Nå har jeg vært heime i flere dager allerede, og det begynner å bli på tide å pakke ut av St. Petersburg-bagen, ikke minst fordi jeg må pakke ned i en ny sekk i kveld og reise til Røros for å danse pols. Det var en ny opplevelse å pakke til sånn der storbyferie, faktisk! Ellers når jeg reiser noe sted har jeg jo med meg oljehyr og fjellsko og juksa og julegaver og redningsvest og anorakk, men sånt var ikke så høgt prioritert på denne turen, så bagen blei mistenkelig tom og lett. Det holdt likevel, altså.
(Det er litt vanskelig å skulle skrive reiseskildring når jeg allerede har avlagt rapport til såpass mange, merker jeg. Kanskje vi bare sier at dere som har hørt alt det her før kan gå og gjøre noe anna på internett isteden, så lenge?)
Okei! St. Petersburg er en by som er så stor at det aldri er mer enn to trinn mellom folk i rulletrappa på metroen, og hvis du skulle finne på å stoppe mens du er ute og går på fortauet er du i veien for de som kommer bak deg. Fortauet er hellelagt med rosa granitt og gneis og ser sånn her ut:
Det finnes ikke en eneste tyggis på gata, eller noe annet søppel. Det finnes knapt ei eneste søppelbøtte, så jeg forstår ikke helt hvordan dette går an. I hvert fotgjengertrafikkert kryss står det noen og deler ut små reklamelapper i visittkortformat, og hvis man ikke finner søppelbøtter hoper disse seg fort opp i jakkelommen.
Andre ting som ikke finnes: Gravide. Barnevogner. Mørkhudede (jeg så til sammen fire, ei var på hotellet og de tre andre sammen på metroen). Katter, jeg fant bare ei. Hunder! Jeg var ti dager i en by med fem millioner mennesker og møtte to hunder i bånd, tre som var løse og to som ble båret på armen. Syklister kunne jeg ha sagt at jeg så til sammen cirka syv av, hadde det ikke vært for at det faktisk kom fjorten samtidig klokka tolv ei natt utenfor en strippebar som jeg sto og nekta å gå inn på. (Dermed blir det cirka tjueen.)
Til gjengjeld har de annet å by på i St. Petersburg: Døgnåpne blomsterbutikker og bokhandler, mange av dem. Pelskrager på absolutt hver eneste person. Pannekakegatekjøkkenkjeder. Gull på spisse kirketak og gull til pynt i hjemmet:
Museer med hundrevis av vanskapte menneskefostre som har ligget på sprit i snart tre hundre år. Utstoppede nyfødte mammuter. Gallerier med veldig store bilder:
Barneskoleklasser som tegner på gulvet i Eremitasjen. Romerske statuer som er praktisk talt helt levende, bare at de er lagd av marmor. Et museum som har samlet inn og stoppet ut alle dyr som finnes i verden, inkludert okapi, leopardsel, månefisk og havhest. Garderobedamer i hvert eneste offentlige bygg, og de går ikke heim før garderoben er tom.
Og mat! Pelmeni og sjasjlik og schi, og blini til frokost, med smetana, men det klarer nesten ikke Kimmo å se på, det er sikkert som når utlendinger skjærer brunost med kniv, og noe fra ei instituttkantine som viste seg å være bare ei skål med tang (akkurat det var ikke noen kjempesuksess), og sushi-overdose på Nevskij Prospekt, og borsjtsj som jeg ikke aner hvordan jeg skal stave, og kokt bokhvete, og svart brød hvis man husker å bestille det, og kaninleverragu med syv kaninlevre i, og alle slags greier som kan syltes, og så sjokolade og kaker og mer kaker. Det eneste jeg vet om at jeg ikke har spist er ikra, og det er svart kaviar, men jeg tror det var størkjøtt i en salat en dag og det er sikkert like moralsk forkastelig. (Forresten kommer jeg på nå at jeg har en boks kaviar fra Barentsburg innerst i kjøleskapet, skal tro hvordan det går med den.)
Og ja, sjampanje (free for the ladies) og øl og Russki Standardt, og fare for giardia fra vannet i kranen, og et kneipebesøk med det russiske forskerkollegium som endte med at baren ble tom for vodka og vi måtte pelle oss heim. Og en minneverdig tredveårsdag med autentisk russisk pop, autentisk russisk mat og brennevin og autentisk russisk irsk pub! Dagen derpå begynte med at jeg var overbevist om at en av reisefølget var blitt bortført og at telefonen hennes hadde endt opp hos ei fremmed russisk dame, og det var jo litt stress siden vi bare hadde tre kvarter på oss til å finne fram til denne konferansen, men det ordna seg og skylda kunne legges på mobilnettet. Verre var det med selve konferansen, den var en studie i bortkastet arbeidstid: Fire dagers høflig oppmøte for å høre på presentasjoner på russisk non stop fra ti til fem. Det ble ikke så stort faglig utbytte, men iallfall lærte vi å si "takk for oppmerksomheten" på ordentlig vis:
Spasiba za vnimanie!
(Det er litt vanskelig å skulle skrive reiseskildring når jeg allerede har avlagt rapport til såpass mange, merker jeg. Kanskje vi bare sier at dere som har hørt alt det her før kan gå og gjøre noe anna på internett isteden, så lenge?)
Okei! St. Petersburg er en by som er så stor at det aldri er mer enn to trinn mellom folk i rulletrappa på metroen, og hvis du skulle finne på å stoppe mens du er ute og går på fortauet er du i veien for de som kommer bak deg. Fortauet er hellelagt med rosa granitt og gneis og ser sånn her ut:
Det finnes ikke en eneste tyggis på gata, eller noe annet søppel. Det finnes knapt ei eneste søppelbøtte, så jeg forstår ikke helt hvordan dette går an. I hvert fotgjengertrafikkert kryss står det noen og deler ut små reklamelapper i visittkortformat, og hvis man ikke finner søppelbøtter hoper disse seg fort opp i jakkelommen.
Andre ting som ikke finnes: Gravide. Barnevogner. Mørkhudede (jeg så til sammen fire, ei var på hotellet og de tre andre sammen på metroen). Katter, jeg fant bare ei. Hunder! Jeg var ti dager i en by med fem millioner mennesker og møtte to hunder i bånd, tre som var løse og to som ble båret på armen. Syklister kunne jeg ha sagt at jeg så til sammen cirka syv av, hadde det ikke vært for at det faktisk kom fjorten samtidig klokka tolv ei natt utenfor en strippebar som jeg sto og nekta å gå inn på. (Dermed blir det cirka tjueen.)
Til gjengjeld har de annet å by på i St. Petersburg: Døgnåpne blomsterbutikker og bokhandler, mange av dem. Pelskrager på absolutt hver eneste person. Pannekakegatekjøkkenkjeder. Gull på spisse kirketak og gull til pynt i hjemmet:
Museer med hundrevis av vanskapte menneskefostre som har ligget på sprit i snart tre hundre år. Utstoppede nyfødte mammuter. Gallerier med veldig store bilder:
Barneskoleklasser som tegner på gulvet i Eremitasjen. Romerske statuer som er praktisk talt helt levende, bare at de er lagd av marmor. Et museum som har samlet inn og stoppet ut alle dyr som finnes i verden, inkludert okapi, leopardsel, månefisk og havhest. Garderobedamer i hvert eneste offentlige bygg, og de går ikke heim før garderoben er tom.
Og mat! Pelmeni og sjasjlik og schi, og blini til frokost, med smetana, men det klarer nesten ikke Kimmo å se på, det er sikkert som når utlendinger skjærer brunost med kniv, og noe fra ei instituttkantine som viste seg å være bare ei skål med tang (akkurat det var ikke noen kjempesuksess), og sushi-overdose på Nevskij Prospekt, og borsjtsj som jeg ikke aner hvordan jeg skal stave, og kokt bokhvete, og svart brød hvis man husker å bestille det, og kaninleverragu med syv kaninlevre i, og alle slags greier som kan syltes, og så sjokolade og kaker og mer kaker. Det eneste jeg vet om at jeg ikke har spist er ikra, og det er svart kaviar, men jeg tror det var størkjøtt i en salat en dag og det er sikkert like moralsk forkastelig. (Forresten kommer jeg på nå at jeg har en boks kaviar fra Barentsburg innerst i kjøleskapet, skal tro hvordan det går med den.)
Og ja, sjampanje (free for the ladies) og øl og Russki Standardt, og fare for giardia fra vannet i kranen, og et kneipebesøk med det russiske forskerkollegium som endte med at baren ble tom for vodka og vi måtte pelle oss heim. Og en minneverdig tredveårsdag med autentisk russisk pop, autentisk russisk mat og brennevin og autentisk russisk irsk pub! Dagen derpå begynte med at jeg var overbevist om at en av reisefølget var blitt bortført og at telefonen hennes hadde endt opp hos ei fremmed russisk dame, og det var jo litt stress siden vi bare hadde tre kvarter på oss til å finne fram til denne konferansen, men det ordna seg og skylda kunne legges på mobilnettet. Verre var det med selve konferansen, den var en studie i bortkastet arbeidstid: Fire dagers høflig oppmøte for å høre på presentasjoner på russisk non stop fra ti til fem. Det ble ikke så stort faglig utbytte, men iallfall lærte vi å si "takk for oppmerksomheten" på ordentlig vis:
Spasiba za vnimanie!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar