søndag 28. mars 2010

Tidssoner


På Elvenes! Her er pusia mi, som lova, men ovnen har jeg ikke blitt introdusert for ennå, jeg har stort sett bare kjørt buss og spist heimlagamat og ligget i badekar (nå er jeg så rein som jeg ikke har vært siden jul).

Den her klokkestillinga i natt viste seg å bli et kjempeproblem for alle i transportsektoren i Nordland fylke. Nordlandsbanen var nemlig helt i rute fram til klokka to, men da blei den plutselig én time forsinka, og det forplanta seg utover i systemet: Bussen fra Fauske måtte vente på toget fra Trondheim, minibussen til Drag måtte vente på bussen fra Fauske, ferga til Kjøpsvik måtte vente på minibussen til Drag, bussen fra Bognes til Narvik måtte vente på bussen fra Fauske, ferga fra Bognes til Skarberget måtte vente på bussen til Narvik, ferga til Lødingen måtte vente på bussen fra Fauske, bussen til Harstad måtte vente på ferga til Lødingen, og lenger enn det har jeg ikke oversikt over. Det var noen fly involvert også, forresten, fra Bodø til Finnmark og til Utlandet. Spennende greier! 

(Og så har jeg opplevd et nytt og litt uventa nattogfenomen: Pensjonistgjenger. Her gir man bort plassen sin i hvilevogna så de skal få sitte ilag på tur heim fra en vinter i Syden, og det man får igjen for det er kontinuerlig skvalder fra klokka fem om morraen når pensjonister våkner. Tunghørte er de selvfølgelig óg.)

Vel, nå har jeg skålt i whisky med min mor og vi har sett på Tonje Unstad på både tv og youtube, nå er det natt på Elvenes og påskeferien er begynt på ordentlig!

lørdag 27. mars 2010

På tide å redde verden litt

Hei! Det har visst skjedd både det ene og det andre siden sist, blant anna har jeg tatt mitt livs første skiheis og øvd på å komme opp i redningsflåter, men nå har vi den såkalte "Earth Hour" gående og jeg sitter her og er dobbeltmoralistisk med datamaskinen på batteri. Lyset er avslått, uten at jeg tror det vil utgjøre noen som helst forskjell for verden. Det her kjennes egentlig litt som å sortere søppel sjøl om man vet at alle posene likevel ender opp på den samme fyllinga: I det minste blir man en del av statistikken og får gitt et slags signal om at man faktisk er villig til å ofre en millimeter tid eller komfort.

Men lyset av inne i én time på en lørdagskveld? På jobben kom det en epost der det annonsertes med fynd og klem at her skulle det sannelig markeres Earth Hour, og det vil si at lysene i gangen ville være avslått mellom halv ni og halv ti på kvelden i dag. Det er ganske nøyaktig midt i palmehelga, det! Hvorfor i alle dager skulle lyset være på i utgangspunktet? (Egentlig skulle jeg kanskje tatt en tur ned i byen for å bli indignert over flombelyste butikkvinduer, ser jeg, men det tror jeg ærlig talt ikke at jeg kommer til å gjøre all den tid jeg kan være nesten akkurat like indignert fra sofaen.)

...Nå er det to minutter igjen av timen, og den anledninga kan jeg jo benytte til å melde fra om at om ganske kort tid skal jeg gå til jernbanestasjonen og finne rett plass i nattoget til Fauske, og vel framme der blir det store spenningsmomentet hvorvidt noen på bussfronten har tatt høyde for at det skal stilles til sommertid i natt sånn at toget høyst sannsynlig kommer en time seinere fram enn normalt! Det blir bra teit hvis bussen går en halv time før toget kommer, men det gjenstår å se om jeg blir nødt til å underholde meg sjøl på Fauske lenger enn jeg strengt tatt har lyst til.

Da gjenstår det bare å si hjertelig god påske til alle fem lesere jeg kanskje ikke kommer til å treffe i ferien!

(Og neste gang kommer det forhåpentligvis bilder av både bakerovn og pusi, bare så det er sagt.)

søndag 21. mars 2010

Vårjevndøgn

Mikael bibliotekar, som ikke lenger bor i Longyearbyen, han tar skjegget hvert solhverv og hvert jevndøgn. Far min prøvde seg på ei barbering en eneste gang da jeg var lita, og jeg husker det med gru, jeg skreik hele dagen og han har aldri gjort det igjen. Uansett, fra og med i dag skal nettene bli mindre lange her på den vanlige halvkule, og skjura er klar over at det begynner å bli vår og bygger reir i gården. (Det kommer vel litt an på huseier hvordan det prosjektet ender, kan jeg tenke meg.)

I dag har det vært mye uutnytta potensiale, merker jeg. Planen var å skrive ferdig den der jobbsøknaden som alle driver og ringer og spør om (haha, bloggen fungerer!), og jeg takka nei til både mat og skitur og satt inne hele dagen i finværet, men jeg kom ikke spesielt langt, nei. Ny sjanse i morra, det skulle jo bare være å få det gjort.

(Hvis det fortsatt er noen igjen som lurer på hva slags jobb det er snakk om her, så er det jo ikke noen hemmelighet så lenge dere lover å ikke fortelle om det til noen maringeologer før søknadsfristen går ut: Lederen for marinlaget der jeg jobber har fått klarsignal til å lyse ut en treårig stilling som skal handle om mer eller mindre nøyaktig det jeg har holdt på med det siste halve året. Siden jeg faktisk forstår hvert eneste ord i utlysningsteksten og dessuten trenger noe å holde på med fra august, så må jeg nesten få inn den der søknaden. Det burde ikke være så veldig skummelt, men jeg har til dags dato ikke fått en eneste av de jobbene jeg har søkt på, så vi får se.)

Apropos fungerende blogg: Jeg oppdaga noen tekniske detaljer som kunne stilles på her om dagen, og nå etter at jeg har stilt på dem burde det være fritt fram  for hvem som helst å skrive kommentar, hvis det altså var noen som hadde noe de skulle ha sagt, men som de føler at de ikke har sluppet til med før.
 
Til slutt: Sånn her ser det ut når det plutselig kommer folk på besøk og lager den lekreste mat til meg med utgangspunkt i en pose blåskjell og en ost og litt creme fraiche og sånn:


Slettes ikke verst, med andre ord! Jeg drikker ikke skikkelig masse konjakk til sjøl om det kan se sånn ut, det i glasset er sånn snobbete Nøgne Ø-øl som er så godt at jeg må spare det til for eksempel middagsbesøk, men som samtidig tar opp all plassen i kjøleskapsdøra mens jeg sparer det. Et uløselig problem, altså.

(Nå ble det forresten voldsomt harmonisk her med levende lys og pene bordmanerer og greier, så jeg må balansere det litt med et bilde jeg har hatt liggende ei stund i påvente av ei passende anledning: 
 



Det var bare det!)

fredag 19. mars 2010

slaps slaps slaps slaps slaps,

det er lyden av å være fotgjenger i Trondheim i dag. Jeg kom så langt som til Ringve skole før jeg kasta inn håndkledet og tok bussen resten av veien heim.

Inne i Fyrstikkeska er det imidlertid skikkelig ordentlig vår, se her:


Jeg har kirsebærblomster!

(Ellers: I morra skal jeg plages mer med å skrive søknad til en ekte jobb. I neste uke er det først skidag og så sikkerhetskurs inkl. hopping i hav. Og etter det så kommer palmehelga, og da skal jeg altså heim!)

onsdag 17. mars 2010

Bergstad


Røros? Jo, det var ei riktig fin helg, med aktiviteter fra TV-seing til strykekvartettkonserter via skigåing og inngåing av avtaler om redding av verden for 175 kr/mnd, men hvis jeg ikke får meldt fra om hvor jeg gikk snart så blir det for lenge siden, og så begynner det kanskje å skje andre ting som det hadde vært verd å fortelle om, og så har vi det gående. Her er noen bilder, iallfall!


Lørdagsformiddagen var strålende fin og vi var først i sporet helt til vi begynte å møte sånne fargesprakende skøytefantomer, men det var god plass til alle og alle sa hei. Da vi hadde gått runden ploga vi ned en slalombakke, skifta til byklær og la ut på turistvirksomhet.


Og vi traff ei staselig pusekatt!


Faktisk traff vi vel TO staselige pusekatter:


Og vi var på alle kafeene, det sier ikke så lite, til og med den med komisk overprisa brødskiver (det er visst  lurt å være skeptisk når det ikke står på menyen hva ting koster?), og vi lagde den lekreste mat og spekulerte på hvem som egentlig er Renate sine naboer og hvorfor de aldri spiser, og på søndagen var det museum og avslutningskonsert for kammermusikkfestivalen som de tilfeldigvis hadde laga til akkurat den helga. Der var det messing-, stryke- og pianokvartetter før pause, og så blei det fløytetango, gitarjazz og harperock etterpå. (Selvfølgelig kan man spille el-harpe som gitar, det er jo like naturlig som å spille trekkspill som orgel. Vanvittig kult var det.) Her er forresten scenen og et hav av tulipaner, tro om noen driver med oppdrett i strøket?


Jeg var selvfølgelig altfor høflig og ordentlig til å ta bilder under selve konserten. Avslutningsvis:

Røros viser seg jo å være ikke så rent ulikt Longyearbyen verken i klima og historie, og sjøl om det kanskje ikke var noen kjempestor overraskelse er jeg fascinert av det, jeg har aldri vært noen plass som minna om Longyearbyen før. Det er noen små detaljer også, som hyppigheten av stedsnavn med q, z  og w i når man går på tur.... (Ikke minst treffer man tydeligvis de samme folkene på coop-butikken begge plasser, men det kan jo ha vært en tilfeldighet.)

På Røros regnes sparken som et seriøst framkomstmiddel, og det gleder meg. Definisjonen på seriøst er at ikke bare gamle damer sparker, men også ungdomsskoleelever og 30-årige menn.

Røros-museet tilbyr skriftlig informasjon på tre språk: Tysk, engelsk og RØROSDIALEKT. Har noen noengang hørt om noe lignende?


Det VAR altså ei fin helg. Slaggdungene på Røros er også fine, og de er fredede kulturminner. (Høres det kjent ut, eller?)

torsdag 11. mars 2010

Sigrid melder fra

Da jeg skulle finne på et bloggnavn i januar hadde jeg nettopp snakka med min mor i telefonen og hun hadde gitt uttrykk for at det kunne vært fint å ha en sånn cirka-oversikt over hvor ungene befant seg i verden. Til nå har det riktignok vært mye "meld fra hvor du var i forrige uke", men det er jo litt fordi det er artigere å fortelle om ting som har skjedd (ikke minst når man skal prøve å ta bilder av dem) og vel så mye fordi jeg vel egentlig ikke har vært så mange andre plasser enn Trondheim så langt i år.

Men nå har jeg altså ei melding å komme med: I morra blir det tidlig heim fra jobb og ettermiddagstog til Røros! Der sitter Renate i helsesøsterpraksis og har ingen å leke med, og dermed er jeg blitt invitert med ski og termos på helgebesøk. Det skal bli bra, forutsatt at toget faktisk går. (Det er visst ingen selvfølgelighet akkurat nå, i morrest var visst både Nordlands- og Dovrebanen regna bort.) Jeg har aldri vært på Røros, jeg gleder meg.

Ingen bilder i dag, altså, men forhåpentligvis neste gang. Jeg har hatt et litt anspent forhold til kameraet i det siste, og bare tatt bilder av nøytrale flater med liten blenderåpning. Etter forrige skitur med Johan måtte jeg nemlig begynne å ta inn over meg det her med at speilreflekskameraer faktisk blir fulle av støv etterhvert, så jeg har handla blåsebelg og rensevæske i dyre dommer og vaska sensor etter alle kunstens regler. Jeg aner ikke om det blei bra nok eller ikke, for nå er jeg jo blitt superoppmerksom på problemet, men det har jo sikkert vært støv på sensoren i månedsvis uten at det har plaga meg...

Vi får vel se. Nå er det natt!

mandag 1. mars 2010

Trønderteorien




Nå er den ekstra symmetriske februarmåneden ferdig, og sannelig om jeg ikke klarte å komme meg på ski før det ble mars. Det var med god hjelp av Johan, som er nabo med lysløypene og ikke ser seg forbalt på en ettermiddagstur sjøl om han allerede har vært på en formiddagstur med Renate i det samme sporet. Det var mycket vackert väder og tydeligvis den reineste vårstemning i byen (det er sånn man legger merke til når man skal ta bussen til Jakobsli i skisko og anorakk og alle andre i verden er ute og flanerer med sine fancy solbriller), og i skiløypa tok vi oss så godt ut at vi blei avfotografert til bruk i en reklame for internasjonale studenter.

Det er underlig å gå på preparerte skiløyper som går over markene til folk, og langs bilveien. Sånn her omtrent:


(bare at akkurat her var det ikke preparert spor, da, og bilveien vises ikke siden den er ute til høyre, men innmark er det i det minste)

Og noen ganger kommer man inn i skogen. Der er det bratte bakker og man må velge mellom rein dødsforakt eller største mulige forsiktighet både mot og unna, for ikke bare må man passe seg for å være i veien for de seriøse sprint-essene, løypa er også full av hunder (løse og faste) og fotgjengere som går fire i bredd.

Jeg skjønner jo selvfølgelig at det er sånn her det ER å gå på ski i Trondheim, og finnes det ikke fjell så gjør det ikke det, og Renate og Johan er heldige som bor en plass der det faktisk er ei mark det går an å gå rett ut i. Det var fint å gå en lysløypetur, og for det meste følte jeg ikke at jeg lagde store problemer for noen, med unntak av meg sjøl i den siste bakken. Og det mest nyttige med hele turen var jo at jeg plutselig skjønte hvordan det kan ha seg at trønderne er så veldig dominerende i vintersport! For selvfølgelig, hvis turterrenget ditt består av åker og granskog og åker og granskog og har en høydeforskjell på hundre meter, så må du jo nesten begynne å gå på tid hvis det skal være noen mening med det. Jeg skal ikke påstå at de som vokser opp en plass der terrenget er noe å skryte av aldri kan bli langrennsstjerner, selvfølgelig, men teorien min er likevel som følger: De som gidder å bruke mest tid på å øve på å gå fort rundt og rundt er de som blir flinkest til nettopp det. De som har et alternativ til å bare gå rundt og rundt, de som for eksempel har et fjell eller to de kan gå opp på, vil sannsynligvis ikke prioritere å bruke riktig så mye tid nede i granskogen. Som en logisk følge av dette blir de førstnevnte overrepresentert på pallen i Vancouver og jeg må høre en masse mas om dem på radioen hver morra, men det ryktes at OL er ferdig for ei stund nå!

Til slutt slår vi til med enda et par bilder av Johan i representativt trønderturterreng:








(Jeg sa jo det var finvær!)