Slekters gang

Nå er det en måned siden Mor døde på sykehjem i Svolvær og nesten like lenge siden alle barn og barnebarn treftes i begravelsen og gråt og spiste snitter og hadde det fint sammen. Presten hadde regnbuestola og golvet var fullt av blomster, ørna flaug høgt i fjellet over kirkegården og bekken brusa på samme måte nå som sist vi var der i samme ærend, i april for fem år siden. 

Det er blitt servert mange snitter i Mor og Far sitt hus, ikke minst til barnebarn. Trekanta hvetekakeskiver med kjøttrull, på et fat til å ha i fanget i sofaen. Sofaen var av mørkt, glatt skinn da jeg var lita, eller skinnaktig i hvert fall, jeg kan lukte den fremdeles. Loftstrappa med teppegolv under nakne føtter på tur opp for å ligge i alkoven. Mandelkjernepudding til dessert. Brio-tog på det rommet som het barneværelset, der Far hadde malesakene sine. (Pappa tegna et småfly på ett av Far sine bilder en gang, mens det var på skissestadiet, og det var et veldig fint dobbeltdekkerfly, men tegninga blei malt over siden flyet ikke passa inn i Gunnar Berg-stilen. Jeg syntes det var så synd.)

Mor hadde alltid med seg sjokolademus når hun kom på besøk til Elvenes, alltid. Unger er grådige egoister, det var iallfall jeg, og jeg var glad når Mor kom, for jeg likte godt sjokolademus. Jeg spiste dem sakte og systematisk. I Svolvær ville jeg bare se på tekst-TV (dette syns de andre barnebarna er artig, for de fleste av dem er oppvokst med internett og har ikke skjønt hvor spennende det var å være på besøk i et hus med tekst-TV: Vitseside! Verdensur!) og i alle fall ikke være med ut og gå tur noen plass, ikke snakk om. Utakknemlige unge, jeg skjemmes. De var nok glade i meg likevel, Mor og Far, og jeg var glad i dem, men når man er for eksempel åtte år så er jo alt så selvfølgelig, da tenker man ikke på sånt.

Senere blei Far sjuk og gammel, og Mor blei den skrøpelige bestemora som man måtte passe på å ikke klemme for hardt når man var heimkommet student på besøk, og begge flytta på hjem og der døde de. Mor rakk å være fåmælt rullestolpasient lenge først, jeg visste aldri om hun visste hvem vi var lenger og det var ikke så ofte verken jeg eller bror min var på besøk. Men nå når det blei slutt på alt dette, så viser det seg at det slettes ikke er den sterkt pleietrengede 85-åringen som huskes, det er Mor sånn som hun var da hun var seg sjøl! Mor som strikka lester og serverte julemiddag og reiste til fremmede land og som stelte sånn for alle sine bortskjemte barnebarn (jeg er sikker på det ikke bare var meg). Det er godt at det er sånn, for hun var litt av ei dame og vi kunne ikke hatt ei bedre Mor i Svolvær, ikke tale om. 

Huset er solgt nå, til nye folk som har flytta inn og gjort alt til sitt eget. Godt er det - men det betyr at for eksempel lukta nede i gangen og på Mor sitt rom og i kottene på loftet, og følelsen av hvitt loddent teppegulv og krumninga i den gamle madrassen og lyden av smykkene på badet...alt det her finnes nå bare i hodet mitt. Vi var seks barnebarn (nå er vi først og fremst seks søskenbarn, tenker jeg), det blir seks forskjellige hoder med seks forskjellige versjoner av Mor og Far sitt hus i Nybyveien 5.

Jeg håper de hadde et godt liv der. Og til avslutning har jeg ikke noe bilde av Mor, nei, men av den samlede nest eldste generasjon Sandberg-ætlinger: Vi er ikke så mange, men se som vi har pynta oss!

Det var en fin begravelsesdag og et godt farvel.

(Men snart skal jeg begynne å blogge om turer på små fjell igjen, bare vent.)