mandag 21. februar 2011

Polsa hela natten

Det er ikke så mye stillesitting i Fyrstikkeska for tida, og det er verst for internett, for det går sånn ut over anledninger og inspirasjon til bloggoppdatering. Nå når jeg faktisk sitter her og det ikke er så altfor seint og jeg har opplevd en rekke spennende ting siden sist, så er det plutselig motivasjonen som svikter siden jeg godt kunne tenkt meg å legge meg altfor tidlig isteden, så jeg kanskje slipper å bli sjuk.

Men altså: Det var ei riktig bra martnadshelg på Røros, til tross for et stort og uventa frafall blant gammel-geologene. Tradisjonen er som så at bergstudentene i Trondheim disponerer ei hytte ved Olavsgruva, og de reiser dit når det er martnad og går i seremonielle bergstudentuniformer, drikker seg fulle, tar badstu og arrangerer naken-konkurranser i spettkasting. Voksen-geologene fra der som jeg jobber har en hevdvunnen rett til å få være med på denne hytteturen, og det er helt okeie vilkår - studentene lager mat og tar ansvar, geologene betaler litt penger og må finne seg i å bli vekt klokka ni om morraen av Bonanza i hundre variasjoner på full guff. Vanligvis er det en hel gjeng av de voksneste geologene med, og de har med seg feler og trekkspill og setter standard for hytteunderholdning, men i år ble altså delegasjonen amputert, sånn at det ble en klar overvekt av nakne studenter på hytta. (De hadde det sikkert kjempeartig, men det var litt vanskelig å få dem i tale, man vet liksom ikke helt hvor man skal feste blikket.)

Nå var vi ikke egentlig på Røros for å sitte på hytte, først og fremst, men for å gå på ski og danse pols. Ikke nødvendigvis i kombinasjon, for det er sånn som krever kortere ski og lengre armer:


Det var kanonvær og fullmåne og niogtyve minusgrader om natta. Det var svart av folk i bergstaden og det var konserter overalt hele tida, og jeg var ikke på en eneste, for jeg satsa nemlig på full uttelling for mitt éndagers intensivrørospolskurs, og det ble jo dansa pols overalt og til alle døgnets tider. Etterhvert fant jeg til og med en folkedansgjeng jeg kunne menge meg med, og de syns kanskje ikke akkurat at jeg var et naturtalent, men jeg fikk sove på sofaen deres da den siste polsen var ferdigdansa og bilen som jeg hadde kunnet sitte på med de 15 kilometrene til Olavsgruva hadde kjørt for lenge siden.

Så det var fint! Nå er det by- og kontorliv igjen, med apejobb foran datamaskin til alt for langt på kvelden. I dag ble det ikke så seint, altså, for i dag var det nemlig tid for Orkesterets Inntektsbringende Spillejobb igjen, tre timer på scenen foran tre hundre fagbrevmottakere innen pølsemakerfag, reservedelsfag, salgsfag, automatiseringsfag og faget industriell næringsmiddelproduksjon. Hockeyfaktoren var betydelig lavere enn i fjor, kan jeg rapportere.

...Nåh skal jeg legge meg og unngå å bli sjuk, ønsk meg lykke til med det. Jeg som skal få middag borte i morra og alt.

fredag 18. februar 2011

Pietari i tekst

Nå har jeg vært heime i flere dager allerede, og det begynner å bli på tide å pakke ut av St. Petersburg-bagen, ikke minst fordi jeg må pakke ned i en ny sekk i kveld og reise til Røros for å danse pols. Det var en ny opplevelse å pakke til sånn der storbyferie, faktisk! Ellers når jeg reiser noe sted har jeg jo med meg oljehyr og fjellsko og juksa og julegaver og redningsvest og anorakk, men sånt var ikke så høgt prioritert på denne turen, så bagen blei mistenkelig tom og lett. Det holdt likevel, altså.

(Det er litt vanskelig å skulle skrive reiseskildring når jeg allerede har avlagt rapport til såpass mange, merker jeg. Kanskje vi bare sier at dere som har hørt alt det her før kan gå og gjøre noe anna på internett isteden, så lenge?)

Okei! St. Petersburg er en by som er så stor at det aldri er mer enn to trinn mellom folk i rulletrappa på metroen, og hvis du skulle finne på å stoppe mens du er ute og går på fortauet er du i veien for de som kommer bak deg. Fortauet er hellelagt med rosa granitt og gneis og ser sånn her ut:


Det finnes ikke en eneste tyggis på gata, eller noe annet søppel. Det finnes knapt ei eneste søppelbøtte, så jeg forstår ikke helt hvordan dette går an. I hvert fotgjengertrafikkert kryss står det noen og deler ut små reklamelapper i visittkortformat, og hvis man ikke finner søppelbøtter hoper disse seg fort opp i jakkelommen.

Andre ting som ikke finnes: Gravide. Barnevogner. Mørkhudede (jeg så til sammen fire, ei var på hotellet og de tre andre sammen på metroen). Katter, jeg fant bare ei. Hunder! Jeg var ti dager i en by med fem millioner mennesker og møtte to hunder i bånd, tre som var løse og to som ble båret på armen. Syklister kunne jeg ha sagt at jeg så til sammen cirka syv av, hadde det ikke vært for at det faktisk kom fjorten samtidig klokka tolv ei natt utenfor en strippebar som jeg sto og nekta å gå inn på. (Dermed blir det cirka tjueen.)

Til gjengjeld har de annet å by på i St. Petersburg: Døgnåpne blomsterbutikker og bokhandler, mange av dem. Pelskrager på absolutt hver eneste person. Pannekakegatekjøkkenkjeder. Gull på spisse kirketak og gull til pynt i hjemmet:




Museer med hundrevis av vanskapte menneskefostre som har ligget på sprit i snart tre hundre år. Utstoppede nyfødte mammuter. Gallerier med veldig store bilder:


Barneskoleklasser som tegner på gulvet i Eremitasjen. Romerske statuer som er praktisk talt helt levende, bare at de er lagd av marmor. Et museum som har samlet inn og stoppet ut alle dyr som finnes i verden, inkludert okapi, leopardsel, månefisk og havhest. Garderobedamer i hvert eneste offentlige bygg, og de går ikke heim før garderoben er tom.

Og mat! Pelmeni og sjasjlik og schi, og blini til frokost, med smetana, men det klarer nesten ikke Kimmo å se på, det er sikkert som når utlendinger skjærer brunost med kniv, og noe fra ei instituttkantine som viste seg å være bare ei skål med tang (akkurat det var ikke noen kjempesuksess), og sushi-overdose på Nevskij Prospekt, og borsjtsj som jeg ikke aner hvordan jeg skal stave, og kokt bokhvete, og svart brød hvis man husker å bestille det, og kaninleverragu med syv kaninlevre i, og alle slags greier som kan syltes, og så sjokolade og kaker og mer kaker. Det eneste jeg vet om at jeg ikke har spist er ikra, og det er svart kaviar, men jeg tror det var størkjøtt i en salat en dag og det er sikkert like moralsk forkastelig. (Forresten kommer jeg på nå at jeg har en boks kaviar fra Barentsburg innerst i kjøleskapet, skal tro hvordan det går med den.)

Og ja, sjampanje (free for the ladies) og øl og Russki Standardt, og fare for giardia fra vannet i kranen, og et kneipebesøk med det russiske forskerkollegium som endte med at baren ble tom for vodka og vi måtte pelle oss heim. Og en minneverdig tredveårsdag med autentisk russisk pop, autentisk russisk mat og brennevin og autentisk russisk irsk pub! Dagen derpå begynte med at jeg var overbevist om at en av reisefølget var blitt bortført og at telefonen hennes hadde endt opp hos ei fremmed russisk dame, og det var jo litt stress siden vi  bare hadde tre kvarter på oss til å finne fram til denne konferansen, men det ordna seg og skylda kunne legges på mobilnettet. Verre var det med selve konferansen, den var en studie i bortkastet arbeidstid: Fire dagers høflig oppmøte for å høre på presentasjoner på russisk non stop fra ti til fem. Det ble ikke så stort faglig utbytte, men iallfall lærte vi å si "takk for oppmerksomheten" på ordentlig vis:
 
Spasiba za vnimanie!

søndag 13. februar 2011

Pøbelstreker IV - morsdagsspesial!



I dag går altså visumet mitt ut sånn at det er best for meg om jeg peller meg vekk fra Russland, men i skrivende stund er dette ti dager inn i framtida, for jeg tror jeg har funnet en publiser-senere-knapp, og den har jeg tenkt å benytte meg av.

Kryss fingrene for at jeg kommer meg trygt heim igjen, da! Fortsettelse får jeg håpe følger.


Oppdatering fra den virkelige 13. februar: Trygt heime! Takk for alle de fine gavene som plutselig var kommet i posten, jeg driver og tester dem i kombinasjon nå. Det er for eksempel tyve grader inne i jervenduken sammen med meg, mens den generelle stuegolvstemperaturen ser ut til å være rundt fem grader.   

torsdag 10. februar 2011

torsdag 3. februar 2011

Bare slapp av

Nå har jeg nesten pakka ferdig og det er jo flere timer til jeg skal reise, så jeg skulle ligge bra an? Snart skal jeg sove litt og pakke resten og gå på jobb og reise derifra til flyplassen og så til Helsinki og så sove litt der og så ta tog til Finlyandskiy Vozkal i St. Petersburg, det er slettes ikke så langt og Kimmo har kjøpt billetter.

Oi, det har gått i ett i det siste. Jeg har ikke engang hatt tid til å grue meg ordentlig, sånn som jeg er vant til. Nå når jeg ikke har tatt alle sorgene på forskudd for en gangs skyld, så kommer de vel ramlende inn den ene etter den andre, kan jeg tenke meg, og der står jeg helt uforberedt, men det får gå som det går. Det er en del usikkerhetsmomenter i denne turplanen, og mange har å gjøre med at ingen ikke har hørt et pip fra dem som vi forhåpentligvis er påmeldte konferansedeltakere hos, så vi aner ikke om vi i det hele tatt får presentere noe, når eller for hvem. (Men direktør Morten sier at det ikke er noen grunn til panikk, for sist han var gjest på samme plass fikk han ikke vite at det var han som skulle være møteleder før han var på tur inn i auditoriet. Slettes ingen grunn til panikk, altså.)

Uansett, først er det helg og jeg håper det skal bli bra (men jeg har ikke pakka gummistøvler til tross for at Pierre har fulgt med på værmeldinger og sier at jeg er nødt). Neste gang noen hører fra meg er det enten fra Utlandet eller etter at jeg er kommet heim igjen! Himmel og hav, dette er altså ganske skummelt, på min personlige bekymringsskala som ikke går så langt som til "måtte reise til Sør-Afrika alene på to timers varsel" eller "loffe rundt for seg sjøl i alle land i Sørøst-Asia når man er ei nitten år gammel jente".

Slapp av likevel. Og hadet på badet!