Noen ting ser ut til å skje oftere enn andre ting, og etter bloggen å dømme så er nok en av de tingene som skjer aller oftest at jeg reiser til Finland. Jeg hadde tenkt å rapportere litt om mitt siste Østersjø-eventyr, men det tar litt lenger tid å komme til saken enn jeg hadde beregna, så her har dere første del så lenge!
Dette har altså hendt:
Etter en litt uheldig kombinasjon av alminnelig forkjølelse og litt for lite folk til å ro en stor båt hadde jeg blitt gående og hoste som en anna KOLS-pasient, og det gikk ikke over. For to uker siden gjorde jeg et forsøk på å begynne på jobb, men jeg framsto som altfor ynkelig til at det var noen vits i å være der (midt på sommeren, uten kritiske tidsfrister) og det endte med at jeg blei liggende heime på dagesvis med hostinga. Til slutt måtte jeg ringe min mor, for det må man gjøre når man er sjuk, og hun jaga meg til doktor.
På nabolags-legesenteret tok de blodprøve i fingeren og den sa at det var ikke noe bakterielt i veien, og så stakk doktoren en pinne i nesen min for sikkerhets skyld og skreiv ut ei sykemelding der det sto bronkitt. Ingenting å gjøre med, bare vente. Jeg hadde jo skjærgårdsloffing i Utlandet på programmet, men tenkte at vente kunne jeg da like godt gjøre der som heime, og ikke var jeg noe særlig syk lenger heller etter ei uke på sofaen, så forrige mandag pakka jeg vanntett-sekken på nytt og tok den med til Værnes.
Det var en interessant opplevelse å fly, for det gjorde så forbanna vondt og når jeg landa kunne jeg ikke høre noenting. Norwegian Trondheim-Helsinki har stopp i Oslo såpass at man kan handle ankerdram på taxfree-en, og først da vi igjen var kommet opp i 30.000 fot fikk jeg ørene mine tilbake til normalen. Det skulle selvfølgelig ikke vare så lenge, på nedturen fikk jeg en ny forståelse for bråkete beibier på fly og jeg skulle ønske jeg kunne skrike litt sjøl. (Men jeg gjorde ikke det, for jeg er så stor at jeg kan lide i stillhet.)
Så var det altså Vantaa-flyplassen. Der hadde jeg allierte som skulle hente meg og låne ut en sovesofa til tidlig neste morra når jeg skulle ut og kjøre buss i retning Turku, men det viste seg at de måtte vente lenger enn de hadde tenkt, for best som jeg sto der i min egen lille dotter-i-ørene-verden og venta på bagasjen blei det klart at den, nei, den hadde slettes ikke kommet med flyet. Den fine sekken min med alle de relativt vesentlige greier man tar med seg på seiltur sto igjen en eller anna plass, og jeg var i Helsinki med kamera, kikkert og ei flaske akevitt. Ja, og med grotesk hør-så-syk-jeg-er-da-hoste, og med følelsen av å måtte kommunisere med omverdenen iført hørselsvern og via VHF.
Det blei utfyllinger av skjemaer og forsikringer om at bagasjen helt sikkert skulle komme med neste Norwegian-fly klokka ni dagen etter. Jeg hadde en buss å rekke klokka sju, og på ingen måte noen fast adresse i skjærgården, men det var nå så, det var ikke mer som kunne krangles om denne dagen, og endelig kunne jeg ta med håndbagasjen ut gjennom absolutt-ingenting-å-fortolle-døra og møte Sanna og Markus som nesten hadde venta seg i hjel, stakkars.
Så var det handling av middagsmat og av nye toalettartikler som kanskje ei reiseforsikring skal få betale siden jeg faktisk har reiseforsikring i år, til ei forandring, så bar det heim til Helsinkis koseligste utleiebolig med eplehage, hundegård og ei kårkjerring boende i sjåen, så blei det gjensynsglede med Pierre som var middagsgjest der, utprøving av ymse kjerringråd og utveksling av sladder til glede for oss uten facebook. Jeg fant meg vel ikke helt til rette i min nye tunghørt-og-hes-tilværelse der jeg ifølge Pierre hørtes ut som en female, desperate Joe Cocker, men det var mye å være takknemlig for likevel, ikke minst at Sanna fant ut at siden hun sjøl ikke skulle seile før fredag ettermiddag, så kunne jo jeg låne sovepose og liggeunderlag og regnbukse og ullundertøy og lester og genser og hals og handduk og alt det der fram til da!
Tenk at man kan reise til et anna land og ha venner der som gladelig deler ut alt de har av klær. Den egentlige bagasjen min kunne leveres i hagen til Sanna og de kunne passe den til jeg kom tilbake - problem løst. Tidlig neste morra sto jeg opp og hadde fått hørselen igjen, takk og lov, og så tok jeg buss og buss og buss og ferge i høljeregn og tordenvær og endte med å finne Sanja!
Men det hører heime i neste kapittel.
Dette har altså hendt:
Etter en litt uheldig kombinasjon av alminnelig forkjølelse og litt for lite folk til å ro en stor båt hadde jeg blitt gående og hoste som en anna KOLS-pasient, og det gikk ikke over. For to uker siden gjorde jeg et forsøk på å begynne på jobb, men jeg framsto som altfor ynkelig til at det var noen vits i å være der (midt på sommeren, uten kritiske tidsfrister) og det endte med at jeg blei liggende heime på dagesvis med hostinga. Til slutt måtte jeg ringe min mor, for det må man gjøre når man er sjuk, og hun jaga meg til doktor.
På nabolags-legesenteret tok de blodprøve i fingeren og den sa at det var ikke noe bakterielt i veien, og så stakk doktoren en pinne i nesen min for sikkerhets skyld og skreiv ut ei sykemelding der det sto bronkitt. Ingenting å gjøre med, bare vente. Jeg hadde jo skjærgårdsloffing i Utlandet på programmet, men tenkte at vente kunne jeg da like godt gjøre der som heime, og ikke var jeg noe særlig syk lenger heller etter ei uke på sofaen, så forrige mandag pakka jeg vanntett-sekken på nytt og tok den med til Værnes.
Det var en interessant opplevelse å fly, for det gjorde så forbanna vondt og når jeg landa kunne jeg ikke høre noenting. Norwegian Trondheim-Helsinki har stopp i Oslo såpass at man kan handle ankerdram på taxfree-en, og først da vi igjen var kommet opp i 30.000 fot fikk jeg ørene mine tilbake til normalen. Det skulle selvfølgelig ikke vare så lenge, på nedturen fikk jeg en ny forståelse for bråkete beibier på fly og jeg skulle ønske jeg kunne skrike litt sjøl. (Men jeg gjorde ikke det, for jeg er så stor at jeg kan lide i stillhet.)
Så var det altså Vantaa-flyplassen. Der hadde jeg allierte som skulle hente meg og låne ut en sovesofa til tidlig neste morra når jeg skulle ut og kjøre buss i retning Turku, men det viste seg at de måtte vente lenger enn de hadde tenkt, for best som jeg sto der i min egen lille dotter-i-ørene-verden og venta på bagasjen blei det klart at den, nei, den hadde slettes ikke kommet med flyet. Den fine sekken min med alle de relativt vesentlige greier man tar med seg på seiltur sto igjen en eller anna plass, og jeg var i Helsinki med kamera, kikkert og ei flaske akevitt. Ja, og med grotesk hør-så-syk-jeg-er-da-hoste, og med følelsen av å måtte kommunisere med omverdenen iført hørselsvern og via VHF.
Det blei utfyllinger av skjemaer og forsikringer om at bagasjen helt sikkert skulle komme med neste Norwegian-fly klokka ni dagen etter. Jeg hadde en buss å rekke klokka sju, og på ingen måte noen fast adresse i skjærgården, men det var nå så, det var ikke mer som kunne krangles om denne dagen, og endelig kunne jeg ta med håndbagasjen ut gjennom absolutt-ingenting-å-fortolle-døra og møte Sanna og Markus som nesten hadde venta seg i hjel, stakkars.
Så var det handling av middagsmat og av nye toalettartikler som kanskje ei reiseforsikring skal få betale siden jeg faktisk har reiseforsikring i år, til ei forandring, så bar det heim til Helsinkis koseligste utleiebolig med eplehage, hundegård og ei kårkjerring boende i sjåen, så blei det gjensynsglede med Pierre som var middagsgjest der, utprøving av ymse kjerringråd og utveksling av sladder til glede for oss uten facebook. Jeg fant meg vel ikke helt til rette i min nye tunghørt-og-hes-tilværelse der jeg ifølge Pierre hørtes ut som en female, desperate Joe Cocker, men det var mye å være takknemlig for likevel, ikke minst at Sanna fant ut at siden hun sjøl ikke skulle seile før fredag ettermiddag, så kunne jo jeg låne sovepose og liggeunderlag og regnbukse og ullundertøy og lester og genser og hals og handduk og alt det der fram til da!
Tenk at man kan reise til et anna land og ha venner der som gladelig deler ut alt de har av klær. Den egentlige bagasjen min kunne leveres i hagen til Sanna og de kunne passe den til jeg kom tilbake - problem løst. Tidlig neste morra sto jeg opp og hadde fått hørselen igjen, takk og lov, og så tok jeg buss og buss og buss og ferge i høljeregn og tordenvær og endte med å finne Sanja!
Men det hører heime i neste kapittel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar