Klobbarna, tror jeg). Men så falt det seg sånn at det blei mer vind på kvelden enn vi hadde tenkt, og avstanden til busstoppen i Kasnäs begynte å føles stor og bussen skulle gå tidlig på morraen, så Sanja fattet ei skipperbeslutning og så gikk vi for motor tilbake til gjestehavna som lå der og blinket så innbydende i augustkvelden.

Og det ble natt, og det ble morgen, fjerde dag, og jeg tok buss til Dalsbruk og til Helsinki og til Kumpula og møtte Sanna på jobb og fikk tilbake bagasjen min i bytte mot Sannas svette ullskjorter, og så blei jeg kjørt til flyplassen og så tok jeg fly til Oslo og landa med hørselen intakt, og etter det blei det ei intensiv helg med fest og sofaovernatting i det sentrale østlandsområdet, men det er ei anna historie.

Takk alle venner! Det var så fint å treffes og det var så fint å seile og det er så fint at det går an å klare seg uten bagasje bare man har nok folk av rett sort (til og med kontaktlinser fikk jeg låne, Sanja sine, de var nesten rett sort). Neste gang blir det bedre planlegging av reisedatoer, så kan jeg få være med lenger! Og neste gang blir det også uten mykoplasma, hadde jeg tenkt. Siste nytt fra skjærgården fikk jeg per SMS forleden dag, Sanja kan fortelle at begge søsknene hennes er blitt sjuke... (Hvis det er mi skyld er jeg bra mye mer smittefarlig enn noen har villet fortelle meg, jeg har ikke engang møtt noen av dem. Men unnskyld likevel, jeg har dårlig samvittighet - hvis leseren har vært på samme sted som meg og blir sjuk og det ikke går over, husk å gå til doktor.)

Såh, nå har jeg kompensert for en litt for kort seiltur med en litt for lang bloggpost. To litt for lange bloggposter, faktisk. Men nå er jeg straks ferdig, her er skipper Forsström som skjøtter sitt bestikk i finska skärgården en torsdagskveld, jeg håper vi sees snart igjen.


tirsdag 16. august 2011

Skjærgård del 1 (uten egentlig skjærgård)

Noen ting ser ut til å skje oftere enn andre ting, og etter bloggen å dømme så er nok en av de tingene som skjer aller oftest at jeg reiser til Finland. Jeg hadde tenkt å rapportere litt om mitt siste Østersjø-eventyr, men det tar litt lenger tid å komme til saken enn jeg hadde beregna, så her har dere første del så lenge!

Dette har altså hendt: 

Etter en litt uheldig kombinasjon av alminnelig forkjølelse og litt for lite folk til å ro en stor båt hadde jeg blitt gående og hoste som en anna KOLS-pasient, og det gikk ikke over. For to uker siden gjorde jeg et forsøk på å begynne på jobb, men jeg framsto som altfor ynkelig til at det var noen vits i å være der (midt på sommeren, uten kritiske tidsfrister) og det endte med at jeg blei liggende heime på dagesvis med hostinga. Til slutt måtte jeg ringe min mor, for det må man gjøre når man er sjuk, og hun jaga meg til doktor.

På nabolags-legesenteret tok de blodprøve i fingeren og den sa at det var ikke noe bakterielt i veien, og så stakk doktoren en pinne i nesen min for sikkerhets skyld og skreiv ut ei sykemelding der det sto bronkitt. Ingenting å gjøre med, bare vente. Jeg hadde jo skjærgårdsloffing i Utlandet på programmet, men tenkte at vente kunne jeg da like godt gjøre der som heime, og ikke var jeg noe særlig syk lenger heller etter ei uke på sofaen, så forrige mandag pakka jeg vanntett-sekken på nytt og tok den med til Værnes.

Det var en interessant opplevelse å fly, for det gjorde så forbanna vondt og når jeg landa kunne jeg ikke høre noenting. Norwegian Trondheim-Helsinki har stopp i Oslo såpass at man kan handle ankerdram på taxfree-en, og først da vi igjen var kommet opp i 30.000 fot fikk jeg ørene mine tilbake til normalen. Det skulle selvfølgelig ikke vare så lenge, på nedturen fikk jeg en ny forståelse for bråkete beibier på fly og jeg skulle ønske jeg kunne skrike litt sjøl. (Men jeg gjorde ikke det, for jeg er så stor at jeg kan lide i stillhet.)

Så var det altså Vantaa-flyplassen. Der hadde jeg allierte som skulle hente meg og låne ut en sovesofa til tidlig neste morra når jeg skulle ut og kjøre buss i retning Turku, men det viste seg at de måtte vente lenger enn de hadde tenkt, for best som jeg sto der i min egen lille dotter-i-ørene-verden og venta på bagasjen blei det klart at den, nei, den hadde slettes ikke kommet med flyet. Den fine sekken min med alle de relativt vesentlige greier man tar med seg på seiltur sto igjen en eller anna plass, og jeg var i Helsinki med kamera, kikkert og ei flaske akevitt. Ja, og med grotesk hør-så-syk-jeg-er-da-hoste, og med følelsen av å måtte kommunisere med omverdenen iført hørselsvern og via VHF.

Det blei utfyllinger av skjemaer og forsikringer om at bagasjen helt sikkert skulle komme med neste Norwegian-fly klokka ni dagen etter. Jeg hadde en buss å rekke klokka sju, og på ingen måte noen fast adresse i skjærgården, men det var nå så, det var ikke mer som kunne krangles om denne dagen, og endelig kunne jeg ta med håndbagasjen ut gjennom absolutt-ingenting-å-fortolle-døra og møte Sanna og Markus som nesten hadde venta seg i hjel, stakkars.

Så var det handling av middagsmat og av nye toalettartikler som kanskje ei reiseforsikring skal få betale siden jeg faktisk har reiseforsikring i år, til ei forandring, så bar det heim til Helsinkis koseligste utleiebolig med eplehage, hundegård og ei kårkjerring boende i sjåen, så blei det gjensynsglede med Pierre som var middagsgjest der, utprøving av ymse kjerringråd og utveksling av sladder til glede for oss uten facebook. Jeg fant meg vel ikke helt til rette i min nye tunghørt-og-hes-tilværelse der jeg ifølge Pierre hørtes ut som en female, desperate Joe Cocker, men det var mye å være takknemlig for likevel, ikke minst at Sanna fant ut at siden hun sjøl ikke skulle seile før fredag ettermiddag, så kunne jo jeg låne sovepose og liggeunderlag og regnbukse og ullundertøy og lester og genser og hals og handduk og alt det der fram til da!

Tenk at man kan reise til et anna land og ha venner der som gladelig deler ut alt de har av klær. Den egentlige bagasjen min kunne leveres i hagen til Sanna og de kunne passe den til jeg kom tilbake - problem løst. Tidlig neste morra sto jeg opp og hadde fått hørselen igjen, takk og lov, og så tok jeg buss og buss og buss og ferge i høljeregn og tordenvær og endte med å finne Sanja!

Men det hører heime i neste kapittel.

torsdag 4. august 2011

Så mange bilder


Kilvær

Hysvær og hardangerjakt Mathilde

Ehus om natta

Jæger ror (men det er Oda)

Søla (bratt)

Vega

Et prøvesøft

Stein

Silkeseil

Mer silkeseil

Ordinært plebeierseil

Siste innspurt mot Stadsbygd


Så lite tekst

Beklager, men jeg kan ikke sitte oppe lenger, jeg har nemlig lovt min mor at jeg skal stå tidlig opp og få tak i en fastlege som kan fortelle meg om det er tæring eller krupp som har fått meg til å synes så synd i meg sjøl denne uka. Jeg som var så sterk på søndagskvelden som jeg knapt kan huske å ha vært! Nå er alle musklene blitt til gelé og når jeg ringer sentralbordet for å si fra om at jeg ikke kommer til å sitte på kontor i dag heller har de allerede glemt hvem jeg er.

Men det var fabelaktig å seile. Og jeg er blitt forfremmet til bestmann, det er en ære. Og sjøl om jeg har surka og klaga min nød over å måtte tilbake på jobb og ikke kunne bare seile og seile og seile, så skjønner jeg jo at jeg er priviligert når jeg bare kan ringe til denne jobben fra ei tilfeldig Vega-øy en morra og si "de trenger meg for å få båten heim, ikke sant at det er helt greit at jeg bare blir borte ei uke til?"

Og jeg skulle gjerne skrevet mer, men den her gangen lover jeg ingenting. Så neste kapittel kan komme til å handle om finska skärgården - forutsatt at jeg ikke sykner helt hen før den tid.

mandag 1. august 2011

(Denne gangen blei det Google Earth og Open Office)


Større kartutsnitt enn sist, og når sant skal sies litt mer flisespikkeri på grafikk-feltet denne gangen. Klikk og forstørr for å se hvor jeg har seila og rodd de siste to ukene! Ordentlige bilder kommer det mer av seinere, som sagt, men nå er jeg sjuk og må legge meg, stakkars. Dere kan jo kose dere med å diskutere vindretninger så lenge?

Og ja, forresten, et oversiktskart... Den der norskekysten altså, det står en del igjen useilt.