SNAKES on a PLANE

Fredag: Utøving av forbrukermakt gjennom kjøp av CDer og tegneserier. (Merkelig, forresten, at tegneserielesing får meg til å føle meg utafor i absolutt alle miljøer, spesielt blant klientellet på tegneseriebutikken.) Først ingen planer for kvelden, så plutselig middagsoppdrag for Nicolas og spising av kjøttkaker med moskus i. Carmina Burana med tendenser til allsang.

Lørdag: Gåing i by. Kjøping og drikking av den lekreste kaffe, egentlig så lekker at man skulle vært flere om opplevelsen, men nesten alle jeg kjenner i verden viser seg å være i Åre i helga. Gjen-middagsinvitasjon fra Nicolas, fransk and på boks. Fabelaktig godt - fett med fett og fett. Drikking av snobbe-pils til maten (Nøgne Ø, en ny favoritt fra den velutstyrte nærbutikken). Sliping av samekniv etter alle de jeg kan av kunstens regler, riktignok uten at barbersamekniv ble resultatet, og så til slutt SNAKES on a PLANE fra bruktutsalg på bensinstasjon: Dagens største positive overraskelse målt etter forholdet underholdningsgrad/forventninger.

(SNAKES in the TOILET! SNAKES in the COCKPIT! SNAKES in your UNDERWEAR!)

Til slutt en oppsummering:

Suboptimalt sykkelføre

...den her uka har jeg for det meste gått til jobb.

(Det tar ikke spesielt mye lenger tid enn å sykle i potetmel, og jeg innbiller meg at risikoen for å bli påkjørt er litt mindre.)

I dag såg eg

I dag såg eg

tvo månar,

ein ny

og ein gamal.

Eg har stor tru på nymånen.

Men det er vel den gamle.

Olav H. Hauge

(Bare at dette var egentlig i går.)

Helg med rim og bål

Jeg bor i Trondheim for øyeblikket, for det var her jeg fikk et jobbtilbud som var så skreddersydd og fordelaktig at det ikke var noe alternativ å takke nei for å heller fortsette med å selge utstoppa isbjørner eller sette bøker i rett rekkefølge i Longyearbyen, men det er jo ikke noen hemmelighet at jeg hører heime i Nord-Norge og at jeg ikke har tenkt å slå meg til for godt i noen annen landsdel.

Likevel så er det jo ikke sånn at jeg ikke kan fordra Trondheim! Dessuten, denne siste uka har byen virkelig anstrengt seg for å vise seg fra sin beste side så jeg ikke skal ha så mye heimlengsel. På fredagen tok jeg med kamera på jobb for å fotografere trær på veien (det hadde blitt enda mer vellykka hvis jeg samtidig hadde klart å gå hjemmefra til et anstendig klokkeslett så det ikke hadde blitt bare uklare stressbilder), for det var nemlig skikkelig kitchy julekortaktig med rim overalt.

Her er en allé som nesten like gjerne kunne vært lagd av plastikk

På fredagskvelden hadde Eike plutselig bursdagsfest i huset sitt lengst oppe i skogen, der var det kos og bål og mat og vinsnylting og diverse skrekkhistorier om legeopplevelser, og dessuten et overveldende flertall av folk jeg aldri har sett før, men veldig bra fordet! Bildene, derimot, blei ikke mye å skryte av.

Da var det andre fotograferingsboller på lørdagen, for da var nemlig jeg og Nicolas på ekte norsk skitur. Definisjonen på det er sånn jeg kan huske at skigåing var da jeg var lita og skreik meg opp bakkene: Ferdiglagd løype noen kilometer, brenne bål og spise matpakke og drikke varm solbærsaft fra termos, samme veien heim. Det var kjempegreier! Og siden vi var såpass seint ute og dessuten hadde kjørt bra langt med bil for å slippe å gå i tog i Bymarka, så ble det fin og fredelig løypetur der det ikke gjorde noe at vi sikkert ikke kan alle de hemmelige prepartert-løype-reglene. (Jeg har fortsatt mitt første og eneste søndagsskiturforsøk i Nordmarka meget friskt i minne, nemlig.)

Det var faktisk noe litt svalbardaktig over hele bil- og skituren, tørt og kaldt og vind. Litt mer busker, riktignok, men det er jo slettes ikke så dumt å ha noe å brenne bål av. (Vi var skikkelig Lars Monsen, altså, og brukte bare ei eneste fyrstikk til bålet, iallfall hvis vi regner fra det øyeblikk vi måtte begynne å tenke fordi det plutselig var litt lite fyrstikker igjen.)

Furuer altså, dem har jeg sansen for.

Og her er selveste Nicolas!

Oppsummert så var det altså ei skikkelig fin helg, og da har jeg ikke engang nevnt verken steinovnspizzaspising eller at jeg var på kino med Ragnhild for å se på pene menn med kjappe replikker (okei, det var Sherlock Holmes). Nå er det mandag og alt det der rimet er borte nå, men det går vel bra å bo i Trondheim likevel, tenker jeg.

Vitenskapsmann

"Forsker".

Jeg får kontrakten min forlenga til over sommeren! Det er fine greier og betyr forhåpenligvis at jeg kan se fram til ukesvis med sjøsyke og soving på sofa i salongen på Seisma så fort toktsesongen begynner.

(Dette ble feira med vin inne hos huseieren den dagen jeg hadde fått høre det, for det var tilfeldigvis samme dagen strømregninga skulle regnes ut. I høst var jeg litt skeptisk til å bo i samme hus som utleier, men det begynner å gå over nå, hun baker brød til meg og gir meg levende krabber fra Hitra.)

Ingen lasaron lenger

Jeg har reist relativt mye med hurtigruta i mitt liv, jeg, og da stort sett som dekkspassasjer, med unntak av en minneverdig tur i desember 2002 (den som skulle ha vært en romantisk heim-til-jul-seilas fra Bergen til Svolvær, men der det viste seg at båten var gått fra kai en halvtime før jeg jo VISSTE at den skulle gå, sånn at det endte med at vi måtte ta fly til Ålesund for å nå den igjen og med at jeg mista all troverdighet som reiseplanlegger). Jeg har sovet i panoramasalong sammen med fulle fyrer, misfornøyde kjærester og sånne som skriker i søvne, og jeg har våkna i Harstad utallige ganger av at tyske pensjonister står og glor og venter på at jeg skal stå opp og pelle meg vekk fra den beste utsiktssofaen. Jeg liker hurtigruta, sjøl om nybåtene er groteskt overdimensjonert og sjøl om jeg ikke identifiserer meg noe videre med målgruppa for rundreisebillettene: Den tar meg som regel fra akkurat der jeg starter til akkurat dit jeg skal, turen innebærer minimalt med stress og bagasjeomplassering og ingen bryr seg om at jeg har ei flaske vann og kanskje en smørkniv og ei toalettmappe med ombord. I tillegg er jeg jo krampeidealist og lar helst være å ta fly når det faktisk finnes et alternativ, og det gjør det jo nå når man har flytta til fastlandet!

Juleferien min blei altså avslutta med hurtigrutetur fra Tromsø til Trondheim. Det tar to og et halvt døgn og jeg hadde fått tak i en superbillett som nesten ikke kosta noe inkludert lugar og frokost. Og det var fabelaktig fint! Ikke bare fordi det faktisk VAR fabelaktig fint, bare stilt og klart og frostrøyk hele veien, men også fordi en sånn lugar tydeligvis utgjør hele forskjellen mellom å være en ekte hurtigrutepassasjer og en alminnelig lasaron som jeg som regel er ellers når jeg reiser. Dusj og seng og en plass å stable alt som jeg ellers ville ha måttet slept med meg rundt på båten. Kjempebra, var det!

(Båten var stor og fancy og hadde badstu med utsikt. Jeg prøvde den over Vestfjorden første kvelden – ikke så mye å se på akkurat der – og har følgende å si til folk som klager på dårlig planlegging av badstua på Polarmiljøsenteret i Tromsø der man ikke får lov til å søle vann på golvet fordi de har glemt av å lage sluk: I badstua ombord på MS Trollfjord skal det ikke haes vann på noe i det hele tatt, og det inkluderer ovnen. Polarmiljøsenteret vinner.)

Og dessuten: Som best jeg satt i panoramasalongen og var mondén hurtigrutepassasjer med mine viktige vitenskapelige artikler og mine bøker på fremmede språk, så ble det arrangert operakonsert. Og ikke bare én kveld, nei, begge. Det var fine greier og det var nesten så jeg kom i kontakt med mitt gamle operagroupie-jeg (men bare nesten).

Sortlandsbrua og Møysalen (aller mest for Sanja sin del)

Det her er altså Elvenesdalen! Og Elvenes!

...og MS Trollfjord i selveste Trollfjorden, i mørtna.

Nansen og Johannasen