Helg med rim og bål

Jeg bor i Trondheim for øyeblikket, for det var her jeg fikk et jobbtilbud som var så skreddersydd og fordelaktig at det ikke var noe alternativ å takke nei for å heller fortsette med å selge utstoppa isbjørner eller sette bøker i rett rekkefølge i Longyearbyen, men det er jo ikke noen hemmelighet at jeg hører heime i Nord-Norge og at jeg ikke har tenkt å slå meg til for godt i noen annen landsdel.

Likevel så er det jo ikke sånn at jeg ikke kan fordra Trondheim! Dessuten, denne siste uka har byen virkelig anstrengt seg for å vise seg fra sin beste side så jeg ikke skal ha så mye heimlengsel. På fredagen tok jeg med kamera på jobb for å fotografere trær på veien (det hadde blitt enda mer vellykka hvis jeg samtidig hadde klart å gå hjemmefra til et anstendig klokkeslett så det ikke hadde blitt bare uklare stressbilder), for det var nemlig skikkelig kitchy julekortaktig med rim overalt.

Her er en allé som nesten like gjerne kunne vært lagd av plastikk

På fredagskvelden hadde Eike plutselig bursdagsfest i huset sitt lengst oppe i skogen, der var det kos og bål og mat og vinsnylting og diverse skrekkhistorier om legeopplevelser, og dessuten et overveldende flertall av folk jeg aldri har sett før, men veldig bra fordet! Bildene, derimot, blei ikke mye å skryte av.

Da var det andre fotograferingsboller på lørdagen, for da var nemlig jeg og Nicolas på ekte norsk skitur. Definisjonen på det er sånn jeg kan huske at skigåing var da jeg var lita og skreik meg opp bakkene: Ferdiglagd løype noen kilometer, brenne bål og spise matpakke og drikke varm solbærsaft fra termos, samme veien heim. Det var kjempegreier! Og siden vi var såpass seint ute og dessuten hadde kjørt bra langt med bil for å slippe å gå i tog i Bymarka, så ble det fin og fredelig løypetur der det ikke gjorde noe at vi sikkert ikke kan alle de hemmelige prepartert-løype-reglene. (Jeg har fortsatt mitt første og eneste søndagsskiturforsøk i Nordmarka meget friskt i minne, nemlig.)

Det var faktisk noe litt svalbardaktig over hele bil- og skituren, tørt og kaldt og vind. Litt mer busker, riktignok, men det er jo slettes ikke så dumt å ha noe å brenne bål av. (Vi var skikkelig Lars Monsen, altså, og brukte bare ei eneste fyrstikk til bålet, iallfall hvis vi regner fra det øyeblikk vi måtte begynne å tenke fordi det plutselig var litt lite fyrstikker igjen.)

Furuer altså, dem har jeg sansen for.

Og her er selveste Nicolas!

Oppsummert så var det altså ei skikkelig fin helg, og da har jeg ikke engang nevnt verken steinovnspizzaspising eller at jeg var på kino med Ragnhild for å se på pene menn med kjappe replikker (okei, det var Sherlock Holmes). Nå er det mandag og alt det der rimet er borte nå, men det går vel bra å bo i Trondheim likevel, tenker jeg.