mandag 31. oktober 2011

Nå går jeg glipp av en fest

...men det er greit og det er med vilje. Og den var hos folk jeg egentlig ikke kjenner og sjøl om jeg til vanlig ikke lar en sjanse til utkledning gå ugrepet forbi på denne måten så var jeg så opptatt med å drikke øl og spille ukulele i helga at jeg ikke rakk å legge kostymeplaner, og det er ikke så farlig, merker jeg.

I postverkets dyretransportsak er det intet nytt, så enten er pakken kommet fram i hemmelighet eller så sitter jeg igjen som pinnedyremishandler. Stakkars krek, jeg hadde virkelig ikke tenkt at det skulle ta ukesvis å sende et brev fra Trondheim til Bergen.

(Burde det forresten være mindre trist å ta livet av dyr som er identiske kloner av andre, levende dyr som fortsatt bor i kakeboksen sin? Og hender det at alminnelige kontorpotteplanter inspirerer til indre diskusjoner om moralfilosofi? Jeg har bare én kontorpotteplante og den er høyere enn meg og regnes dermed ikke som alminnelig, så jeg vet ikke.)

Ellers: På fredagen går jeg glipp av en fest til, men det er fordi jeg skal arrangere den. Og holde tale, muligens - jeg har allerede begynt å ha mareritt om hundreogtyve høflig skuffede gjester.

Men alt går jo, sies det. Enten går det bra eller så går det over. Og det er lyspunkter i tilværelsen, spesielt på morraen nå når vi har stilt klokka og jeg våkner nesten av meg sjøl, og så har jeg jo fått pakke i posten med klippfisk & rotfrukter og lider dermed ingen nød overhodet, og så var det egentlig en lettelse å omsider ha blitt nødt til å se seg sjøl på nett-tv sånn at man er ferdig med det!

tirsdag 25. oktober 2011

Nitten små, én stor og en postbil - NÅ MED BILDER! (Ikke av postbilen.)

Det var nå de her pinnedyrene igjen. Av de fire som blei vist fram for internett med brask og bram rundt påsketider var det bare én som overlevde til sommeren, men den så til gjengjeld ut til å mestre tilværelsen bra - spiste bringebærblader om natta og sto muse stille hele dagen. Om jeg var borte fra kontoret ei ukes tid tror jeg ikke den egentlig lot seg merke med det, men den trengte jo litt vann og litt fersk mat innimellom, så når jeg skulle være borte lenge var det om å gjøre å skaffe seg pinnepasser.

Etterhvert begynner det å bli ganske mange på jobb som har hatt besøk av insekter på kontoret (bestandig i boksen sin, såklart, bestandig i boksen) mens jeg har drevet og farta til Russland og Finland og Helgeland og sånn. Vanligvis har jeg kommet tilbake til samme antall dyr som jeg reiste fra, eventuelt litt færre, og det var nok noe slikt jeg forventa da jeg dro ut på tokt nå sist og pinnen fikk flytte opp til den dyreglade gjeste-masterstudenten Nadine i tredjeetasjen. Der tok jeg imidlertid grandiost feil! Det var ikke gått ei uke av toktet før jeg fikk epost om at gratulerer, jeg var blitt bestemor...og da jeg var vel tilbake i Trondheim og fikk kakeboksen igjen var det ikke ett, men tyve pinnedyr i den.

Tyve pinnedyr er litt for mange å ha på kontoret, da må jeg få tak i nye kakebokser og tenk hvis vaskedama oppdager dem. Nadine fikk beholde fem av avleggerne i et norgesglass, så det ikke skulle bli så tomt oppe hos henne, og siden har jeg drevet adopsjonskampanje. Nå har det ikke vært den voldsomme responsen blant geologene foreløpig, men på oppsettet forrige helg fikk jeg napp hos en biologkontorist i Bergen! Så etter å ha kommet heim fra Frankrike, kontrollert at pinneantallet hadde holdt seg konstant siden sist (mor og fjorten barn), sjekka værmeldinga i Trondheim og Bergen etter minusgrader og fått bekrefta at jada, mottaker var fortsatt interessert, så pakka jeg seks små insekter forsiktig i to bittesmå esker med vått papir og sitronmelisse i, rulla dem inn i bobleplast, la dem i konvolutt og leverte dem på post-i-bunnpris på veien heim fra jobb i går.

Sytten kroner viser seg å være portotaksten for seks pinnedyr i størrelsesorden 2-3 cm. Nå reiser de til Bergen og alle fingre må krysses for at de kommer levende fram! De åtte småpinnene som er igjen beholder jeg som reserve så lenge.



Oppdatering: Nå er det blitt dagen etter og jeg har vært og henta noen bilder, for det er det jo klart dere er interessert i, sant?

Andregenerasjons pinnevandrer

...og her er moderskipet (bebisen sitter nederst på tommelen min)

Og så kooooser de (men egentlig sannsynligvis ikke)

mandag 24. oktober 2011

I fremmede land 3: Vi overveldes av stein

(Nå oppgradert med stedsnavn og andre perifere opplysninger.)

Det er turbiditter, det er mange av dem, de er folda som noen gærninger og ligger i Saint Jean de Luz

Her er det egentlig sedimenter som overvelder: Europas største sanddyne er 117 m høg og eter opp furuskog og campingplasser (Dune du Pyla)

I Sarlat-la-Canéda vurderer vi å legge om fra maringeologi til terapeutisk konsulentvirksomhet

La Roque St-Cristophe: Huleboerliv i fem etasjer og kontinuerlig i femtifem tusen år før de flytta ned på mark på sekstenhundretallet

(Ikke at de slo seg ned så langt fra helleren.) Halvparten av husene i Les Eyzies har bare tre vegger som måtte bygges, den siste var der fra før

Konklusjon: De har det bra fint i Sørvest-Frankrike, ikke minst om høsten når det er sol og tørt og de ikke må hanskes med mer enn ei femtenmannsgruppe med kravstore utlendinger som er skeptiske til maten samtidig. Hvem vil ta meg med tilbake hit for å vise meg alt vi ikke fikk med oss? Rekk opp hånda!

(Og forresten så var det ei kjærkommen avveksling å være på tur sammen med folk som også tar bilder av stein.)

I fremmede land 2: Vi sier hei til dyr


Heia pusi


Heia alle sauen

Hei din livsfarlige hund



I fremmede land 1: Vi ser på hav

Det var definitivt Biscaya, ja.






mandag 17. oktober 2011

Oppsett båt er trygg båt


Dugnad: Båtbæring og løfting-avløfting og blå linoljemaling og takling av syntetiske tauender med naturhamp (det er muligens egentlig litt teit), fryd og gammen og mat og drikke og nye og gamle og enda eldre kjenninger. Og kasting av stein til hverandre, og filologiske spørretimer, og en spirende plan om Nord-Troms!

Men lite og ingen fotografering, sånn blir det visst - det var ei vakker helg og dere får bare tro meg. I morra skal jeg til Biscaya, og der blir det nok mer sightseeingsvirksomhet, tenker jeg? Vi får se om det kommer noen bildebeviser neste helg (or it didn't happen).

fredag 14. oktober 2011

Uklare havhester


(Representert ved én av dem)

Mens jeg venter på vaskemaskinen: Noen aller siste toktbilder. (Siden opplevelsen virkelig begynner å komme behagelig på avstand og siden det faktisk var ganske artig også, iallfall de to første ukene. Den som tør kan forresten prøve å se på Ut i naturen førstkommende tirsdag! Det tør nok ikke jeg, forresten har jeg tenkt å være i Utlandet da.)

Gjørme til biologene

De vet å sette pris på god gjørme

Arktisk ålebrosme: Skapt for et liv i rampelyset

Gjørme til geologene - mye ryddigere

Hver centimeter gjøres rede for

Det var så fine prøver, jeg måtte tvinge NRK til å komme og filme dem

Fint vær var det óg, det var faktisk mye fint vær

...og lunsjbuffeter

Fine skjermer, fine data. Tolv timer med det her i døgnet kan bli litt mye, riktignok

(Her er forresten noen flere skjermer)

...Og et aller siste bilde av multicoreren - for det VAR virkelig eksepsjonelt fine prøver. Over 40 cm i alle seks rør, tenk!


fredag 7. oktober 2011

Tjuesj...nei, forresten!


For nå er det høstferie på Elvenes, med sau og kanelsnurrer. Til i overmorra!

onsdag 5. oktober 2011

Tjuefemte toktdag: Vi ser oss slått

Etter to døgn med ligging på været kasta toktleder inn håndkleet rundt middagstider i dag. Det varslede opplettet kom ikke, og dermed blir det ikke mere filming av havsens bunn - nå steamer vi til Bodø for full maskin og er sikkert inne i natt. Hurra for det!

(Seinere en gang ser jeg ikke bort ifra at jeg kommer til å skrive et oppsummeringsinnlegg om hva vi har gjort og hvorfor og sånn, men det må komme litt på avstand først, for akkurat nå er jeg så forbanna lei og det går drastisk ut over formidlingsevnen.)

mandag 3. oktober 2011

Tjuetredje toktdag: Kulingen ska svælles der vi e

Ja, vi tok altså laust fra Bodø til slutt og filma videre med de kamerafunksjonene som var. Det holdt et par dager, til det blei bestemt å bruke et finværsvindu til å få unnagjort det vi kunne rekke over av de djupstasjonene som står igjen, men på to tusen meter slo elektronikkdjevelen til for fullt og det blei bare styr og mas. Og før man visste ordet av det var det ikke finvær lenger, og siden filminga forutsetter bølgehøgde under fire meter og ikke mer vind enn at de klarer å holde båten i ro på nøyaktig posisjon, så ligger vi her ytterst i Trænadjupet og avventer mens vi spyr litt i ny og ne (eller kanskje det bare er meg). Værmeldingene er dårlige i alle kanaler og forskerne ser på film imens, eller skriver blogg, eller spiller Nintendo Wii med mannskapet.

Det er nok tokt nå, det har egentlig vært nok tokt lenge. Men det er lys i enden av tunnellen, for i dag har jeg kjøpt meg flybillett fra Bodø til Skagen! På torsdagen er toktetappen slutt og det er min tur til å gå i land etter å ha sagt farvel og lykke på reisa til de av biologene som skal være ombord til tjuende oktober, tro det eller ei, og til geologkollegene som skal komme og overta for oss to som er ferdige for i år. Hoi, det blir bra.