Mitt symfoniorkester er akkurat så stort at det fyller en buss. Dette tilsvarer et lydnivå rundt 200 desibel under festmiddager, og vi har ofte fordelen av å være i flertall hvis det skulle komme til håndgemeng med publikum under konsertene. Akkurat det er litt synd, egentlig, for nå i helga blei det nemlig ganske bra show, men siden de tydeligvis ikke kjenner sin besøkelsestid verken på Brekstad eller på Inderøya er det ikke sikkert vi kommer til å ha flere konserter hos dem, tenk.
Men det var artig, da! Festen er egentlig like artig som spillinga, denne gangen krangla vi i evigheter om evolusjon og folk kom og snakka varmt til meg om sine gifteferdige sønner (uten sammenheng forøvrig). Både festen og spillinga er mye artigere enn all den kjøringa i buss, om jeg aldri så mye fikk gleden av å sitte sammen med en gammel NRK-kjempekjendis. Man blir god på smalltalk av å være kjendis, kan jeg tenke meg, og han her har dessuten holdt på så lenge at han kan snakke kjenning med alle i hele Norge - for eksempel om familieforholdene til deres gamle musikklærer.
Nå er det to dagers pause, og så er det Cesar Franck! Tenk så bra det hadde vært for absolutt alle parter om jeg bare hadde klart å øve litt denne gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar