Salman e sungen

I dag har jeg fulgt en begravelse på webkamera.

Jeg skjønner at det høres ut som et groteskt tilfelle av kikkermentalitet, og det er pinlig å skrive om og jeg vet ikke engang om jeg tør å innrømme det overfor folk som faktisk var der, men sånn blei det. I Vågå kommune tar de bilde av kirka si annahvert minutt og legger det ut på internett, og jeg gråt på kontoret da jeg oppdaterte nettsida og det plutselig var blitt svart av folk på kirkegården.

Det var selvfølgelig ikke noen hvilken som helst begravelse, jeg visste om den fra før. Anne Marie var mora til Ivar og døde nå på mandagen, og hadde det ikke vært for min relativt velutviklede sans for hva som Passer Seg kombinert med min generelle ubrukelighet i sørgelige settinger så kunne jeg vel ha fått en plass i gravfølget, jeg óg. Men vi treftes aldri, for sånn blei det ikke, og skal man først gråte over noen man ikke rakk å møte så er det like greit å gjøre det for seg sjøl og ikke foran ei heil slekt man heller ikke kjenner, tenker jeg.

Likevel.

Det blei en dag med mye fundering rundt døden. Mest på dem som plutselig og uavvendelig får den en generasjon nærmere enn det jeg har måttet forholde meg til hittil (så heldig har jeg vært), og som straks må til med å fatte beslutninger om salmevalg og dødsannonse og om hvem som skal si ifra til hvem så ikke noen av søskenbarna blir avglømt og ikke får vite om dødsfallet før de tilfeldigvis ringer avdødes mobiltelefon dagen før begravelsen. Mye på minnestunder og på hvor fine de er, når folk holder taler om ting som kanskje skjedde for seksti år siden og fortsatt får forsamlinga til å både flire og gråte sånn at det blir vanskelig å synge allsanger etterpå på grunn av alle følelsene. En del på mine egne døde, som det gudskjelov ikke er så mange av foreløpig, og på hvordan verden kunne ha vært hvis den hadde vært bare litt annerledes, for eksempel hvis det bare var de slemme som fikk kreft eller bare de ensomme som blei demente.

Men ikke minst på de som lever og som man kan ringe til for å forsikre seg om at jada, alt er i orden med hus og heim og med Inger og bestefar og katta og bedriften, og visstnok også med ham som ikke vil vedkjenne seg geolog-søstra si når han er på feltarbeid med barske finske gullgravere. Og om man ikke ringer dem, så lar de vel høre fra seg hvis de syns det går for lang tid mellom bloggoppdateringene, iallfall!