Meld fra hvor du går: Fire dager i fjæra

(Torsdag 26/9: Haha, her sitter jeg på toget etter å ha fulgt slipp-alt-du-har-i-hendene-og-sykle-som-tusan-impulsen igjen. Det eneste jeg fikk med meg av reiselektyre var masteroppgaven min fra 2009, og den har jeg lest før, så nå omsider finnes det ingen unnskyldninger for ikke å kladde blogginnlegg om den der lagturen til Dorset.)

(Mandag 30/9: ...Men fra kladd og til publisering tar jo også gjerne sin tid, det er jeg den første til å skrive under på. Hadde vært fint å få ett innlegg til på septemberkvota, hadde det ikke? Den er litt ynkelig.)

Fjæra i Sør-England er noe for seg sjøl. Chesil Beach aller mest, jeg lurer på om det ganske enkelt mangler et ord på norsk for når badestranda vokser seg femten meter høg og er laga av glattpolert mandelpotetstor grus. Men Chesil var det bilde av sist, den over her er bybadestranda i Weymouth og den består av ujevne flintknoller og en million skjell av det som jeg finner ut må oversettes som kopulerende tøffelsnegl. (Jeg prøvde å ta med meg alle heim, de fyller opp vinduskarmen.)

Maringeologer på ekspedisjon (skråstrek badeferie) setter pris på gode kysterosjonseksempler, og det har de rimelig bra greie på i det som blei Englands første natur-verdensarvområde under navnet the Jurassic Coast. Det er bare å fylle lommene med den fine glatte flint-småsteinen i fjæra, havet vasker ut mer med det samme det raser noen tonn kalkstein ned på nytt. Hvis raset skulle ta med seg stien som alle turistene skal promenere på der oppe på klippekanten, så setter myndighetene opp litt piggtråd og anlegger en ferskere sti noen meter lenger inn.

(...farlig for folk OG for hunder.)

Det er et sympatisk system, men selvfølgelig åpner det for interessante problemstillinger når for eksempel en tyveåring som ikke bryr seg om klarteksten på fareskiltene skal barske seg for kjæresten og prøver å klatre opp den kjempebratte bakken fra stranda mens hun står nede og heier. Er det da lov å rope strengt til dem om geofarer mens man peker på sommerens ferske ras på begge sider av barskingen? ("Hei, vi er en gjeng med utlendinger som aldri har vært her før, men vi er sikre på at det du holder på med kan være livsfarlig.") Det blir vel pinlig, tenker jeg, om raset går mens tyve geologer står i fjæra og ser på uten å si et ord...

(Ellers er vel forøvrig ikke geologer aller mest kjent for å respektere adgang forbudt-skilt, når jeg tenker meg om. Men vi hadde guide, og det var han som var geofare-konsulenten i området. Så det så.)

"Path closed - cliff falls"

Bubbelur! Den ene er to hundre millioner år eldre enn den andre.

Det er nesten like artig å lete etter fossiler som å plukke molte eller sopp, men på samme måte som med molte og sopp er det aller artigst hvis det ikke har vært en haug med folk før deg på samme plassen og tatt med seg mesteparten av det som var der, da må du heller komme igjen tidligere i neste sesong. Tidlig på sommeren, kanskje, etter at vinterstormene og sjøen har tilintetgjort nok leirskifer til at amonittene som var inni ligger igjen som grus blant grusen. (Det får bli en annen gang.) Ellers er det fint å ha vært på lagturer før såpass at man er forberedt på all gåinga i tog:

Vi skal se på stein på Portland

Vi skal se på ras ved Lyme Regis

Vi skal se på en gjeng Statoil-geologer ved West Bay

Vi skal ikke bare se på lunsj og øl på puben ved enden av Chesil Beach

Har jeg sagt at det var skikkelig fint i Sør-England? For det var det, og det var spennende stein og trivelige folk å reise med - ikke minst nå etter at Ei Omorganisering har gjort at jeg ikke er sånn maskot-yngst på laget lenger - og planleggerne hadde gjort en grundig jobb og landa på ei løsning med veldig mange færre timer tilbragt på motorvei enn sist vi var på lagtur. Jeg fikk spise spekesild og blodpølse til frokost hver dag og har bada opptil flere ganger i Den engelske kanal.

Og hva er dette helt til slutt? Herdwick-sau!