Alle vil lære om pinnedyr

Så du er ute og googler? Fordi du sitter der med et nytt og annerledes kjæledyr og så vet du ikke helt om alt er i orden med det? (Hvordan skal sånne pinnedyr vanligvis se ut? Hvorfor sitter dyret mitt stille hele dagen? Hvordan vet jeg om det er dødt, egentlig?)

Kanskje jeg kan hjelpe deg. Først og fremst burde du egentlig gå og se hva de skriver hos Reptilfreaks, for sjøl om de tydeligvis har en vid definisjon av hva som hører inn under reptiler, så er det folk der med betydelig mye mer interesse, kunnskap og autoritet innen pinnedyrfaget enn det jeg kan opppvise. Jeg endte opp som pinnedyravler ved en tilfeldighet og har ikke investert ei krone i prosjektet, bortsett fra sitronmelisseutgiftene og sytten kroner i porto ved ei anledning. Jeg vet faktisk ikke hvilken art det er jeg driver og avler på engang, men de ser ut sånn som det her i voksen tilstand:

(Shit, den er egentlig ganske diger!)

Jeg tror trygt vi kan gå ut ifra at det er en vanlig sort, men jeg har ikke undersøkt saken. Det jeg har gjort er å observere denne her, og slektningene, siden jeg fikk de første i januar i fjor, og når det nå viser seg at pinnedyrgoogling genererer underlig mye trafikk på en blogg av ellers liten allmenn interesse tenkte jeg at jeg kunne gjøre internett en tjeneste og servere alt jeg sjøl vet om akkurat denne sorten pinnedyr (heretter bare kalt pinnedyr, så ekspertene blir arge) på ett brett.

Og det er som følger (nogenlunde kronologisk i erfaringsrekkefølge):

1) Nyklekte pinnedyr er bare et par centimeter lange, og når du ikke har sett noe sånt før kan det være vanskelig å undertrykke ekkelt-insekt-refleksen, for de minner mest av alt om lange tynne edderkopper eller veldig store mygg.

 

2) Pinnedyr skal bo i en beholder som er så tett at de ikke kommer seg ut (spesielt viktig når de bor på kontoret ditt) og så tett at den holder på fuktigheten. Mine første små pinnedyr bodde i et stort norgesglass med tøy over, men det tørka fort ut, og jeg fant ut at det var bedre å dekke over med plastikk som jeg stakk hull i. Senere arva jeg en gjennomsiktig kakeboks, men den var ikke helt optimal, for beholderens høyde er visst viktig for at de skal ha det bra. Da jeg arva en kakeboks til, og satte boksene oppå hverandre, ble det bedre trivsel i dyrehagen.

Pinnedyr-rigg med tilbehør på forskerkontor

3) Det er ikke særlig mye action med pinnedyr. Faktisk sitter de for det meste helt stille hele dagen (gjerne i taket eller på veggen av boksen, eller hengende der de ellers kan få feste). Det går an å plukke dem opp og få dem til å gå rundt på handa di, men jeg mistenker sterkt at de egentlig ikke liker det i det hele tatt, bare blir stressa og redde. Forresten skal du nok ikke plukke dem opp, for de klamrer seg fast med alle bein og kan komme til å miste noen, har jeg hørt - det er bedre å overtale dem til å gå opp på handa av seg sjøl. (På natta, eller i helgene, eller ellers når jeg ikke er på kontoret og observerer dem, da beveger de seg. Maten blir iallfall oppspist, og dyrene sitter på nye plasser neste gang jeg ser dem.) Når de først beveger seg kan de forresten være ganske kjappe, det er nyttig å huske på hvis du for eksempel bare har tatt dem ut av boksen og satt dem ned på bordet et øyeblikk mens du snur deg for å hente litt ny mat til dem.

4) Grunnen til at boksen skal være så høg, er at pinnedyrene vokser ved å skifte ham. Det gjør de også på natta når jeg ikke ser dem, og da liker de visstnok å henge fra noe. (Mer pålitelige kilder enn meg sier at boksen helst skal være tre ganger så høg som de voksne pinnedyrene er lange.) Det er en interessant prosess, hvis hamskiftet er vellykket sitter du igjen med et pinnedyr som er mye større enn det var i tillegg til et fullstendig, sammenhengende, gjennomsiktig og tomt pinnedyr som kanskje kommer til å bli spist opp etterhvert, hvis du lar det ligge. Ofte plages de imidlertid med hamskiftinga, det gamle skinnet blir gjerne hengende igjen for eksempel i begge forbeina og dyret mister mye av mobiliteten, stakkars. Da må du spørre deg sjøl om hva som er best: Prøve deg som plastisk kirurg med kontorrekvisita eller håpe at naturen skal ordne opp sjøl? Jeg har hatt vekslende hell med begge metoder, men har vel egentlig aldri sett at de har kommet seg løs helt på egen hånd etter å ha gått med det gamle skinnet på slep i dagesvis, iallfall ikke uten å miste bein.

5) Dette er nemlig en vanlig komplikasjon i hamskiftet: Beina kan dette av. Ett eller to klarer de seg fint uten, jeg hadde til og med en som mista begge forbeina (de som peker framover og ser ut som følehorn) etter tur og overlevde lenge nok til at begge vokste ut igjen. For det gjør de, forutsatt at pinnedyret skal skifte ham flere ganger. Ved første hamskifte kommer beinet tilbake som en artig liten krøll som ikke kan brukes til noe, ved neste er det funksjonelt igjen, ved tredje ser du ikke forskjell. Jeg har hørt at høy nok luftfuktighet er viktig for at hamskiftet skal gå greit, og jeg spruter litt vann rundt i boksen med spruteflaske cirka annahver dag.

6) Ellers innreder jeg boksen med trepinner og mold. Trepinnene plukker jeg med meg på veg til jobb og bytter dem ut hvis de begynner å mugle, og det er tydelig at pinnedyrene trives med å ha noe anna enn slette veggen å henge på. Molda kan erstattes med anna absorberende materiale som torv eller tørkepapir, men ulempen med tørkepapir er at pinnedyr skiter MASSE, og skiten vises godt på tørkepapir sånn at du blir nødt til å skifte hele tida. Jeg bytta til potteplantemold og har ignorert skiten siden.

7) Pinnedyrene mine får et hovedsaklig ensformig kosthold og virker fornøyde med det. På sommeren kan jeg plukke bringebærblader praktisk talt hvor som helst i byen (men jeg prøver å unngå buskene som vokser langs de mest trafikkerte veiene), og da lever de bare av det, ellers på året kjøper jeg sitronmelisse i butikken. Noen ganger er jeg fri for sitronmelisse, da hender det de må ta til takke med salat jeg smugler med meg fra kantinelunsjen. Persille har jeg også servert, og ripsblader, og en kollega av meg sier at hans pinnedyr lever av basilikum. Mye går visst ned, altså, det er bare om at de ikke får noe som er sprøyta med insektmidler (naturlig nok). Det er lett å se hva pinnedyrene har spist på og ikke, men det varierer veldig hvor sultne de er, og jeg vedder det har noe med vekstfaser å gjøre. Jeg gir ny mat når den gamle er oppspist eller begynner å se uappetittlig ut - det tar iallfall et par dager og jeg har også hatt dem stående uten tilsyn i ei uke flere ganger uten problem (en gang i to uker, faktisk, det gikk også bra). På kontor er det uansett lett å få folk til å slenge inn litt mat til pinnedyrene en gang eller to i uka, hvis du er borte.

8) Det mest interessante med pinnedyr må nesten være det faktum at hvis du har bare ett, og det er voksent og har bodd alene i månedsvis, og så reiser du bort og får noen andre til å passe dyret så lenge, så kan du komme heim til tyve pinnedyr. De har ukjønna formering, nemlig, og trenger slettes ikke noen å pare seg med for å bringe slekta videre. Alle mine dyr er dermed hunner, og genetisk identiske med sin mor og derfor også med hverandre. Når de har skifta ham for siste gang kan de begynne å legge egg, og fortsetter med det til de dør. På mitt kontor har en generasjon vært cirka åtte måneder lang - de eggene som plutselig ble klekt i september var lagt av et pinnedyr som sjøl hadde vært nyklekt i januar. Jeg aner ikke hvor lenge eggene ligger før de klekkes, men det er nok ei stund.

9) Hvis det først dukker opp noen nye pinnebarn i boksen, kommer det nesten garantert flere i rask rekkefølge. Jeg har praktisert et abort-system der jeg bytter ut molda med jevne mellomrom når jeg vet at det er noen som legger egg i den. Siden jeg er ansvarlig og ikke vil bidra til spredning av fremmede arter, har jeg brukt å fryse den gamle molda før jeg kaster den, så eventuelle egg ikke skal kunne klekkes i søpla eller i blomsterbedet. Jeg antar pinnedyr kan klare seg fint ute på sommeren, men vil helst slippe å få skylda for det.

10) Tyve pinnedyr er litt for mange. Færre pinnedyr kan også være litt for mange. Med litt flaks og gode overtalelsesevner går det an å bli kvitt overskuddet - for eksempel til småbarnsforeldre eller folk som ønsker seg selskap på kontoret. Stikkordet er lettstelt, det eneste de nye adoptivforeldrene trenger å skaffe seg er en høvelig beholder og noe fôr. Det kan også være lurt å forberede dem på at ikke alle de nye familiemedlemmene nødvendigvis kommer til å leve opp, for det hender at de rett og slett bare dør. (Okei, det er nok en grunn til at de bare dør, men hvis det ikke er plantevernmiddelforgiftning eller katastrofale hamskifter forårsaket av for liten plass eller for tørr luft, så er det noe livsfarlig jeg ikke har kontroll over - dette finnes det sikkert en reptilfrik som vet mer om.) De er forøvrig overraskende hardføre, jeg skulle sende seks nesten nyklekte som brevpost til Bergen i november (pakka én og én i bittesmå plastbokser, med fuktig tørkepapir til å holde seg fast i og litt sitronmelisse til matpakke) og alle så nær som en overlevde ti dager i posten. Den som var død hadde prøvd å skifte ham, stakkars, og det var det ikke plass til.

11) Så hvor mange pinnedyr skal du ha, da, hvis du kan velge? Det er sikkert greit å begynne med flere, hvis de er små, siden jeg tror dødeligheten er størst for de minste (eventuelt var det bare jeg som var inkompetent og har blitt flinkere nå). Kanskje fem eller deromkring? Så kan du heller gi dem bort etterhvert som de blir for store. Min ferskeste erfaring med pinnedyrhold gjorde jeg meg i forrige uke, da jeg hadde to såvidt fullvoksne pinnedyr igjen etter å ha fått satt bort alle de andre mens de var mindre. Den ene hadde akkurat skifta ham, og hadde alle beina i behold og alt så bra ut, men plutselig ble den slapp og dårlig. Det var ikke så mye jeg kunne gjøre med den saken, anna enn å passe på at den lett kunne få tak i mat, så det la jeg til rette for før jeg gikk heim for dagen. Neste dag var pinnen imidlertid død, og ikke nok med det: Kompisen hadde gnagd av den alle beina. Det var jo unødvendig, syntes jeg, og ikke vet jeg om offeret var dødt før kannibaliseringen eller ikke, men min konklusjon er at jeg tror egentlig ikke voksne pinnedyr er spesielt sosiale av natur. Jeg har dermed ingen kvaler for at mitt siste pinnedyr nå må vansmekte i ensomhet resten av sine dager, i stedet gikk jeg straks til innkjøp av en fin ny sitronmelisse i premie og så døpte jeg dyret Hannibal.

Hannibal foran, uimotståelig kompis bak.

Og med det setter vi strek for bloggens hittil suverent lengste innlegg, og takker for oppmerksomheten. Kom ikke og si at jeg ikke strekker meg langt for å tilfredstille en marginal del av leserkretsen som ikke vet hvem jeg er og som neppe kommer til å lese helt til hit!

(Forresten så har jeg glømt å svare på det med om hvordan man vet at de er døde, pinnedyrene. Det er ikke nødvendigvis helt lett å se, men det er lett å se at de er sjuke, da synker de sammen og klarer ikke å holde seg fast på vegger eller inventar. Problemet er at de kan ligge og seigpines lenge, i ei uke kanskje, før de enten kommer seg eller kan erklæres døde. Hvis du pirker borti dem og absolutt ikke får noen som helst slags reaksjon uansett, da er de nok døde, vil jeg si.)

Det var visst alt.