Skryt og hurra

Høsten går sin gang. Hytteturen var fin og det var fullt av snø på Fosen-fjellene, men her i lavlandet har det vel knapt vært minusgrader ennå og ikke meldes det heller, så det har ikke vært så mye grunn til vinterdekkbekymring så langt. Kameraet mitt er imidlertid fortsatt sund, sjøl etter at jeg skaffa meg et kjempelite skrujern og åpna det for å rikle på en del etter ei bruksanvisning jeg fant på internett, men den eminente Nikon-bruker Johan Faust var med på hyttetur og han har jeg fått låne noen bilder av så det ikke skal bli så tomt her:

(Det var en veddugnad-hyttetur, med medbrakt motorsag og med gode muligheter for kvistbålbrenning. Formålet var å gjøre NTNU-koiefolkene en tjeneste så man får lov til å booke ei hytte hos dem senere i sesongen en gang! Bra for alle, spesielt for de som fikk trena seg med øks og for den som var nyinnflytta og på sin første tur i Norge og antakelig lærte et og annet om lester og stilongs.)

Men overskrifta lover skryt? Da jeg kom på jobb etter hytteturen var det kommet epost til meg, og den lenka til dette her, og hvis det er noe i akademikerens arbeidsliv som hun har lov til å skryte av må det være at hun for første gang har fått publisert en artikkel, som førsteforfatter, i et ekte internasjonalt vitenskapelig tidsskrift. PDF-versjonen er her, med navnet mitt og med figurene mine og med alle de vanskelige ordene som det for det meste slettes ikke er jeg som har skrevet, når alt kommer til alt, men sånn er det visst i publiseringsverdenen og det lønner seg å ha medforfattere som er glitrende forskere med engelsk som morsmål, for da blir artikkelen så mye bedre enn man skulle tro ut fra førsteutkastet (det VAR det jeg som skrev).

Ellers går det an å rope hurra for en fest på jobb der voksne vitenskapsmenn kledde seg ut som kanonkuler og tigre og omreisende sirkustelt, og der undertegnede hadde brukt opptil flere kvelder på å klippe i klær og sy gullborder på dem og høstet mye skryt for resultatet - dessverre uten noe kamera til å dokumentere innsatsen med. Og det er verdt et hurra at jeg får reise heim til jul med hurtigruta, og med følge! Endelig sjans til å rette opp att alle feil ifrå sist jeg skulle heim til jul med hurtigruta og blei stående akterutseilt igjen på kaia i Bergen.

Men den beste nyheten av alle: Den som er kollega med folk som er akkurat hakket over deg på avansert-fotograf-stigen, den kan ende opp med å få overta gammel-kameraet til han som kjøpte seg nytt i sommer og som nettopp hadde bestemt seg for å selge det forrige, med objektiv og alt! Og den enes gammelkamera ser nå ut til å bli den andres nykamera, med tusen nye muligheter og med fokusmotor og med større zoom og med en masse spennende knapper som det må finnes ut av. Hurra!