Februartur uten bålbrenning

Hemnafjellet fra vest

Det var den vinteren trønderne slutta å følge med på værmeldinga. Ta en tur til Namdalseid i morra for å bestige et nytt fjell? Turklærne ligger klar fra sist, det blir stilongs og flisgenser og fjellsko og anorakk. Kanskje pakke skøytene i tilfelle. Gamasjer har man bruk for hvis man skal vasse i myr eller grynne i laussnøen - altså ikke. Regnhyret blei lagt på hylla i november, og glømt.

Hele skogen er eksplosivt brannfarlig samtidig som hvert eneste bekkedrag er frosset til en gedigen issvull. Gode turvaner er likevel vonde å vende: "Vent, forresten, har vi huska å ta med fyrstikker?" "Nei, men jeg har huska å legge dem igjen heime i gangen."

Adressa er seg sitt ansvar som folkeopplyser bevisst: "Slik ser det ut på ruta når det regner"

Det hjalp forresten, vi kjente det igjen nesten med én gang

Det artige med å gå på nye fjell som er plukka ut fordi de oppfyller et vilkårlig administrativt kriterium er at noen ganger viser det seg at et anna passende fjell er mye nærmere enn det som man opprinnelig hadde sett seg ut. Om man da kanskje tilfeldigvis ikke har med kart som dekker akkurat det nye fjellet, så finnes det heldigvis opplysningstavler som kan avfotograferes.

Bare litt synd at vi skal til det høyeste fjellet i Namsos, og den kommunen har de klipt bort

Det er fint å gå på tørre fjell, spesielt når man får til å styre unna de verste granvasene. Det er fint å gå på fjell som er skikkelige fjell uten skog helt til topps, og med utsikt over noe anna enn Hermannssnasa for én gang skyld. Det er jo også (unektelig) fint med sol, og det er vanskelig å bli irritert på at det er for mye av det - til tross for den der brannfaren. Og når man altså verken har sett eller hørt om nedbør siden første helga i januar, så blir overraskelsen desto større når elingen med ett kommer ramlende med blautsnø og seks meters sikt!

Matpause i granvasen

To hundre meter høgere og en knapp time etterpå

Akkurat utsikten fra Namsos kommunes høyeste punkt blei vi visst snytt for den her gangen, men jeg tror vi klarte å finne selve toppen før vi gikk snarveien ned i mørtna uten å treffe en eneste elg. Alle var enige om at det hadde vært en fin tur, men det er vel ikke et altfor kontroversielt synspunkt å hevde at det kan ha sine fordeler å med seg et passelig kart også, hvis man først skal klatre i bratt granskog en februarkveld.

Ja, og på søndagen fikk jeg krangla meg til å gå på skøyter!

Tenk om tidenes skøytevinter hadde vært for to år siden, da hadde jeg gått glipp av den