søndag 26. juni 2011

Øvrige juni-opplevelser


Nå har det vært ti grader og spredte regnbyger i Trondheim siden jeg kom tilbake fra den der drømmeferien, så det er litt vanskelig å huske hvordan det faktisk var med finvær og vassende småunger (i fleecejakke, riktignok, det var ikke strengt tatt nødvendig den dagen, men det tar jo gjerne ei stund før det går opp for en at det faktisk er blitt sommer, iallfall for meg og sikkert også for dem som har ansvaret for andre folks påkledning).

Vassinga foregikk på Trondjorda, det er der Nicolas og Marika bor sammen med Lumo og Kiril og Lady Gaga og silkehanen Tor og de andre. De har eng med mer gressløk og syre enn egentlig løvetann, villsauer til nabo og et yrende og lettprovosert fugleliv, dessuten stor gjestfrihet og en hel masse hjerterom. Og Nicolas har et teleobjektiv jeg gjerne skulle ha hatt, det kan ta bilder der det vises hva slags fugl man har fått på nakken.



Etter ei pinsehelg på Kvaløya blei det slepebåt'n'breakfast i Tromsø, med full turistpakke inkludert møte med kongeskipet og gondoltur til Fløya i midnattsol. Her er slepebåten som rommet tre dansker og hadde en ledig lugar til meg (men det var ikke helt sant det der med frokost, for egentlig var det litt for tidlig på morraen og jeg klarte bare på kaffe):

(De dreiv med plattformpass og cruisebåtfortøying)

Deretter: Hurtigbåtsafari. I Troms har de et artig prosjekt på gang, der de skulle bytte ut de gamle store båtene jeg har brukt å ta til og fra Harstad med noen mindre, men så hadde de ikke visst ikke tatt nok flo og fjære med i beregninga og det viste seg at noen dager gikk det ikke an å komme seg verken ombord i eller i land fra nybåtene. Mens de funderer på hvordan de skal løse dette problemet er det de vanlige storbåtene som går, men så er det visst ikke meninga at passasjerene skal tro at alt er Som Før heller, for nå er det lagt opp til en særdeles interessant hurtigbåtballett midtveis i ruta:
  1. Sydgående (for eksempel Fjorddronningen, men de er nøyaktig like) ankommer Finnsnes og alle får beskjed om å gå i land, uansett hvor det var de egentlig hadde tenkt seg, for båten skal returnere til Tromsø.
  2. Når båten er tom, kaster de loss og forsvinner - passasjerene blir stående igjen i terminalbygget og spekulere (spesielt de som snakker fremmede språk og kanskje bare hadde tenkt seg en snar sightseeing t/r med samme båten sånn at de har bagasjen sin ombord fortsatt).
  3. Nordgående (for eksempel Fjordkongen) ankommer Finnsnes og alle passasjerene kommer inn i terminalbygget, der det nå er samla reisende til Harstad fra Finnsnes, til Harstad fra Tromsø, til Tromsø fra Finnsnes og til Tromsø fra Harstad.
  4. Det ringes for avgang for Fjordkongen. De som kom fra Tromsø og har sett med egne øyne at dette ikke er den samme båten som de kom med kan resonnere seg fram til at denne her sikkert kommer til å gå til Harstad nå siden den forrige gjorde det helt klart at den iallfall ikke kom til å gå dit, de stiller seg i kø for å komme ombord. Det gjør også de aller fleste andre i terminalbygget, bortsett ifra noen av dem som nettopp blei jaga i land fra Fjordkongen og har skjønt at de må vente på en anna båt. 
  5. En hurtigbåtmann får i oppgave å spørre hver enkelt passasjer om de virkelig skal til Harstad. De som bekrefter dette får komme ombord, der står det en anna hurtigbåtmann med lydopptaker og skal vite hva du heter, hvor du har tenkt deg og hvor gammel du er.
  6. Fjordkongen går fra kai og er blitt sydgående. Det viser seg straks at Fjorddronningen faktisk bare har ligget og bakka rett utafor kaia den siste halvtimen, og nå når det omsider blei ledig kaiplass kan de legge til igjen og plukke opp de som er igjen i terminalbygget, inkludert et par lett stressa rundreiseturister.
  7. Alle passasjerer transporteres videre mot sine respektive bestemmelsessteder mens de lurer på hvorfor dette egentlig var en så mye bedre løsning enn om begge båtene skulle gått hele veien Harstad-Finnsnes-Tromsø, sånn som de brukte å gjøre Før.
Well well. I Harstad var det fire timers ventetid og så en buss til Sortland, og en bilskyss heim, og så var det ingenting annet enn fjelltur og hagemiddag og bakerifotografering og kaffepauser (stakkars Alex som trodde han hadde slutta å drikke kaffe, men den gang ei) fram til helga da hurtigruta begynte å gå og alle bare måtte sitte inne og se på den.

Men her er mine tre siste bilder, og med det er ferieoppsummeringa ferdig. For denne gangen, altså, jeg er i full planlegging av neste ferie - da skal det teltes og spises gaudaost og høres på musikk. Blant annet!


Når det kommer kunder i bakeriet gjelder det å sitte pent til bords

Hurtigrutesending + proff-AIS = minst dobbelt så artig

(...Det var forresten heller ikke helt sant at alle bare satt og så på tv hele lørdagsfomiddagen.)


onsdag 22. juni 2011

Juni-fjell

Gråtinden, Ringvassøya:




Steiraheia om dagen: 



Mikkeltind: 






Steiraheia om natta:



Juni-folk

(In order of appearance:)


Nicolas har verken katt eller kaniner, men kompenserer med hunder og høns og påhengsmotor i Kvaløyvågen




Bjørn Erik bemanner slepebåt mens han venter på å reise til Svalbard for å få perfeksjonert dialekten mellom Pyramiden og Barentsburg




Bror min er på tur til å FLYTTE TIL EN ANNA VERDENSDEL og jeg får ikke lov til å bekymre meg for skurker og banditter og ville dyr, ikke når ikke mor mi gjør det, men dæven han er tøff




Alex har blitt fortalt at det bestandig er finvær i Vesterålen, alle sier det og da må det jo være sant




...og sjøl hadde jeg store sjelekvaler med å skulle vise alle disse fine folkene i sepia når det var så masse sol på dem opprinnelig, men det er noe som heter kill your darlings og farger skal dere få nok av i neste innlegg. Det har forresten vært flere folk i juni, men noen kan vi spare til senere, sant? (Og noen har jeg ikke bilde av og noen liker ikke å være på internett eller vet ikke om risikoen.)

tirsdag 21. juni 2011

Heia alle tanter

Nå er M/S Nordnorge gått fra Mehamn, der har de sparkepiker og kabriolet og ordentlig oljehyr og de brenner bål i fjæra. I Nordkapp kommune er ordføreren færøyværing og alle har lært seg Magerøy-sangen, i Havøysund roper ungene hadet og takk for besøket. Kjøllefjord rakk jeg akkurat innseilinga til etter heimsyklinga fra jobb i skitværet, der dansa alle oppmøtte i takt på kaia og det var et fabelaktig syn. Så er det hilsener til tanter og tanter og tanter, og til besteforeldre, og til Tønsberg og til Afghanistan, og frierier, og en plakat som var til Brad Pitt og en der det sto "Hei æ heite Simon!". Jeg er så rørt at det nesten er pinlig, og vil forresten ikke høre et ord om seing av nett-tv på statens bekostning, ikke etter at det ljoma ski-vm fra alle kontorer i vinter.

Det er artig å se på at folk har det artig! Og det er ikke NRK som har regien på kaia, nei, NRK må pent finne seg i å danse swing med en banan midt på natta og at det eneste som huskes fra Skjervøy er hylende tolvåringer. Det var neppe NRK som hadde bedt om at sykehusfolkene i Tromsø skulle kle seg ut som pingviner heller, og de hadde kanskje ikke engang bestilt rockeunger i Risøyhamn. (Det fine med nett-tv, forresten, er at det går an å spole tilbake!)

Jeg må vel rekke Berlevåg også før jeg legger meg. I morra er showet over, og hvis noen er for eksempel utlending og ikke fatter hva det er jeg snakker om så har dere gått glipp av noe, dessverre. Folk på alle berg, flagg på alle moloer!


(Oppdatert med et relativt ferskt hurtigrutebilde som jeg hadde glømt at jeg hadde - det er riktignok Richard With.)

mandag 20. juni 2011

Etter en svingom går sola og tyskeran ned

Hurtigruta er på tur opp Raftsundet og sjøl er jeg nettopp kommet til Trondheim og har bare nesten gode nok nett-tv-forhold til å kunne kjenne igjen bror min om han dukker opp i fjæra. Ute blir det mørkt her, i morra skal jeg sitte på kontor, jeg klør myggstikk med doven ettertenksomhet og om ikke disse siste ti dagene har vært sommerens vakreste eventyr så har jeg VIRKELIG noe å se fram til.

Bilder er blitt tatt og de skulle nok blitt vist på internett, men nå er det jo natt igjen og ting må nødvendigvis sorteres og organiseres for at det skal være noe vits i sånn der offentliggjøring. Den som har lever får se, i mellomtida kan jeg jo dokumentere at i Vesterålen går man i bikini hver eneste dag, og som et resultat av det har jeg fått soleksem for første gang på muligens tyve år.


Men ja okei, god natt. MS Nordnorge ligger i ro innafor Brakøya, av en eller anna grunn, men jeg har ikke ferie lenger og kan ikke være oppe og vente på verken Stokmarknes eller Sortland. Man skulle vel ha ønska musikkforeninga lykke til, det begynner jo å bli en del kaikorps å skulle måle seg med etterhvert. Egentlig syns jeg det er helt klart artigst med de som står på holmene med flagg! Og de som seiler fembøring, såklart, og de som flyr med drage og de som kjører naken-vannski.

onsdag 8. juni 2011

Skjermdump

Det er noe som heter VP-møter, de avholdes jevnlig. Det er noen som deltar på disse, og det er andre som leser referatene fra dem etterhvert som de publiseres på intranettet, og etter at mange nok folk fra disse to kategoriene hadde kommet bort for å gratulere meg ble jeg nødt til å gå inn og lese referatet sjøl. Det viste seg at cirka midt i et ti siders vedlegg sto det følgende:


Så sånn er visst tydeligvis det!

søndag 5. juni 2011

Holder det jeg lover 2

Gule sider og MS Paint har hjulpet meg å framstille mine bevegelser mellom trettende og tjueandre mai i år:


Som det framgår av figuren har jeg altså vært på spaghettitokt i Salten og på Helgeland. (Nordre Helgelandsflesa fant vi i kartet rett nord for Kunna, og holder ikke det som pålitelig grense så vet ikke jeg.) Det var ni dagers iherdig grabbing av sedimenter fra havets bunn og én dags landligge i sørvestkuling, og sjøl om jeg var så dårlig den aller første dagen at jeg måtte gjøre geologvurderinger liggende på ryggen på dekk gikk toktet veldig bra på alle vis og alle var fornøyde. Ikke minst jeg, som ikke fikk grabben over meg en eneste gang, og den nye IT-maskinisten som ikke hadde kjørt kran før og som ville ha fått skylda hvis jeg hadde fått grabben over meg.

I fjor på nesten den her tida skreiv jeg et riktig pedagogisk og velstrukturert innlegg om gjørmetokt etter en ukes opplevelser som skitten og søkkblaut og sjøsjuk i Sør-Troms. I år er formidlerrollen litt vanskeligere, for i år har jeg nemlig ikke helt klart for meg hva det egentlig var vi var ute og tok prøver for. Joda, jeg vet litt om formalitetene - kartlegging av biologisk mangfold, fylkene pålagt å skaffe seg oversikt over skjellsandforekomster, noe med det såkalte vanndirektivet som veldig mange har henvist til på veldig mange møter jeg har vært med på i det siste, noen har lagd en modell over antatt skjellsandutbredelse og vi skulle ut og sjekke om det virkelig var skjellsand der det var modellert og ingen andre steder og så kommer informasjonen til å brukes i en ny og mer pålitelig versjon av modellen - men det er ikke et prosjekt jeg føler noe særlig eierskap til. Vi hadde et kart med syv hundre punkter og jobben var å oppsøke dem ett etter ett, slippe ned grabben, studere det som kom opp og legge litt av det i poser.

Selvfølgelig et helt greit opplegg! Jeg liker godt å få slippe å tenke sjøl, iallfall i begrensede perioder, det er tilfredsstillende å føle seg flink nok til å gjøre det man har fått beskjed om så bra at de som ga beskjeden blir fornøyde. Dessuten har jeg lært meg å anslå karbonatprosent og mengdeforholdet mellom forskjellige arter, og jeg begynner å forstå knappene på den fancy kartplotteren som også er et multistråleekkolodd. Neste år blir det sikkert enda mer skjellsand (det har vært mye før om årene også), og da får jeg kanskje være med igjen siden jeg jo vet hva det går i, og så slipper jeg å sitte på kontor et par uker. (Det er jo det beste av alt. Sammen med følelsen av å gjøre en jobb som faktisk vises, om det synlige resultatet aldri så mye er to hundre små poser med grus.)

...Men okei, bilder? Her er båten.



Her er den samme båten. (Hvis det er flo når du går i land kan det være ei utfordring å finne veien ombord igjen etter noen timer.)



Her er grabben, tjenare grabben. For anledninga med feil ende opp fordi det var blitt vase på vaieren og den måtte greies, så prinsippet med stålkjeften som skal lukke seg rundt det som grabben måtte lande oppå vises ganske bra. Det er om at den ikke lukker seg rundt kneet ditt, men det sier seg kanskje sjøl.



Her er en dagsfangst av grus og sand og gjørme, datamaskinen som det føres logg på (skjellsand i tastaturet er ikke optimalt, lot IT-maskinisten meg forstå, men det er visst bedre enn kaffe), dessuten målestokk og kamera til forevigelse av prøven før mesteparten hives på havet igjen.



Her er en fyr som kom opp fra havets bunn. En kveld, på Rødøy, hadde jeg gleden av å servere biologisk mangfold-suppe med både småsei og snadder-fra-grabben! (Men denne var ikke med oppi der, og det var kanskje like greit, for suppespiserne var allerede litt skeptiske, enda så god de syntes suppa blei.)



Her er det søttendemai! Den dagen tok vi trettiseks prøver, og om kvelden lå vi på Støtt i høljeregn og spiste rømmegrøt med spekekjøtt og sjampanje. Skipperen hadde tegna søttendemaiduk og vi hadde nytt og heilt splittflagg (på styrhustaket altså, dette er det gamle), og så spilte vi mattis, for det er nemlig søttendemaitradisjon på Seisma etter at det ikke var TV-signal på Husøy i fjor. Og så gikk jeg og IT-maskinisten i land for å finne en postkasse å skrive oss opp i, og det fant vi, så dermed hadde jeg fått satt spor etter meg både på Støtt og på Sør-Arnøya og to plasser på Bolga. (Rødøyløva måtte jeg med tungt hjerte prioritere bort, og på Landegode fant jeg ingen postkasse. I Bodø var det mange, men der sto det folk sine navn og adresser utpå alle sammen.)



Her er refrenget til sangen som jeg aldri blei helt ferdig med:

Ja, for Mya er hvit som det hvite
Og det røde har kalkalgen fått
Og med tusinde Mytilus-bite
Får vi skjellsand i rødt, hvitt og blått.

Her er echinodermer så røde
Polycheter så hvite som sne
Og om blåskjell og o-skjell er døde
Så beholder de fargen for det!

(Ny sjanse neste vår.)

Og til slutt: Her er jeg, jeg har funnet spennende stein, og bare se så spennende det er! Det var ingen hvilkensomhelst spennende stein heller, jeg fant den nemlig inne i selve Bolga. For Bolga går det an å gå tvers igjennom, skipper masterveileder og jeg har prøvd det og det var egentlig så spektakulært at jeg må ta med et par bilder til likevel sjøl om jeg i utgangspunktet syntes dette innlegget var fullt nå.



Her er innmarsjen til Bolgbørra.



Her er fra et par dager tidligere da jeg lå på magen på toppen av forrige bilde og skulle fotografere, men det var så skummelt at jeg ikke turde å stille inn fokus engang, med bare litt sand og lyng og gras mellom meg og hundre meter luft:



Her kan vi leke finn geologen! Og kanskje også stigen som han snart skal klatre opp for å komme ut på andre sida, jeg vet ikke om den vises.



Jeg tror nok at Bolga er min nye yndlingsplass på Helgeland, i konkurranse med Myken og Træna. Hurra for maringeologisk feltarbeid som lar meg komme i land så mange nye plasser! Og takk for oppmerksomheten (спасибо за внимание) og tålmodigheten, og jeg klarer ikke å finne noe slående avslutningsbilde, men her har vi Bolga og grabben på en gang, med kreativ vinkling for å få med begge, og hvis noen noengang er interessert så skal jeg en annen gang peke ut den mest effektive stien ned fra Bolgtinden.



Men det, som man sier, var det!

fredag 3. juni 2011

Himmelfart

Det blei fridag! Jeg har pakka bort ski, studert huseierens mosaikkprosjekt og starta sesongen for å ta uskarpe bilder av hageblomster.



Så har jeg fortsatt ikke full svingradius på skolten, men det kommer seg, og noe anna hadde jeg ikke venta heller (håper forresten at det ikke var noen som faktisk forsto det sånn at jeg var begynt å se på meg sjøl som ufør?!). I dag kokte jeg pasta igjen og det gikk helt fint.

Dessuten har jeg omsider fått sortert bilder fra det der skjellsandtoktet som nesten begynner å bli lenge siden allerede. Det skal komme et skikkelig innlegg, med kart og sang og alt, og kanskje kommer det til og med i dag (men egentlig er det litt seint, så kanskje det må vente). Uansett, for å ikke blande kortene setter vi strek her!

-------------

(Og ikke bare én strek, nei, det blei en hel gjeng.)