Nitten små, én stor og en postbil - NÅ MED BILDER! (Ikke av postbilen.)

Det var nå de her pinnedyrene igjen. Av de fire som blei vist fram for internett med brask og bram rundt påsketider var det bare én som overlevde til sommeren, men den så til gjengjeld ut til å mestre tilværelsen bra - spiste bringebærblader om natta og sto muse stille hele dagen. Om jeg var borte fra kontoret ei ukes tid tror jeg ikke den egentlig lot seg merke med det, men den trengte jo litt vann og litt fersk mat innimellom, så når jeg skulle være borte lenge var det om å gjøre å skaffe seg pinnepasser.

Etterhvert begynner det å bli ganske mange på jobb som har hatt besøk av insekter på kontoret (bestandig i boksen sin, såklart, bestandig i boksen) mens jeg har drevet og farta til Russland og Finland og Helgeland og sånn. Vanligvis har jeg kommet tilbake til samme antall dyr som jeg reiste fra, eventuelt litt færre, og det var nok noe slikt jeg forventa da jeg dro ut på tokt nå sist og pinnen fikk flytte opp til den dyreglade gjeste-masterstudenten Nadine i tredjeetasjen. Der tok jeg imidlertid grandiost feil! Det var ikke gått ei uke av toktet før jeg fikk epost om at gratulerer, jeg var blitt bestemor...og da jeg var vel tilbake i Trondheim og fikk kakeboksen igjen var det ikke ett, men tyve pinnedyr i den.

Tyve pinnedyr er litt for mange å ha på kontoret, da må jeg få tak i nye kakebokser og tenk hvis vaskedama oppdager dem. Nadine fikk beholde fem av avleggerne i et norgesglass, så det ikke skulle bli så tomt oppe hos henne, og siden har jeg drevet adopsjonskampanje. Nå har det ikke vært den voldsomme responsen blant geologene foreløpig, men på oppsettet forrige helg fikk jeg napp hos en biologkontorist i Bergen! Så etter å ha kommet heim fra Frankrike, kontrollert at pinneantallet hadde holdt seg konstant siden sist (mor og fjorten barn), sjekka værmeldinga i Trondheim og Bergen etter minusgrader og fått bekrefta at jada, mottaker var fortsatt interessert, så pakka jeg seks små insekter forsiktig i to bittesmå esker med vått papir og sitronmelisse i, rulla dem inn i bobleplast, la dem i konvolutt og leverte dem på post-i-bunnpris på veien heim fra jobb i går.

Sytten kroner viser seg å være portotaksten for seks pinnedyr i størrelsesorden 2-3 cm. Nå reiser de til Bergen og alle fingre må krysses for at de kommer levende fram! De åtte småpinnene som er igjen beholder jeg som reserve så lenge.



Oppdatering: Nå er det blitt dagen etter og jeg har vært og henta noen bilder, for det er det jo klart dere er interessert i, sant?

Andregenerasjons pinnevandrer

...og her er moderskipet (bebisen sitter nederst på tommelen min)

Og så kooooser de (men egentlig sannsynligvis ikke)

I fremmede land 3: Vi overveldes av stein

(Nå oppgradert med stedsnavn og andre perifere opplysninger.)

Det er turbiditter, det er mange av dem, de er folda som noen gærninger og ligger i Saint Jean de Luz

Her er det egentlig sedimenter som overvelder: Europas største sanddyne er 117 m høg og eter opp furuskog og campingplasser (Dune du Pyla)

I Sarlat-la-Canéda vurderer vi å legge om fra maringeologi til terapeutisk konsulentvirksomhet

La Roque St-Cristophe: Huleboerliv i fem etasjer og kontinuerlig i femtifem tusen år før de flytta ned på mark på sekstenhundretallet

(Ikke at de slo seg ned så langt fra helleren.) Halvparten av husene i Les Eyzies har bare tre vegger som måtte bygges, den siste var der fra før

Konklusjon: De har det bra fint i Sørvest-Frankrike, ikke minst om høsten når det er sol og tørt og de ikke må hanskes med mer enn ei femtenmannsgruppe med kravstore utlendinger som er skeptiske til maten samtidig. Hvem vil ta meg med tilbake hit for å vise meg alt vi ikke fikk med oss? Rekk opp hånda!

(Og forresten så var det ei kjærkommen avveksling å være på tur sammen med folk som også tar bilder av stein.)

I fremmede land 2: Vi sier hei til dyr

Heia pusi

Heia alle sauen

Hei din livsfarlige hund

I fremmede land 1: Vi ser på hav

Det var definitivt Biscaya, ja.

Oppsett båt er trygg båt

Dugnad: Båtbæring og løfting-avløfting og blå linoljemaling og takling av syntetiske tauender med naturhamp (det er muligens egentlig litt teit), fryd og gammen og mat og drikke og nye og gamle og enda eldre kjenninger. Og kasting av stein til hverandre, og filologiske spørretimer, og en spirende plan om Nord-Troms!

Men lite og ingen fotografering, sånn blir det visst - det var ei vakker helg og dere får bare tro meg. I morra skal jeg til Biscaya, og der blir det nok mer sightseeingsvirksomhet, tenker jeg? Vi får se om det kommer noen bildebeviser neste helg (or it didn't happen).

Uklare havhester

(Representert ved én av dem)

Mens jeg venter på vaskemaskinen: Noen aller siste toktbilder. (Siden opplevelsen virkelig begynner å komme behagelig på avstand og siden det faktisk var ganske artig også, iallfall de to første ukene. Den som tør kan forresten prøve å se på Ut i naturen førstkommende tirsdag! Det tør nok ikke jeg, forresten har jeg tenkt å være i Utlandet da.)

Gjørme til biologene

De vet å sette pris på god gjørme

Arktisk ålebrosme: Skapt for et liv i rampelyset

Gjørme til geologene - mye ryddigere

Hver centimeter gjøres rede for

Det var så fine prøver, jeg måtte tvinge NRK til å komme og filme dem

Fint vær var det óg, det var faktisk mye fint vær

...og lunsjbuffeter

Fine skjermer, fine data. Tolv timer med det her i døgnet kan bli litt mye, riktignok

(Her er forresten noen flere skjermer)

...Og et aller siste bilde av multicoreren - for det VAR virkelig eksepsjonelt fine prøver. Over 40 cm i alle seks rør, tenk!

Tjuesj...nei, forresten!

For nå er det høstferie på Elvenes, med sau og kanelsnurrer. Til i overmorra!